12. juli 2007. Jeg hadde tatt noen dager ferie, og hadde vært på fest. Da jeg våknet, skjønte jeg umiddelbart at noe var galt.

Et utall antall tekstmeldinger hadde ramlet inn. En haug med folk hadde prøvd å ringe meg. Budskapet viste seg å være av den typen man håper å slippe. At noen du er glad i er død. Og, enda verre, at noen unge folk du er glad i er død.

Dødsfallet til Robert Burås var så lammende, så sjokkerende og så nedslående at jeg fortsatt, ti år etter, sliter med å erkjenne det.

Den fine fyren med all den vanvittige energien, med alle de impulsive påfunnene, med den smittende latteren. Det sosiale fyrverkeriet Robert. Jeg blir fortsatt nummen av å prøve å ta det innover meg.

Det er noen som gjør særlig inntrykk på en, som man legger mer merke til enn andre. Artister er ofte slik. Du hører på skivene deres, går på konsertene, leser intervjuer og får – selv på lang avstand – et emosjonelt og innbilt nært forhold til dem.

Som en av hjernene i den kritikerhyllede braksuksessen Madrugada, og som ubestridt frontfigur i det svimlende coole bandet My Midnight Creeps, var Robert en fyr som rørte mange hjerter. Men det stoppet ikke der med ham.

Robert var sjeldent sosial, og en fyr du aldri ble overrasket over å møte på gata, på en fest, på en konsert. Var du attpåtil interessert i musikk, og veiene dine og Roberts på ett eller annet tidspunkt ble krysset, følte du at du hadde en venn for livet.

Det var mange som krysset veien til denne hyperaktive og engasjerte typen, og at nettopp han bare skulle bli borte var derfor så ubegripelig, så vondt og så totalt meningsløst.

Han var så stolt av det han drev med. Begreper som beskjedenhet, jantelov og tilbakeholdenhet var fremmede elementer i Roberts virke. Han mente, med rette, at han spilte i to av landets beste band, og når han hadde noen råmikser til ei ny skive eller en EP, formelig elsket han å dele det med flest mulig.

«Faen, hør så jævla bra vi é!», kunne han stolt rope ut, helt uten å ta hensyn til hvordan det ble oppfattet av omgivelsene. Og han kom unna med det. Han kom unna med det, fordi energien som la bak slike utsagn var tuftet på barnslig glede og utilslørt stolthet av å ha laget noe, samt at det bestandig også var bra. Han leverte det han lovet.

Han slapp i det hele tatt unna med mye, Robert, simpelthen fordi han var en fyr man ble så forbanna glad i, og fordi han i bunnen alltid var en utrolig snill gutt med gode intensjoner. Robert kunne til og med kysse kjæresten din, uten at det ble oppfattet som verken kleint eller noe overtramp mot noen av de involverte partene.

Han kunne vekke deg midt på natta, bare for å brøle ut i telefonen hvor inni helvete bra Roky Erickson er, og det måtte man jo si seg enig i. Og etter at man lettere forvirret la på røret, satt man og ristet på hodet, lo hjertelig og tenkte at det der, det var en ekte telefon fra en som ville dele noe genuint med deg, hvor uviktig det enn måtte oppfattes av uinnvidde.

Eller han kunne banke på døra di til ukristelige tider, helt uannonsert, med ei flaske vin i hendene, eller – kanskje oftest – med ønske om å dele ei flaske med deg, som du selv måtte spandere.

Men han kom unna med det. Fordi det aldri lå noe taktisk piss bak slikt. Han ville bare være sammen, skåle, klemme, synge til noen bra låter av Stones eller Muddy Waters, eller fortelle inngående at hypen rundt Richard Hawley er en hype du må tro på. «Faen, drit i hipsteran, førr det hær, de é bra uansett. Hør på låtan! Stæmmen! Produksjon'!» Han hadde jo rett.

Gikk han på noe vis over streken, kom han tilbake dagen etter, med skam i blikket, halen mellom beina, og helt krakilsk opptatt av å gjøre opp for seg. Han likte ikke at det var dårlige vibber mellom de han gjensidig verdsatte. Å tilgi Roberts feilskjær var dessuten en lett øvelse. En så elskelig fyr var ikke mulig å legge for hat.

