– Gratulerer med ny skive! Dette er nummer fem på like mange år, også denne utgitt etter nøyaktig ett års svangerskap. Er det godt å føde igjen?– Det er veldig godt å føde, men også jævla rart. I disse dager ramler jo de siste årsbestelistene inn, og det er koselig å se at man blir nevnt både her og der for det man ga ut for et år siden, men det jeg egentlig tenker på er skiva som kommer ut første mandag i 2018, for i august går vi i studio igjen, og da forventer jo bandet at jeg har 14, 15 låter klare. Så det er litt rart å forholde seg til alt det gamle man har drevet med.

– Gammelt og gammel, fru Schau. Men The Dogs følger jo et ganske strikst, rutinemessig mønster. Ny skive den første mandagen i året, intens turnering i februar og mars, festivaljobber på sommeren, innspilling av ny skive i august, med ti låter. Nytt cover med bilde av bandet i front. Dette er ganske matematisk, til å være noe så lite «mattete» som rock’n’roll?– Hehe. Joa, jeg ser den, men dette er viktig av mange grunner. For det første er det greit å ha noen faste holdepunkter, at vi i bandet hele tiden vet hva som skjer kommende året, dernest at en sånn tilværelse gjør det enklere for alle sammen å planlegge året, også om man driver på med andre ting. Dessuten liker jeg at det ligger en slags forpliktelse i dette, til fansen. At de kan stole på oss. – Nå fant vi jo ut at den første mandagen i 2018 er første januar. Så da blir vi nødt til å finne et sted å selge skiva fysisk i hvert fall, for det skal alltid være mulig å kjøpe den nye Dogs-skiva på nettopp denne mandagen i året, så får vi heller tåle at dette problemet dukker opp hvert sjuende album.

– Bortsett fra debuten, som er en samling av de første singlene, som varer i 24 minutter, er alle skivene på 10 låter og tikker inn på mellom 29-31 minutter. Den nye er derimot på hele 35 minutter. Aner vi en prog-utvikling? Er dere i ferd med å bli Pink Floyd?– Fy faen, det der er det verste jeg har hørt! Virkelig? Ja, men jeg kan leve med dette, altså. At vi holder oss til 10 låter og cirka en halvtime er jo ikke tilfeldig. Jeg liker ikke lange skiver selv, så jeg er glad vi bikker på rette siden av denne streken iallfall. På den andre siden, at vi gir dere fem minutter ekstra, gjør kanskje produktet til en bedre pakke, rent økonomisk? Men ingen fare, det blir ingen dramatisk endring av formelen, her heller.

– Betryggende!– Ja, men vi har sysla med å lage ei dobbeltskive, bare for å tømme banken for ideer, for det koker veldig der oppe, og da er det fristende å bare gi ut alt på en gang, så man fikk starte helt på scratch, men det spørs om dette lar seg gjøre inni den til enhver tid gjeldende logistikken og årssyklusen. Men jeg er så redd for at ideer bare skal bli ideer, og aldri bli utgitt. Demoer og slikt forsvinner gjerne.

– Enig! Er vel Henry Rollins som driver med det der, digitaliserer og arkiverer alt slikt materiale, også for andre band. Eller var det Jello Biafra? En av dem iallfall. Sitter du selv på noe slikt?– Riktig! Det er Rollins. Og, ja, dessverre. Fant for eksempel nylig tre uutgitte låter med gamlebandet Datsun, da jeg dreiv og rydda noen møbler i boden. Der var det blant annet en låt jeg lagde som handla om Arne Skagen, Captain Poon i Gluecifer, om da han fylte 20. «Just Turned 20» het den. Men det var på en firesporskassett, så jeg må ha en sånn spiller for å få gjort noe med den. – I dag er det takk og lov lettere, da man kan fylle ideene på en Dropbox-konto på nettet, så ligger det iallfall der. Mye var bra før i tida, men ikke alt var bedre. Jeg savner jo heller ikke å betale 200 kroner for ei skive, selv om det rent økonomisk er helt rett. Men jeg savner det ikke. Det gjør vel ingen andre heller.

