Nominasjonene til årets Spellemannpris ble offentliggjort forrige uke, og i kjølvannet av dette har det dukket opp diskusjoner på noen forum over hvordan i alle dager man setter sammen juryene til de forskjellige kategoriene.

Dette vet jeg, og jeg kan forsikre om at de forskjellige juryene er i de beste, tryggeste og faglig blytunge hender. Takk og lov, Spellemannprisen er jo fortsatt en pris det føles viktig å få.

Da er det også viktig å overlate nominasjonene og avstemningene til dem som kan det best.

Undertegnede ble faktisk spurt om å sitte i juryen denne siste gangen. Dette er noe man i utgangspunktet sier ja til.

Det er ulønnet arbeid, tar ganske mye tid, men det er nå givende på sett og vis, og utfallet betyr noe for dem som får prisen. Så de fleste stiller opp når de blir spurt. Dette var andre gang jeg fikk denne henvendelsen.

Jeg ble spurt om å sitte i juryen for beste rock-, indie og metal-plate. Metal er ikke min aller sterkeste side, og derfor var det helt uaktuelt å sitte den juryen, ikke minst siden landet flommer over av folk med solid peiling på det.

Indie vet jeg strengt tatt ikke hva er engang, men når jeg ser hvem som har blitt nominert og vunnet her før, antar jeg at det er en kategori man kunne sittet i, med et nødskrik.

Rock, derimot, føler jeg meg noenlunde kompetent til bedømme, så her takket jeg ja til å stille min tid og presumptive kompetanse til rådighet.

Svaret fra Spellemann overrasket meg. Det viste seg at jeg hadde misforstått hele opplegget. Spørsmålet var nemlig om jeg ville sitte i juryen til alle tre sekkepostene samtidig, eller ingen.

Dette kunne jeg aldri stått inne for, verken faglig eller arbeidskapasitetsmessig. Ergo takket jeg høflig nei.

Tre kategorier, attpåtil i et av de beste årene vi har hatt for norsk musikk, er mer enn jeg finner det forsvarlig å mene noe om. Vi snakker om totalt rundt 100 forskjellige skiver som må ha vært aktuelle å velge mellom i disse tre sekkepostene.

Dessuten er det forvirrende å se hvilke nominasjoner de til slutt landet på i de nevnte klassene. At de samme folkene har nilyttet og gjort seg opp meninger om musikken til Jenny Hval, Frøkedal, Kvelertak (i år nominert i rock, men tidligere nominert i metal. Spellemann vet åpenbart ikke engang selv hvilken kategori bandene hører hjemme i), Årabrot, Abbath, Sarke og Death By Unga Bunga er rett og slett imponerende.

Ikke minst når man tenker på hvem de har utelatt fra det gode selskap, kandidater jeg selv kanskje ville trodd var en nominasjon verdig, som f.eks. Sivert Høyem, Spidergawd, Hellbillies m.fl. Men dette vet jo den kompetente gjengen selv.

Til neste år foreslår jeg at man plukker ut en jury på til sammen fem personer med skikkelig snøring på all musikk. Disse kan således ta seg av alle nominasjonene til alle kategoriene.

Og så er det bare å glede seg til å se hvem de er, de som har takket ja til å sitte i flere juryer til såpass vidt forskjellige kategorier.

Jeg foreslår herved at de får en ærespris, for ekstrem kompetanse, ditto selvtillit og mengder med kulturelt mot.

Navnene offentliggjøres samme dag som prisutdelingen.