Ukas låt

«Tøffere enn toget, trikken, bussen og Messiahs til sammen»

De var et trehodet monster, og de kunne skremt Fanden på flatmark på høylys dag.
TREHODET MONSTER: The Screaming Blue Messiahs, engelsk trio som virkelig har tålt tidens tann, selv 33 år etter de debuterte.  
        
            (Foto: WEA)

TREHODET MONSTER: The Screaming Blue Messiahs, engelsk trio som virkelig har tålt tidens tann, selv 33 år etter de debuterte.   Foto: WEA

Forrige ukes valg var The Godfathers. Da føltes det helt på sin plass å trekke frem mer underkjent gull fra den engelske rockscenen på 80-tallet.

Det er ikke heeelt riktig at Motörhead er det siste knallbra og hardtslående rock’n’roll-bandet fra England. Det har jo alltid vært noen bra der, de finnes sågar fortsatt, men de har stort sett alltid surret i undergrunnen, og drevet med smale prosjekter. Og, nei, Oasis, Blur, Suede og hva de nå het alle sammen, regnes ikke inn her.

Et band som derimot burde blitt giganter, og ikke minst oftere nevnt nå i ettertid, er den beintøffe trioen The Screaming Blue Messiahs. På sitt beste var de helt ubegripelig tøffe. Og de hørtes altså så lite engelske ut at det var en fryd.

Bandet ga ut tre fullengdere, med litt dalende kvalitet, selv om spesielt de to første fortsatt holder mål og vel så dét. Det er likevel den første EP-en jeg alltid trekker frem når det kommer til dette bandet.

Den seksspors skiva er så sanseløst tøff, så bra produsert og så hardtslående at den garantert hadde slått meg, og mange likesinnede, i bakken den dag i dag.

Etter å ha gitt ut ei skive under navnet Motor Boys Motor (som jeg synes er litt bedre enn sitt rykte, sitt strålende cover til tross), som var mer rhythm and blues-basert, som en litt straight og engelsk Captain Beefheart.

 

Som en digresjon kan det nevnes at de i 1982 turnerte det sørlige Norge, som backingband for Robyn Hitchcock. Men det ble nå bare med den ene plata og en singel, der flere av sporene er som skisser å regne for låter de senere skulle endre titler på og gi mer krutt i ræva på.

Så strammet de systemet, skrudde forsterkerne på elleve og lot det stå til. Resultatet er noe av de aller beste fra 80-tallet.

De var et uforskammet tight band, men det er og blir frontfigur Bill Carter som drar skinnet av pølsa her. Den skalla og alvorlige mannen, ofte dekket bak digre Ray Ban Aviators, og kledd opp i snåle silkedresser i diverse farger, var i seg selv et skue.

 

Han synger ekstremt coolt, aggressivt og snerrende, men det han bedriver med gitaren er ren kunst. Ikke i betydningen noe Hendrix-flinke fiksfakserier, men kvasse og grovskårne riff, med masse tremelo og vreng, som om han var ei blanding av Bo Diddley og Wilko Johnson. Musikken spenner fra hard, bluesbasert rock, via en speeda avart av rockabilly og underfundige elementer av punkrock.

Jeg husker Willy B. (R.I.P.) hadde en dyp fascinasjon for gitaristen Bill Carter, og flere ganger hørte jeg ham si «Hvor blir’e av Bill Carter?». Et betimelig spørsmål, og svaret er dessverre at han har blitt billedkunstner eller hva det var.

Noe kunstnerisk uten gitar iallfall, leste jeg et sted for en god stund siden. Trist for oss som digger TSBM og ønsker en reunion, men forhåpentligvis bra for ham.

Konsertene deres var kjent for å være usedvanlig aggressive, der den massive musikken sto i fokus, og der det eneste utenomsportslige var et «Hi!» fra Carter da de entret scenen, og et tørt «Thank you» før de gikk av.

Jeg vet ikke hvor mye de har betydd, eller hvor mange det er som kjenner til dette suverene bandet, men de som som gjør det blir iallfall utrolig oppglødde hver gang navnet deres nevnes. Jeg ville også blitt overrrasket om f.eks. Kjartan Kristiansen ikke har hørt på Bill Carters måte å spille gitar på. Hør gjennom hele «Good and Gone», og sett deretter på «Blodig alvor»-plata, og du skjønner hva jeg mener sånn cirka fem sekunder ut i «Fant frimann».

 
 

Alle skivene var i mange år dritvanskelige å få tak i, men ble trykket opp i en CD-boks i fjor (med en eksklusiv sjutommer og masse livemateriale), mens den nevnte EP-en er represset på farget vinyl, med bonusspor. De som ikke har den, skal bare investere sporenstreks. Du finner den blant annet på hjemmesidene til Easy Action Records, eller du kan plage din lokale plateforhandler med ei spesialbestilling.

Har plukket låten «I Want Up» fra den sjokkerende sterke debut-EP-en, men har også lagd en spilleliste (der den troner øverst) med det beste fra alle skivene deres. Og dessuten: Er det ikke litt kult med band som bare blir borte, og aldri driver med gjenforeninger?

Keepin’ the magic. Og det hadde virkelig dette trehodede, engelske rockmonsteret i søkk og kav.