– Men dere presser jo alt på vinyl. Merker dere forresten forskjellen på folks lyttevaner, som artist? Alle hører jo mer flyktig på musikk nå i dag.– Ja, nå kan man jo se det på avlesningene til Spotify! Det er veldig snålt. Det er overtydelig at de låtene som er først på plata spilles mest og de siste minst. Derfor er det lite smart å legge de beste låtene på slutten, om man vil fansen skal rope på dem under gig.

– Greg Cartwright i The Reigning Sound drev jo og lagde forskjellig rekkefølge på CD og vinyl, av samme grunn. – Ja, stemmer! Og han har jo rett. Men vi selger gudskjelov all right med vinyl, og sånn sett får vi en bra gjeng på gigsa som faktisk har hørt alle låtene.

– Det rutineopplegget med det skjemaet må jo være veldig sårbart, om noe skulle tilstøte en av dere noe, sykdom, død etc.– Ja, erru gæren! Har tenkt masse på dette, så jeg har hele tiden i tankene potensielle erstattere til alle i bandet, om noe skulle skje. Skjemaet kommer foran alt! Og bandet vet det.

– Haha! Rocklivet ditt ser sånn sett mer og mer straight ut, samtidig som det gjør det mer skummelt, da du fremstår mer og mer som en kalkulert seriemorder med de greiene der, du ser den? At denne matematiske forutsigbarheten bærer i seg noe udefinerbart truende.– Haha! Det er jo i så fall helt topp!

– Men det virker som du liker å ha kontroll, være sjef. I Cumshots, derimot, virket det som bandet rent musikalsk ble mindre og mindre deg. Spesielt sisteskiva. Ga du fra deg kontrollen?– Ja, den skiva synes jeg er helt jævlig.

– Kan jeg skrive det?– Ja, det kan du. Men det må ikke misforstås som kritikk av bandet. Jeg ble nok bare litt for komfortabel på slutten, det var jævla behagelig at andre tok styringa, og det var selvsagt bra for den kollektive stemninga i bandet, det ble bare et musikalsk sluttprodukt jeg ikke liker selv.

– Og der er The Dogs annerledes? Rommet for kollektive demokratiprosesser er betydelig trangere?– Ja, altså her skal jeg stå inne for alt, selv om det på alle måter er et demokratisk band. Men du vil aldri høre blåsere på ei Dogs-skive. Det skjer ikke.

– Tenker du mye på fansen? At du må levere varene. – Ja, det føles veldig forpliktende. Nå er vi jo i en heldig situasjon at vi trekker mye folk på konsertene våre, men de 30-40 som kom på de første gigsa på Last Train, og fortsatt kommer når vi spiller foran et utsolgt Rockefeller, er jo hysterisk lojale folk, og de føler et eierskap til bandet som vi ikke skal ta for gitt. Det er mye på grunn av dem at vi er der vi er nå.

– Føler du deg forpliktet til å være hyggelig med fansen, da? Du har jo selv en fortid som intens konsertgjenger.– Sånn sosialt, tenker du? Ja, altså, hvis folk er hyggelige, er jeg hyggelig tilbake. Husker jo selv hvor kult det var å møte bandet etter konsert, kjøpe T-skjorte og slå av en kort prat med dem. Og slikt skal man huske. Vær hyggelig med hyggelige folk!

– Ei fin læresetning. Covrene har alltid vært viktig for deg. I forbindelse med forrige skive sa du til Feedback at «Det neste skal bli enda bedre. Har lyst på et bilde der vi lener oss mot noen trær». I stedet poserer dere klissvåte i ei Oslo-gate, med øks i hendene. Jævla skumle greier. Hva var ideen?– Det skyldes utelukkende låta «Oslo», det føltes viktig at coveret måtte representere by, og at vi hadde sikra oss med våpen når vi omsider hadde kommet oss vekk fra vannet. Også er alle gjennomvåte. Det ække bra, vettu. Og nå er vi fly forbanna! Hehe.

