Damehjelp berger ei fin skive

Carlene Carters bidrag ror i land Mellers 23. (!) studioskive
MELLERS: «Nok ei fin og tidvis brillefin skive, i en allerede velfylt og flott katalog» 
        
            (Foto: Presse)

MELLERS: «Nok ei fin og tidvis brillefin skive, i en allerede velfylt og flott katalog»  Foto: Presse

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har følt meg kallet til å ta John Mellencamp i forsvar.

Ikke at han nødvendigvis trenger det, han er både prisvinnende, anerkjent og høyt respektert over there, men i Norge synes jeg ofte han får for lite anerkjennelse for katalogen sin, fra folk som iallfall hevder å digge klassisk rock, americana og/eller country.

Ikke minst er skivene han har sluppet siden tusenårsskiftet jevnt over bunnsolide.

«Fattigmanns-Springsteen» er et begrep jeg har hørt flere ganger. Skal ikke krangle på hvem som er størst av Mellencamp og Springsteen, men en slik sammenligning er det heller ikke mange andre som kommer helskinnet fra. Så kutt dette ut. Ellers kommer jeg til å skrive en bok om det. «Mellencamp – en forsvarstale» er et kulturelt produkt verden, Mellencamp, folket og undertegnede må få slippe.

Nuvel. «Sad Clowns & Hillbillies» er hans første album siden debuten i 1976, der hans navn understøttes av et annet. «John Mellencamp & Carlene Carter» står det over coveret, og da vet alle som har spist egg og bacon mer enn tre ganger i sitt liv at vi snakker om datteren til June Carter og stedatteren til Johnny Cash, og mangeårig gift med Nick Lowe. Men Carlene står aldeles fjellstøtt på egne bein, og hun synger betydelig bedre enn moren sin.

På «Sad Clowns & Hillbillies» er det nettopp Carter som drar nivået opp (så mye for den innledende forsvarstalen), der hennes stemme gir låtene mer luft, og akkompagnerer Mellencamps mer monotone og sigarettslitte stemme på ypperlig vis. Hun har også vært med å skrive 6 av låtene på skiva, flere av dem blant albumets beste, ikke minst høydepunktet «What Kind of Man Am I?».

Ironisk nok trekker åpningssporet «Mobile Blue» litt ned, simpelthen fordi den ikke når originalen til anklene, Mickey Newburys perle fra den underkjente 1971-klassikeren «’Frisco Mabel Joy», men også her er sammenligningen litt urettferdig. Han gjør det ikke lett for seg selv, good ol’ Mellers. Likevel har han gitt ut nok ei fin og tidvis brillefin skive, i en allerede velfylt og flott katalog. Og ta gjerne med Carlene Carter med videre på ferden. Det kler musikken din aldeles strålende.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.