– Du blir plassert på en øde øy. Hvilken skive tar du med deg?– «An Empty Bliss Beyond This World» med The Caretaker.
– Alright! Her er jeg helt fullstendig blank. Forklar en novise!– Ja, altså, det er jo et stort spørsmål du stiller, men det er jo premisset med å være på denne øde øya som blir mest tungtveiende. Og da velger jeg ei plate jeg både blir rolig av, og som jeg tror at jeg ikke ville blitt lei av.
– Men hva ER det? Helt fullstendig ukjent for meg, dette.– Det er en slags ambientplate, med ballroommusikk, satt sammen i en slags collage. Klangen på platen skal visstnok være inspirert av filmen «Ondskapens hotell», der The Caretaker forsøker å skape en litt skummel og behagelig stemning med musikken.
– Det der er virkelig det vi kaller en «contradiction in terms». Høres alt annet enn beroligende ut, spør du meg.– Haha! Ser den, med det har seriøst en meditativ stemning over seg. Jeg spiller den fortsatt minst en gang i uken, så den fyller uansett et slags behov for meg. Har testet den ut på andre også, og de sier ofte det samme. Fir meg er dette en plate for evigheten, og er man først strandet på en øde øy, er det jo gjerne for evig og alltid.
– Herlig misantropisk! Husker du første gang du hørte den?– Ja! Jeg hørte det i et teaterstykke i New York, som heter «Sleep no more», en interaktivt, jævlig kul greie, der stykket spilles i noen vanvittige kulisser fra et gammelt og forlatt hotell, og så går du bare rundt i rommene er skuespillere kommer ut og inn. Det var visstnok basert på Hamlet, uten at jeg skjønte akkurat dét, men «The Shining» og elementer av Hitchcocks «Vertigo» var der. En vanvittig opplevelse!
–Det kan bli skummelt på den øde øya, Sondre!– Haha! Ja, konseptet til The Caretaker er et slags konseptopplegg med Alzheimer, noen han enten lider av eller har en slags nær relasjon til. Fyren er veldig introvert og mystisk og viser seg aldri fysisk offentlig. Men konseptet hans går ut på at hjernen skal gå gjennom flere stadier, der den til slutt imploderer og blir borte, der kroppen nedbrytes og alt til slutt går til helvete. Det er skikkelig balsam for sjelen.
– Her må vi redefinere ordet balsam, føler jeg. Jeg hadde håpet på Elvis Costello, eller noe gammel punkrock. Pusha ikke Per Eirik (legendarisk bransjemann fra Tromsø, var Sondres manager i mange år) på deg noe punkrock? Jeg kan ikke forestille meg at han ikke prøvde iallfall!– Han prøvde nok. Hahaha! Husker da vi holdt på å bli kjent, jeg var med ham til Virgin-kontoret i London. Jeg var vel 16-17 år. Han var jo verdens gøyeste fyr å reise med, og jeg likte jo at han hadde vært punker og sånn, men jeg skjønte jo ikke nødvendigvis hva det betydde. – Så på flyet sa jeg «Liker du Steely Dan, jeg er kjempefan»? Husker hvordan han synlig slet med å svare diplomatisk, men han så overbærende på meg og utbrøt «Asså, æ é jo ikkje akkurat fæææn, men æ har jævla respækt førr dæm!» Hahaha! Han kunne jo ikke fordra Steely Dan.
– Haha! Nydelig! Nei, det blir vel ikke mindre punkrock enn dem.– Nettopp, men Bowie og Costello ble våre felles helter vi kunne snakke masse og omforent om, og Per Eirik hørte virkelig også på veldig mye rart, og var lite fastlåst i ting. Selv om han hele tiden prøvde å få meg inn på det mer punkrocka sporet, hehe.
– Bra mann, Per Eirik. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen annens låt, da?– «In the Still of the Night» av Cole Porter.
– Er det samme låt jeg forbinder med Aaron Neville?– Nei, jeg tror det er en annen, men den har litt samme lynne i seg. Har alltid vært begeistret for Cole Porter, og denne låten prøvde jeg å spille selv i en årrekke, uten å få det til. Han var jo en masterclass låtskriver, men selv om mye av det han gjorde høres enkelt ut, viser det seg å være jævlig vrient å tolke det selv. Og så en dag klarte jeg plutselig å knekke koden på denne, og da ble jeg så glad, så den betyr noe for meg. Ja, jeg ville ha skrevet den.
– Herved overvunnet, temmet og gjort til din egen. Grattis! Du har tannbørste, platespiller og gitar der allerede. Hva tar du med deg i tillegg?– Spennende spørsmål! Tenkte først mobilen, men den skal jeg vel bare være happy for å bli kvitt. Jeg er egentlig en ganske hjelpeløs type når det kommer til fisk og jakt og sånn, men en kniv kunne jeg vel ha trengt, og når det står om liv og død vil jeg sikkert skjerpe meg, etter hvert som det røyner på!
