Denne saken ble først publisert i juli 2017.
Det var en tidlig søndag morgen. Min kone var stått opp med ungene og jeg lå i sengen. Som jeg ofte gjør på lange morgener, surfet jeg rundt på diverse sider som YouTube, Spotify også videre. Jeg elsker disse virtuelle reisene der det ene klippet tar det andre og man aldri vet hvor man ender. Denne morgenen endte jeg opp i Woodstock i 1969. Santana, Jimi Hendrix, Country Joe McDonald. Fantastisk.
Etter hvert kom jeg over en lengre dokumentar som jeg faktisk ikke hadde sett før. Jeg er på ingen måte ekspert innen musikkhistorie. Jeg anser meg selv som muligens litt mer opptatt av musikk enn gjennomsnittet, men ikke noe mer. Kunnskapen er relativt sjangersnever. Så at jeg fant en dokumentar om Woodstock jeg ikke hadde sett før er ingen bombe.
Uansett. Jeg ble liggende å se på den en stund. Like før fingeren min møtte skjermen for å «reise videre», kom lyden av et helikopter på filmen og en ung, hvit fyr med verdens største afro sto i forgrunnen. I neste scene dukket den samme mannen opp på scenen.
Sammen med et par musikere sitter han på scenen med kassegitaren på fanget og begynner å spille. Og jeg vet ikke om det er morgenstemningen på søndag, eller hva det er, men to tanker slår meg umiddelbart. Det ene er at dette var en fantastisk låt, og det andre er hvorfor i all verden har jeg ikke hørt denne før? En tredje tanke, som følger like etterpå er: Hvem faen er dette?
Bert Sommer. Navnet står på skjermen, men jeg kan ikke huske å ha sett det før. Bert Sommer.
Jeg hører låten et par ganger til. Den heter Jennifer og er en folkaktig kjærlighetsballade. Ikke vanligvis min kopp te, men jeg hører jo at dette er forferdelig bra. Og tanken slår meg. Med alt det rælet som får kjempesuksess, hvorfor er ikke dette en all-time hit? Hvorfor er det ikke gjort hundrevis av coverversjoner?
Jeg finner snart en annen låt på YouTube. Det er Bert Sommer som gjør sin versjon av Paul Simon sin udødelige klassiker «America». Det viser seg at denne også sto på spillelisten hans på Woodstock Og jeg stusser enda mer. Versjonen er, med hånden på hjertet, den klart beste jeg har hørt. I tillegg har han rett og slett kuttet ut mellompartiet som jeg aldri har likt.
«Laughing on the bus, playing games with the faces…» osv. Uten det fremstår låten mye sterkere og mørkere. Med Trump i Det hvite hus passer det perfekt også i 2017. Genialt trekk.
Hva har egentlig skjedd, eller kanskje mer riktig; hva har ikke skjedd her? Dette må jeg finne ut av. Jeg går løs på Google. Jeg finner etter hvert en noe uklar og broket historie om Bert Sommer. Gutten de glemte.
Det er ikke lett å finne historien om Bert Sommer. Riktignok har han en Wikipedia-side. Men den er sterkt begrenset. Det finnes også en tribute-side der det står mye, men denne siden er en ren hyllest til livet hans, med fokus på talentet. Ellers finnes det noen artikler som stiller litt de samme spørsmålene som jeg, uten å besvare dem så veldig godt.
Det som følger nedenfor er et forsøk på å sy sammen det jeg har funnet. Nerdene der ute vil sikkert finne mange uklarheter og kanskje også feil, men det får stå sin prøve. Dette er ikke en leksikonartikkel, men et forsøk for å fortelle noe om denne musikeren som jeg aldri hadde hørt om. Selv om han var på Woodstock.
Bert Sommer ble født 7. Februar 1949 i Albany, New York. Han oppholdt seg rundt omkring i musikkmiljøet der og ble etter hvert kjent med Artie Kornfeld, en av skaperne av Woodstock. Sommer må åpenbart ha gjort inntrykk på folk. På denne tiden spilte han i det nyskrevne, senere legendariske stykket «Hair» i New York.
Hans gigantiske afro ble brukt som bilde på plakaten. I denne utgaven av «Hair» spilte også den langt mer kjente Jennifer Warnes. Etter sigende skrev Sommer låten «Jennifer» til henne. Etter relativt kort tid – litt over en sesong – hoppet han av, eller ble tatt av. Det er uklart.
