Dette er en debut, men – som overskriften sier – er det egentlig en oppfølger. Det er samme gjengen som før utgjorde kvintetten Red Headed Sluts, som nå har signert med en Oslo-label og byttet navn til et adskillig mer innsalgsvennlig et.
Det var nok smart også, ikke minst med tanke på fremtidige intervjuer, der man nå vil unngå masse kleine og utenomsportslige spørsmål og svar.
Navneskifte eller ikke, de har iallfall endret seg betydelig siden den «egentlige» debuten, som var mer lurvete, hardere og mer gitar- og fuzzdrapert, uten at vi likevel snakker om et forstyrrende, musikalsk hamskifte.
Det er fortsatt rock de spiller, selv om de nå mer høres ut som noe i skjæringspunktet mellom britisk og amerikansk (såkalt) indie. Jeg vet ikke hvor mye gutta selv har dykket i denne delen av nokså moderne musikkhistorie, men California-bandet Pavement rinner meg stadig i hu.
Det er, for ordens skyld, en kompliment, for jeg var stor fan av Pavement. Ikke minst er singelen «Keyholes and Birds» som snytt ut av nesen fra Stephen Malkmus & co.
«Motörhead», den andre singelen, gir også friske assosiasjoner til et The Cure på lykkepiller. Tittelen på sistnevnte henspiller da heller ikke på det engelske rockbandet til Lemmy, men til et lokalt burgerfenomen.
Etter å ha hørt skiva sammenhengende fem ganger, står den igjen som litt lite slitesterk. 13 låter føles som altfor mange, og det er nok rett og slett fordi det skorter litt på selve låtkvaliteten.
Sangene på forgjengeren var sterkere, mens her kan det i lengden høres litt flatt og spinkelt ut, noe som muligens hadde fremstått litt mindre klart om de hadde kappet skiva ned til 10 låter og en halvtime.
Beste låt: Den Arctic Monkeys-aktige «We Are So in Love».