– Haha! Da tåler vi å vente på trær. Apropos vann: «Stay Under Water»-låten minner veldig om «Do You Remember». Nei, jeg roter! Det er «Are You With Him Now?» fra forgjengeren, i hvert fall i refrenget. Er det bevisst?– Så gøy! Gjør det virkelig det? Det der må jeg ringe Mads og si. Gjør jo sånt hele tiden når jeg driver og lager demoer. Ringer ham ofte og spør «Har jeg lagd dette før»? Stort sett har jeg jo ikke det, men det skjer av og til.– Husker da jeg kom på øving med bandet Terrifieds, og hadde lagt en ny låt jeg var jævla fornøyd med. Så sier bare Thomas tørt at det der har vi allerede spilt inn, riktig nok med en helt annen tekst, og en halvtone høyere, men det er akkurat samme låt. Haha– «Do you Remember?» er forresten et internt mareritt av en låt, sånn siden du nevnte det. En av de få låtene hele bandet er enige om at er en av våre beste, men som vi rett og slett ikke får til live. Den høres bare ut som en kjip dansebandlåt, vi klarer ett og slett ikke kryste den ut sånn som den ble på skiva.

– Det der er veldig sprøtt! The Cynics har det samme problemet, med låten «Tears Are Coming», en av deres aller beste. De har bare, etter masse mislykkede forsøk, droppet å prøve på den.– Det er et veldig fint selskap å være i. Men det er grenseløst irriterende likevel.

– Ser den! Dere spiller usedvanlig mye live, med opp mot hundre konserter i året. Liker du fortsatt å stå på scenen, er det noe du gleder deg til?– Sånn rett før jeg går på scena føler jeg egentlig ingenting, verken nervøsitet eller noe. Sånn har det alltid vært. Da er jeg mest opptatt av at vi skal gå på presist og sånne ting. Fordi jeg selv ikke liker band som går på senere enn lovet. Men etter gig kan jeg tenke at dette var faen meg gøy, og dette vil jeg gjøre neste helg. – Husker da vi spilte i Kristiansand som support for Kvelertak i fjor, at jeg støtte på Bjarte (gitaristen i Kvelertak, journ.anm.) etter konserten, og følte at det var dritviktig at han skjønte hvor glad jeg er for å spille i band og hvor gøy det hadde vært. Dro det så langt at jeg nesten begynte å gråte. Så ja, jeg liker dette.

– Vakkert. Dere selger ut Rockefeller og trekker generelt mye folk i klubb-Norge. Når dere gjør oppvarmingsjobber for Kvelertak og Bruce Springsteen, er det av kunstneriske eller kommersielt taktiske årsaker?– Det var jo to mæææget forskjellige greier. Springsteen var en one-off, der det var forbanna kult å spille med et så proft apparat i ryggen. Det var studiolyd på scena, og første gang jeg skjønte at dyrt stash antagelig låter bedre enn billig, og det var lettere å konse på å synge bra og sånn. Kvelertak-turneen var morsommere og antagelig også en bedre investering. Vi fikk betalt per kveld, men leide egen buss og betalte lydmann per kveld, så her blåste vi alle pengene vi satt igjen med etter festivalsommeren, så nå er kontoen tom.

– Du misliker oppmerksomhet, eller oppmerksomhet som ikke er veldig på dine premisser, som kan være litt vanskelig å skjønne for uinnvidde. Å stå opp klokka fire for å være på lydsjekk hos «God morgen Norge» (GMN) må i hvert fall være i grenselandet mot hva din smerteterskel er?– For tredje året på rad, tenker du?

– Hæ?– Visst faen. GMN er den eneste muligheten i Medie-Norge for å kunne spille punkrock på TV. GMN gir 100 prosent faen i hvilken låt og sånn vi spiller, og skal ikke mene en masse om det kunstneriske innholdet og hvilke planer vi har på scena. Så må jeg koke litt suppe med Wenche etterpå, men so what? Det er den eneste muligheten vi har til å spille vår egen musikk på riksdekkende TV.

