– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilket velger du?– «Asylum Years» (86) med Tom Waits.
– Knallbra skive, men det er nesten juks, siden det er ei samleplate!– Ja, jeg ser den, og jeg kunne sånn sett heller sagt «Rain Dogs», men tanken på en tilværelse med bare ei Tom Waits-plate, han som har så jævla mye bra, ble så streng, og da landet jeg nå på denne.
– Men dette er fra hele perioden før «Rain Dogs», og gitt ut samme året. Og her får vi jo en mye mer melodiøs og straight utgave av ham, før han helt endret kurs.– Det er riktig, og det var jo på 70-tallet jeg oppdaget ham. Jeg er jo fra Tromsdalen. Faen, dette har jeg aldri sagt i noe intervju før, men det var alltid litt scary å bevege seg over til byen, men så skulle man jo på fest, og det var på en av disse at jeg ble presentert for Tom Waits.– Den gang så man jo ikke noen videoer eller noe, musikken talte for seg selv, og jeg ble helt betatt av de vakre og lyriske stemningene, og selvsagt stemmen, og det var før den ble rusten og mer ekstrem i uttrykket.
– Haha! Jørn Hoel redd for Tromsø! Var du en sånn som da måtte ha alt, da?– Ja, visst faen! Jeg er helt sånn. Husker Oddvar Nygård og jeg var i Austin, Texas, og da spilte Springsteen der samtidig. Jeg kjente jo til ham, men hadde ikke noe forhold til musikken.– Vi dro nå på den konserten, og etterpå ble vi bare sittende i en bar og se tomt ut i rommet uten å snakke med hverandre. Vi var i sjokk. Og der og da visste jeg at jeg måtte ha alt av Springsteen.
– Du og Oddvar helt stille. Haha! For en anakronisme! Har du sett Tom Waits live?– Nei, dessverre, jeg har aldri det. Vi var faktisk noen stykker som prøvde å få ham til Oslo, men da passet det ikke i planene hans. Det var jævla surt, for da hadde jeg jo blitt skikkelig fan, og hadde oppdaget en felles fascinasjon for Berlinerensemblet, som Bertolt Brecht startet. Og husker at jeg tenkte på Kurt Weill, og …
– Halloooo! Vent! Ante ikke at du hadde en bookingagent i deg. Liker du å misjonere musikalsk?– Ja, selvsagt! Han Steinar (Albrigtsen, journ.anm.) jobbet jo på Narvesen Platebar, og der pleide å vi å nekte kjerringen som kom inn for å kjøpe Boney M. Vi bare sa at vi var utsolgt for Boney M, også pusha vi heller på dem Little Feat, Ricke Lee Jones og tidlig Tom Waits.– Da jeg mange år senere var i kontraktsforhandlinger med CBS, kunne Per Østmark fortelle at mens han jobba for den danske kjeden Fona, reiste de faen meg opp til Tromsø for å sjekke hva det var med denne Narvesen Platebar, som solgte så mye annen musikk enn alle de andre platesjappene. Haha!
– Haha!– Men denne bookinga. I 1978 jobbet jeg på Åsgård Sykehus, og da overtalte jeg fritidskontoret til å la meg arrangere konsert for pasienter, ansatte og folk flest. Så booka jeg Marie Bergman, og det kom to, tre tusen mennesker på det vi kalte Åsgårdspelet.– Senere spilte hun på Prelaten, og vi endte med å booke henne ut til hele Nord-Norge. Mange år senere ble jeg oppringt av et norsk ukeblad som skulle verifisere storyen. Marie Bergman hadde nemlig sagt at den første som booket henne til Nord-Norge var en entusiastisk sykepleier. Og denne sykepleieren? Ja, det var faen meg Jørn Hoel. Hahaha!
– Dette er jo regelrett helt fantastisk. Søster Jørn! Hva var det siste du betalte deg inn for å se live selv?– Jeg vet ikke om jeg tør å si det til deg, altså. Men det var på Telenor Arena, og det var litt sånn skaffe seg gode aksjer på hjemmebane-prosjekt. Så da dro vi og så Adele. Og var jævla bra! Ikke minst hvordan hun kommuniserte med publikum, og at ikke alt var helt perfekt hele veien heller. Kult å oppleve en superstar som ikke har mista kontakten med seg selv, men er både selvironisk og kul.
– Kult! Adele er sterkt innenfor, så det er virkelig ikke et problem i denne spalten. Hvis du kunne skrevet noen andres låt, da?– Det må bli «Long Distance Love» av Little Feat. Har alltid elska den låten, og jeg kommer hele tiden tilbake til den, ikke minst når jeg er alene og kan nyte musikken ordentlig, som jeg gjør best for meg selv, helt uforstyrret, og jeg slipper å ta hensyn til noen. Og Marie Bergman har jo covret Little Feat, så da er jo ringen på sett og vis sluttet.
– Du har tenkt på alt, du! Og apropos: Hvilken gjenstand tar du med deg på øya?– Burde vel egentlig sagt kniv, men hvis vi tenker at det reker i land noen paller med vin, blir jeg nødt til å ha en descent vinåpner. Ja, det må bli vinåpner.
– Klart du må! Kan jo ikke sitter der og høre på Tom Waits med kork i vinen!