Uansett. Som en av få ukjente artister ordnet Artie Kornfeld, som nå jobbet med Sommer, han en spillejobb. På Woodstock. Den ukjente Sommer ble flydd inn med helikopter. Woodstock var kaos. Arrangørene hadde ikke kontroll på særlig mye. Heller ikke hvem som skulle åpne festivalen. Faktisk fikk Sommer tilbudet. Men 20 åringen var så nervøs at han avslo å gå først på scenen.
Det burde han sikkert ikke gjort, men foran scenen sto 300 000 mennesker og dette var Sommer sin debut med egne låter foran publikum. I stedet gikk Ritchie Havens på og gjorde seg udødelig gjennom låten «Freedom». En låt han improviserte der og da, basert på negro-spiritualen «Motherless child».
Så var det Sommer sin tur. Sammen med noen innleide musikere gikk han inn på scenen, satte seg ned med beina i kors og begynte sitt sett. Dessverre finnes det begrenset med film fra konserten hans. Bortsett fra den helt fantastiske «Jennifer», som gjorde at jeg fattet interesse for denne fyren, ligger det et dårlig lydopptak av konserten på YouTube, men du må lete litt før du finner det.
Ifølge vitner leverte Sommer en fantastisk konsert. Etter sigende fikk han Woodstocks eneste «standig ovation» etter fremføringen av «America», ja, klassikeren skrevet av Paul Simon. På det svært dårlige lydopptaket kan man registrere ordene «that was the rather magnificent Mr. Bert Sommer», etter han har gjort ferdig settet sitt og går av scenen.
At Sommer leverte et dritfett sett på selveste Woodstock synes alle å være enige om. Paul Simon selv skal ha uttalt at Sommer sin versjon av «America» er den eneste han har hørt som er bedre enn originalen. Litt av en scene å debutere på. Alt burde ligge til rette for braksuksess.
Men, dessverre. Mennene i dress og slips hadde allerede da makten i musikkindustrien. Sommer var signert av tidligere nevnte Kornfeld, som jobbet i Capitol. Men hvem var det som fikk kjøpe rettighetene til live-opptakene? Jo, det var Warner. Dermed ble Bert Sommer, signert på et konkurrerende selskap, utelatt fra både plate og film. Det må ha vært knusende for ham å se artister før og etter ham på scenen på Woodstock bli stjerner.
Sommer var ikke alene om å bli utelatt fra filmen. Det var det flere som ble. Noen også etter eget ønske. Men for Sommer var dette helt ufrivillig.
Til tross for dette tilbakeslaget virker det utrolig at Sommer forsvant ut i glemsomheten. Talentet var jo der. Men etter hvert, når man setter sammen bildet, kommer det et, om enn utydelig, bilde av en person som ikke hadde det så greit. Det virker tydelig at rusen tok mye ut av ham. Ser man på utviklingen i låtkvaliteten, virker det åpenbart at han ikke var blant dem som skrev bedre etter inntak av rusmidler.
I et intervju han gjorde, på en lokal-tv-kanal fra slutten av 80-tallet, forteller Sommer om livet sitt. Intervjuet er gjort i et sparsommelig studio der han selv og intervjueren sitter i hver sin plaststol. Sommer drikker øl og virker en smule bedugget. Intervjueren røyker sigg og har en lett hånende, men likevel vennskapelig tone.
Når man ser dette intervjuet, blir alt litt klarere. Sommer var åpenbart blakk etter Woodstock. Det ble gitt ut noen album uten at det solgte noe særlig. Han fikk heller ingen drahjelp fra Woodstock, siden ingen visste at han hadde spilt der. Husk! Dette var før internetts tid. Var du ikke med på platen eller filmen om Woodstock, var det som om du ikke hadde vært der.
Sommer hadde imidlertid en liten hit. Singelen «We're all playing in the same band» solgte 420 000 kopier og snek seg inn på Billboard-listen (48. plass). Senere fikk han jobb i et show på amerikansk barne-TV. Ikke drømmejobben, men på det tidspunkt hadde han, ifølge seg selv, 2 dollar i lomma. Barne-TV-jobben ga ham muligheten til å tjene 20 000 dollar. Men også her ble han bare med én sesong.
