Næring, eksportinntekter, fortjeneste, vekstpotensial, ekspansjon, konkurransedyktighet, industri, bransje bla bla bla. Nå har det jaggu vært for mange seminarer på by:Larm.

Akkurat da jeg trodde vi hadde lagt bak oss den meningsløse debatten om norske artister skal synge på norsk og engelsk, kommer nemlig temaets tilbakestående lillebror inn fra høyre.

Nå er det konstruerte problemet at norske artister ikke signerer platekontrakter med norske plateselskap. Det er Jørn Dalchow, daglig leder for daWorks Records og daWorks Music Publishing, som vifter med den formanende pekefingeren, gjennom en kronikk på NRK Ytring.

Under et bilde av megasuksessen Kygo kroter han - med blødende negler - ned overskriften «La oss få ta del i suksessen». Norsk platebransje, hele verdens pariakaste innen all business. Tenn et lys for dem. La oss gå i bransjetog.

Det store problemet Dalchow maner frem er at norske artister signerer kontrakter for utenlandske selskap, og at dermed norske selskaper (blant annet hans eget) går glipp av store inntekter.

Man kan nesten høre røsten fra gravkammeret når han oppgitt sukker følgende «Dette undergraver den vekstmuligheten vi nå ser i vår hjemlige norske musikkindustri. Det er synd, for vi er helt avhengig av økede eksportinntekter i årene som kommer for å utvikle bransjen videre». Han får selvsagt støtte fra den statseide stiftelsen Music Norway.

Hvis Musikk-Norge fikk én dollar for hver gang noen sutret over tingenes tilstand, hadde vi vært verdens rikeste land. Stakkars, arme Norge, hvordan skal det gå med oss?

Grunnen til, eller «problemet», med at norske artister signerer kontrakter med utenlandske selskaper, er de samme som det alltid har vært, nemlig at Norge er et veldig lite land, mens Utlandet er verdens største land.

Derfor søker artister mot utlandet, slik de alltid har gjort. Eksemplene er endeløse.

A-ha er det mest kjente, og de har neppe angret nevneverdig. Det samme skjedde også på midten av nittitallet, da norsk musikk for alvor fikk luft under vingene og kom seg til utlandet.

Band/artister som Turboneger, Gluecifer, Kings Of Convenience, Motorpsycho m.fl. ga ut noen singler og skiver hjemme, men søkte kjapt til utlandet og skrev kontrakter med selskap lokalisert i Tyskland, Sverige, England og USA. Jeg kan ikke erindre at noen av dem har uttrykt nevneverdig anger.

Her i Tromsø rettet artister som Bel Canto og Biosphere snutene ned mot kontinentet og signerte med belgiske selskaper, og da Röyksopp slo gjennom, var det på en engelsk etikett. Tromsødama Dagny, som allerede har opplevd masse suksess og potensielt kan nå svært langt, er også på utenlandsk label. Selvsagt er hun dét.

Nå er det Kygo, Alan Walker, Aurora, Sigrid, Astrid S m.fl. som er «problemet». Som om de er skyldig norsk bransje noen verdens ting.

Vi skal heller vifte med det norske flagget og være hoppende glade for at norske artister er ambisiøse og bærer i seg så mye ekspansjonstrang at de søker seg ut og bort fra Norge. Det er sunt for norsk musikk, det er bra for artistene selv og det vil til syvende og sist dryppe på Gamlelandet også.

For dem som drar ut, og signerer på utenlandske selskap, vil ta med seg nye erfaringer, møte nye utfordringer, knytte kontakter, suge til seg inntrykk og dernest ta det med seg tilbake til gamle Norge.

Får de suksess, kommer de også tilbake til Norge, og norske konsert- og festivalarrangører vil sope inn penger på dem og alle blir glade og fornøyde. Da skal man være passe grinete og selvopptatt om man begynner å problematisere dette.

Norsk musikk er ikke det samme som oppdrettslaks eller offshoreteknologi. Musikk kan selvsagt lønne seg, og den må gjerne generere inntekter til både bransje og stat.

Men musikk er først og fremst preservert kreativitet, sinne, glede, galskap, kåthet og pur moro. La oss ikke sutre den ned med dølle BI-taler og selvmedlidende gründerseminarer.