– Herregud, det er dypt forstemmende. Enn din gamle arbeidsgiver NRK, da?– Det er helt vilt med NRK. «Skavlan» vil jo aldri slippe til The Dogs. «Trygdekontoret» ville muligens gitt oss spilletid, men da hadde det blitt en coverlåt. «Lindmo» har vi allerede spilt på, så da er vi ferdige der på noen år. NRK har ikke ett eneste TV-program der de spiller ny musikk og intervjuer band og artister om musikken av kvalifiserte folk. Og det må være over fem år siden dét var mulig, for noe sånt har ikke eksistert siden vi startet The Dogs.

– Så GMN er rockens redning på TV? Det må jo være tidenes mest deprimerende ironi. – Exactly. Vi sitter i hvert fall igjen med dem. Takk og lov at de er der! Nå sist spilte vi «Oslo», som antagelig er en av de hardeste låtene vi har. GMN gir helt faen, de! Kom og spill! Vi kunne sikkert stekt en baby oppå scena der, og det hadde gått helt fint for dem. – Nå sist gikk de direkte fra et intervju, der to mennesker snakket om at de nesten hadde drukna, for så å holde opp coveret av skiva vår og si at «Nå skal vi over til The Dogs som har silt inn skiva Death By Drowning». Hahaha! Det blir ikke mer punkrock enn GMN. Vår Staude er Norges GG Allin. Eller «War» Staude, som vi har begynt å kalle henne.

– Hahaha! Man står definitivt opp fire om morran når War Staude ringer. I år er det 25 år siden dere spilte inn den første demoen med Gartnerlosjen. Gratulerer med jubileum!– Dæven! Det er så lenge, ja? Husker du hvilken tittel?

– «Skryte glatt patte» og «Gratis gresse».– Ah, «Gratis gresse» var spesielt, ass! Det er særlig to ting jeg husker med den innspillingen. Vi spilte den inn på Blitz, som er hysterisk i seg selv, men jeg husker hvor overrasket jeg var av han slappe punkeren som hjalp oss å tape innspillingen, for han syntes ikke resultatet var noe bra i det hele tatt, mens vi selvsagt var dritfornøyde. – Men det morsomste var nok at de hadde limt et bilde av politimester Willy Haugli over hele skarptromma, sånn at hele innspillinga er spilt inn til rytmen av noen som slår og slår og slår Willy Haugli i trynet. Haha!

– Haha! Han var fra Tromsø, forresten. Senere har det blitt en haug med skiver under forskjellige navn. Sinsen, Reidar Roses Orkester, Mongo Ninja, The Terrifieds, Datsun, Hurra Torpedo, The Cumshots osv. Er det noe i fortiden din du er spesielt kry av?– Ja, jeg er spesielt fornøyd med den andre Datsun-skiva. Det er den jeg oftest kommer tilbake til selv. Ikke minst coverbildene, som jeg seriøst mener er noe av det beste som er laget her til lands.

– Ja, den er helt ellevill! Ubegripelig at det ikke ble mer bråk av det der. – Det må ha vært fordi ingen trodde at det var ordentlige babyer på bildene.

– Ja, altså: Det er flere bilder av at du står og dealer med noe penger i et shabby lagerlokale, og så sitter det flere misfornøyde babyer og griner i bur. Hva i alle dager var ideen? Og husker hvem sine unger det var? – Nei, det var vel en baby på de bildene som var Pete i bandet sin. De andre babyene husker jeg ikke hvem som eide, var vel noen rause venner som stilte opp. Haha!