Etter det ble det mørkere for Sommer. I dette eneste intervjuet jeg har funnet av ham snakker han om at «Hollywood was killing me. It was morderous», og at han surret rundt fra 70-74 og på nytt 79-83. At det blant annet er stoff, muligens psykisk sykdom, kanskje begge deler, det dreier seg om, kommer relativt klart frem.
Bert Sommer ga til sammen ut fire album. Etter Woodstock skjedde det mye rart på den kunstneriske fronten. Albumene står ikke i stil med det han leverte på Woodstock. Stadige stilskifter. Fra en røff kassegitarbasert folksinger til en grell Barry Manilov-kopi på sitt siste album. Diamantene er der, men de er få og antallet er synkende utover 70-tallet.
Med noen unntak er den unge mannen fra Woodstock vanskelig, ofte umulig, å finne igjen på platene. Etter å ha hørt igjennom mye av materialet hans er det ikke lenger så vanskelig å forstå at det ikke ble noe særlig av karrieren. Det er mye svakt, mye av det høres, selv med tanke på tiden det er spilt inn i, litt umoderne.
Folk-sjangeren ble mindre populær utover 70-tallet. Det er muligens derfor Sommer prøvde seg på mer svulstig Barry Manilow-aktig musikk. Det gikk ikke. Og han sier selv i intervjuet at den siste platen floppet helt. Om det var ham selv eller dårlige rådgivere som famlet slik er vanskelig å si.
Hva som ville skjedd med Sommer dersom han hadde fått sin velfortjente plass på Woodstock-skivene, eller i den berømte dokumentaren, kan man bare lure på. Men når man ser på hva mange andre av Woodstocks-artistene fikk til etterpå, er det lett å tro at ting kunne sett annerledes ut for unge Sommer.
Det må ha vært blytungt å se alt glippe. Han er ikke alene om denne skjebnen. Men like fullt er det trist.
Så hvor ender historien om Bert Sommer?
23. juni 1990 dør Bert Sommer, bare 41 år gammel. Ifølge den korte Wikipedia-siden hans er dødsårsaken en lang kamp mot «resipatory illness». Et annet sted, på nettstedet IMDB.com er «liver decease» oppnevnt som årsak. Andre steder på nettet spekuleres det i at det egentlig handlet om AIDS. Men det er høyst spekulativt.
Bert etterlater seg blant annet et lite knippe godlåter fra starten av sin karriere, en større mengde forglemmelige mediokre låter, samt en autogenerert FB-side med 1483 likes og en kort Wikipedia-side.
Og som om det ikke kunne blitt mer trist. To anekdoter til slutt: Når Woodstock-monumentet ble laget, og plassert ved stedet der festivalen fant sted, var det ett navn som ingen tenkte på å hugge inn: Bert Sommer. Og når et magasin mange år etter trykker et foto med Sommer, og musikerne Bert hadde leid inn som backingmusikere på Woodstock, er det ingen som skjønner hvem Bert er. De klipper ham bort fra fotografiet før bladet går i trykken.
Men her er hva Artie Kornfeld skrev om Bert Sommer i boken «The pied piper of Woodstock»: Berts opptreden passet perfekt inn i linjen mellom Ritchie Havens «Freedom» og John Sebastians låt «Younger Generation». Og selvsagt Country Joe MacDonalds protest mot krigen. Bert Sommer skulle blitt anerkjent på samme som enhver av de andre superstjernene som spilte på Woodstock.
Galgenhumor er en god medisin mot selv de største nederlag. Sommer skal ha sagt dette i et intervju om Woodstock: Ja, jeg var med på de to virkelig store kulturbegivenhetene i 60-åra. Woodstock og Hair. Det og en billett vil gi deg adgang til undergrunnen i New York!
La oss håpe hans gode venn Victor Kahn, som senere lagde den nevnte tribute–nettsiden til Sommer, har rett når han sier:Bert var uheldig. Han visste selv at han var dyktig, men han var sikker på at han var utsatt for en forbannelse. Han var en følsom type. Jeg tror det plaget ham voldsomt, men han snakket aldri om hvordan han ble utnyttet og han hadde et godt liv.
Jo eldre jeg blir, jo mer har jeg blitt overbevist om at tilfeldigheter ofte styrer livet mer enn ferdigheter. Bert Sommer er et eksempel i den tragiske enden av skalaen. Men den 15. august 1969 leverte han et fantastisk sett på en gård ved småbyen Bethel, New York. På Woodstock-festivalen. Det kan ingen ta fra ham.
