Salt bløtkake med indisk krydder og majones

Fortsatt et kult band, men de gaper over litt mye på én gang.
PRTLVX: Endelig er ribbefettet trent bort, og Milton og David er klare for å pushe sitt nye album på folket.  

PRTLVX: Endelig er ribbefettet trent bort, og Milton og David er klare for å pushe sitt nye album på folket.  

Jeg har vært svak for dette bandet helt siden debutsingelen «Laughing Gas» (2007, som jeg først hørte på MySpace) da de kalte seg Pirate Love. Fullengderen «Black Vodoun Space Blue» innfridde også forventningene så det smalt i veggene.

Det var noe så befriende lite norsk over dem. De var eplekjekke, krevde verdensherredømme, slang dritt om alle, spilte helseskadelige konserter (for så vel tilhørere som utøvere), og man opplevde dem som noe så sjeldent som farlige.

Ikke at det er en nødvendighet, eller det er noe som må være til stede, men av og til er det greit å bli minnet på om at rock’n’roll i sin edleste form ikke er ment å være verken ansvarsfull eller anstendig. Tvert imot. Her var Pirate Love uovertrufne. Elsket av noen. Hatet av mange. Andreskiva «Narco Lux High School» (2011) var også snasen, men manglet energibombene og drapstruslene som lå bak hvert hjørne av debuten.

Nå er de tilbake, under nytt og (nokså håpløst) navn, og tar mer form av en duo, de nihilistiske og genspleisa svigermors mareritt-tvillingene Milton von Krogh og David Dajani.

Utviklingen fra de to første skivene er ganske naturlig, med et stadig utvidet uttrykk, langs en sti som åpenbart blir til underveis i prosessen. Mer eksperimentelt, mindre rendyrket rock, men fortsatt med teft for catchy låter.

På sitt mest tilgjengelige (singlene «Slayer of the Night» og åpningssporet «Shiny Fangs [...]») låter det sprekt og fint, med Dajanis karakteristiske og slentrende Peter Perrett-spytting av ordene som første angrepsrekke. På andre låter høres 80s-metal (spesielt gitarene i «Bummer in the Summer»), mens de i «War Dreams» sender tankene til Ween og Flaming Lips, før det kommer rapping inn fra flanken. Tolvstrengeren i det luftige og poppa tittelsporet er utsøkte.

Jeg er fortsatt svak for dette bandet, men etter å ha hørt de tolv låtene flere ganger, kjennes det ut som de gaper over litt for mye.

Er ikke noe galt med variasjon eller blanding av stilarter, virkelig ikke, men her er det litt vel rotete i lengden. Som salt bløtkake med indisk krydder og majones. Fine saker alt sammen, men trøblete i lag.

Er likevel svært spent på hvordan de løser dette materialet live, for hvis man skreller vekk daukjøttet her, og legger til det beste fra de to første, er det potensialet til et ganske vilt livesett vi snakker om.