– Haha! Tragisk at den skiva ikke kom på vinyl. Bildene hadde fortjent et større format enn CD. Av andre ting i karrieren din, er vel Hurra Torpedo det mest forvirrende. At et band der dere spiller på hvitevarer skulle generere masse utsolgte Rockefeller-gigs, gi dere festivaloppdrag i utlandet, sekssifrede honorarer som ikke begynner med verken tallet 1 eller 2, samt to USA-turneer.– Ja, det er pussige greier det der, er det ikke? Men det er vel det at det er en livepakke, som du ikke trenger å skjønne musikalsk for å få noe utbytte av. Dessuten skjønner du det når du ser det live, at dette skjer på ordentlig, noe som er vanskelig å fange på tape. Og jeg er selvsagt veldig takknemlig for at for alt det bandet har skaffet av inntekter. Også hadde vi jo jævla flaks, at et gammelt videoklipp ble tilgjengelig akkurat i det internett og YouTube kom.

– Likevel var det snålt at ikke norsk presse dekket de USA-greiene mer. Tror du de var redd for at det hele bare var kødd? At dere fikk et millionbeløp fra Ford, og spilte landet på tvers, attpåtil sammen med masse kjente navn.  – Ja, det var nok en vesentlig faktor. Merker jo det der fortsatt, at media er redde for å bli lurt av meg, men det får nå bare være.

– Men dere spilte support for Public Enemy?– Ja da! På en konsert i New York var det Juliette Lewis, Dinosaur Jr, Drive-By Truckers, Public Enemy og oss på plakaten.

– Dét er sjukt, det. Og det må jo ha vært fryktelig irriterende å forholde seg til for andre, og ambisiøse band, i samtiden. Skulle du ønske at det heller var Cumshots, Datsun eller Dogs det skjedde med?– Nei, vi hadde jo ikke fått lov til å spille der med The Dogs, så det går nesten ikke an å forholde seg til. Man får heller være glad for det man har gjort og på et eller annet vis fått til.

– Har du gjort noe du mener er musikalsk undervurdert? – Ja, sikkert, men det går det jo ikke an å forholde seg til.

– Men tenker du at dine andre aktiviteter har kødda det til, parallelt med at bandene også har fått masse oppmerksomhet?– Ja, helt klart, man liker jo ikke når skuespillere gir ut skiver. Jeg gjør jo heller ikke det. Så jeg detter jo litt i den bagen, og sånn sett har nok mye av oppmerksomheten blitt farga av dette, til tross for at jeg har drevet med musikk hele tiden. – Men jeg kan virkelig ikke klage. Nå når jeg har blitt eldre, er det nesten en fordel, for jeg har fått så jævla mye dårlige anmeldelser og lave terningkast opp gjennom åra, at jeg nok er ganske herda og bryr meg mindre om det enn jeg kanskje ellers ville gjort.

– Synes du det er viktig å bli tatt på alvor?– Nææh… I dag er det jo for eksempel nesten ingen aviser som skriver om musikk, og da blir man isolert sett glad om noen bare gidder å omtale det man driver med, så får iallfall folk vite at det er ute. Om jeg som person blir tatt på alvor ofrer jeg ikke noe energi.

– Er det noe du gjerne skulle ha gjort annerledes, da? Tenker da rent musikalsk og «kunstnerisk». – Ja, sånn vil det nok alltid være. For min egen del er det spesielt en del av det jeg lagde med Datsun og The Cumshots jeg ser at kunne vært roa litt ned, i hvert fall sånn tekstmessig. Spesielt Datsun var jo så harry til tider atte hjælpes. Burde brukt ei uke ekstra på noen av de tekstene og gjort det hele litt flottere.

– Det ser ut til at du har smalna inn stien litt nå. Færre jern i ilden, mer fokus på få ting. Er The Dogs et seriøst prosjekt du håper å tjene penger på, i tillegg til podkaster, som du også jobber mye med?– Ja, jeg håper det! Akkurat nå går det ganske bra også, og fem år med intens aktivitet gjør at vi endelig slipper å punge alt ut av egen lomme hele tiden.

