«En gammel rocker kan ikke hvile»

Snart syv år er gått siden Arne Brændeland ga ut sitt første album. Nå er han tilbake med nummer to som han kaller «Den 7nde dag», en tittel som gir bibelske skapelsesassosiasjoner; verket er gjort. Det er tid for å hvile.
OPPFØLGER: Arne Brændeland er ute med ny skive, sju år etter debuten.   (Foto: Eirik Bjørklund)

OPPFØLGER: Arne Brændeland er ute med ny skive, sju år etter debuten.   Foto: Eirik Bjørklund

1 / 1

Men en gammel rocker som Arne Brændeland har ikke tillatt seg det. Han har spilt inn et album med 12 låter som på mange måter følger kursen han satte med debuten.

Brændeland skriver tekster i en nesten klassisk stil, med et litt gammelmodig ordvalg og i former nært riksmålet. Her finnes ikke i noen form nærvær av dialekt.

Tekstenes noe gammelmodige preg står i sterk kontrast til det musikalske uttrykket han pakker tekstene inn i. Her er det rocken som regjerer med sterke referanser til 1970-tallet.

Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan jeg opplever Tobben og Eros bruk av lånte tekster fra gamle dikterhelter som Bjørnsson og Øverland, blant andre, og hvordan de kombinerte dette med sin tids moderne visemelodier og musikalsk innpakning.

Men går vi inn i innholdet i tekstene, så forlater vi en fordums sfære og går inn i vår samtid og de problemstillinger vi må hanskes med, eller i det minste inn i de universelle problemene som i alle tider har opptatt oss som mennesker.

Mye handler om tanker bak stengte dører; ensomheten som svir, lengsel, kjærlighet – oftest tapt kjærlighet og tida som svinner hen med bare minnene tilbake.

Noen lystig verden er det ikke Arne Brændeland gjennom sine tekster tar oss med inn i.

Men han letter litt på trykket med musikken. Brændeland skriver OK låter, og han får også god hjelp til å fremføre dem.

Det varierer litt fra låt til låt hvem som spiller. Tom Steinberg trakterer slagverket på de fleste. Det samme gjør Steinar Steffensen på gitar og Ronald Allertsen på bass. Andre musikere som gjør seg gjeldende på disse innspillingene er trommisen Magne Brynjulfsen, gitaristen Christian Kvam Sjefstad og bassisten Erling Bjørklund.

Og så må vi ikke glemme at selveste Ane Brun er vokalist sammen med Brændeland på låten «Bønn».

Ellers krydres en del av låtene med bidrag fra flere musikere og korister.

Brændeland selv presterer som vokalist ei grei formidling, og han klarer å etablere ei stemning og egenart på albumet.

Hans vokale prestasjoner får meg til å tenke på Arild Nyquist og hans innspillinger med egne tekster og Trio Tre på 1980-tallet. Tekstene er forskjellige og musikken i en litt annen sjanger. Men det litt begrensa vokale uttrykket der sangen innimellom nærmer seg en slags «snakkesynging», er ikke ulikt.

Totalt sett har Arne Brændeland litt å gå på. Det blir litt for mye nesten. Det gjelder både tekstene, som i litt for ofte forteller samme historie bare med litt forskjellige settinger og andre ord, og musikken.