Jeg har hørt utallige historier de siste årene, om forskjellige møter en drøss med enormt forskjellige folk hadde med Robert. Jeg hadde flere selv, men særlig det ene huskes spesielt.

Jeg var i London for å se det amerikanske kultbandet The Cramps. Tror det var i 2003. Det var en ekstremt vill konsert. Folkemengden foran scenen fløt ukontrollert frem og tilbake som en samlet organisme, den halvnakne frontfiguren Lux Interior bøyde mikrofonstativ som det var spagetti, og kastet seg ut i folkehavet mens blod og sikkel rant. Øl og vin regnet over oss og fløt rundt i det gamle teaterlokalet. Det var rock’n’roll på sitt beste, slik den var ment å være. Energisk, provoserende, farlig, tøft og totalt ute av kontroll.

Midt inni dette kaoset befinner altså undertegnede seg. Så kjenner jeg noen grove never som tar tak i meg, og et kraftig menneske som drar meg til side og inn i armene sine. Det er selvsagt Robert, som også hadde tatt turen, sammen med kjæresten Kristin.

Latteren hans, den vidunderlige latteren hans, penetrerte den infernalske støyen fra scena. Smilet strålte om kapp med lysriggen i det høye taket. Verdens hardeste bamseklem og kyss i panna blir gitt. Skåling i lurvete plastglass. Febrilsk peking mot scena og tomler i været.

Det var noen euforiske sekunder der, at verden opplevdes å være fullstendig i vater. At alt var perfekt. En følelse av total vektløshet og pur lykke, der alle bestanddelene var skrudd riktig på plass. Nostalgiske og sentimentale gledestårer presser på når jeg tenker på det.

Det ble ei lang og fuktig natt i London, med fire gode venner fra Tromsø, og Robert og Kristin. Det var verdens beste kveld akkurat der og da. Jeg vet mange har hatt en slik verdens beste kveld, der Robert har vært et av de vesentlige elementene.

Jeg hadde bare kjent Robert i fem år på det tidspunktet, men det føltes som han hadde vært der bestandig. Og det kjentes ut som han skulle være der bestandig. Sånn skulle det dessverre ikke bli. Det er så ubeskrivelig tungt å akseptere. Eller, jeg gjør det ikke. Jeg prøvde til og med å nekte en stund, for hodet mitt var ikke stand til å absorbere de harde realitetene.

Man kan gjøre det lettvint, og si at Norge med Robert mistet en av de viktigste og beste gitaristene fra to av de beste bandene landet hadde. Man kan påpeke for en inkarnasjon Robert var av rock’n’roll. Det bustete krøllhåret, solbrillene, kinnskjegget, hans ytre kroppsdel med en Fender 66-jazzmaster hengende rundt halsen osv. Han så jo ut som ei stjerne i hver en træl, og som var rock’n’roll mer enn det tusen posører klarer om de prøver aldri så hardt.

Mange prøver panisk å fake slikt, men Robert var antitesen til alt som er fake. Beinhard, steintøff og kompromissløs når det trengtes, eller han følte det slik. Myk, varm og sterkt følelsesladd når dét var på sin plass, akkurat slik rock'n'roll er når den treffer maks. Nettopp denne personlige syntesen av det harde og myke var Roberts tilforlatelige varemerke, og det lå null strategi eller taktikk rundt det. Han bare var sånn.

Og det var dette elskelige mennesket som ble revet fra oss alle så altfor, altfor, altfor tidlig. Noen mistet en sønn. Noen mistet en barndomsvenn. Noen mistet en bandkollega. Noen mistet en kjær kompis. Noen mistet et flott bekjentskap. Noen et idol.

Vi var mange som mistet mye i Roberts bortgang, sommeren for ti år siden.

Han ville bare vært 41 år i dag. Det er enormt sårt og uutholdelig å tenke på. Tiden leger virkelig ikke alle sår, men den hjelper oss muligens med å bearbeide arrene den etterlater i hjertene våre.

Men sorgen blir vi aldri helt ferdige med. Noen setter rett og slett for dype spor etter seg til å bli bortglemt.

Robert var en sånn. Og vi savner ham fremdeles, med uforminsket kraft.