– Enn hvis The Dogs nå går i oppløsning. Starter du helt på nytt da? Du nærmer deg 50. – Hehe, det føles tungt å skulle pakke bilen for å kjøre til et lite spillested i Hamar og spille foran 20 pers med et kliss nytt band som ingen har hørt om. På den andre siden er jeg helt sikker på at jeg kommer til å spille i band så lenge det er et snev av liv i meg.

– Godt å høre. Får vi et råd fra gamle onkel Kris til nye kjellerband i startgropa?–Spill inn og gi ut et album, så fort dere kan. Og skriv 10 nye låter i en fei og pell dere til hælvete i studio og spill inn 10 til. Der lærte jeg veldig mye med bandet Mongo Ninja, der vi spilte inn tre studioskiver på ett kalenderår, samt ei liveplate. Jo flere låter dere har å velge mellom, jo bedre blir settlista deres, og større er sjansen for at folk kommer og ser dere live igjen.

****************************Vi spurte også Kristopher om han kunne trekke frem fem utgivelser han har spilt på, som han er spesielt godt fornøyd med, samt tre ekstra minneverdige konserter han har spilt. Han kom opp md følgende:

Den av mine egne skiver jeg oftest har hørt på. Synes både lyden og låtene holder seg fremdeles. Ler enda når jeg hører apelydene vi rappa fra BBC og la på «Rebel Yell». For ikke å snakke om coveret. At det ikke blei mere bråk om det…

Texas Jerusalem

Var så fin session. Et drømmelag av musikere som hadde en drømmedag på jobben. Gitarspillet til Morten her er pur klasse. Synes tekstene landa fint og.

The Dogs – Tears Are Voodoo

Den følelsen jeg fikk av å høre første miksen av denne skiva skal jeg ha med meg for alltid. Den lettelsen og gleden jeg følte da, følelsen av å «ha kommet frem», får man antagelig bare få ganger i livet. Fremdeles skiva vi bruker som referanse for lyd når vi mikser.

The Dogs – Swamp Gospel Promises

Jeg var altså så nervøs før vi gikk i studio med denne. Det var de beste låtene vi hadde laga noensinne, følte jeg, men så hadde vi jo bare denne ene sjansen til å få det på tape. Gudskjelov var alle skjerpa. Gøy session. Enda gøyere turnè.

The Terrifieds – Let’s Fart On Girls

Helt insane fornøyd med denna! Faen, så viktig det er for meg at vi rakk å gjøre denne før vi ga oss. Liker absolutt alt her. Alt fra det hjemmemekka coveret signert Petter Baarlie, til koringer, tekster og gitarspill. Synd det er mine låter, ellers kunne jeg ha skrytt av den til alle jeg kjenner.

Kristophers topp 3 minneverdige konserterTHE DOGS Kick i Kristiansand, som support for Kvelertak november 2016.Kristiansand har jo alltid vært ganske slapt, men vi har merka at ting har vært på gang noen år nå. At det skulle være SÅ på gang derimot var sjokkerende. Det hang folk fra bjelker og vinduer. Rein galskap. Sult gjør noe med folk.

THE CUMSHOTS Et eller annet drittsted i Tyskland klokka 12 på morranVi hadde spilt der kvelden før, og utpå natta fikk vi tigga oss til å spille der igjen dagen etter. Tidspunktet derimot var litt pussig. Etter å ha sovet under et bord backstage i 3.5 time var det nemlig opp og spille «frokostgig». Full fres, dundring av en ølkasse i panna, blod overalt, og så opp å legge seg under bordet igjen. Veldig rart.

HURRA TORPEDO, turneene i USA.En surrealistisk og nesten magisk opplevelse. Fikk kryssa USA på tvers to ganger. Spillinga var helt fantastisk, men bonusen av å endelig skjønne noe av hvorfor USA er som det er var uvurderlig. Vi var aldri så gode som vi var den runden der heller.

****************************

Egon har også satt sammen en 40-låters spilleliste med høydepunkter fra Kristophers 25-årige platekarriere.