Telegrafbukta, lørdagMIDNIGHT CHOIR«Da Elvis døde i 1977, var det en tåre som rant ned fra himmelen og dryppet ned over Telemark», var det en kjenning som sa til meg etter konserten, med direkte adresse til Paal Flaata. Det er vanskelig å krangle på det underliggende, kulturelle poenget iallfall.
Nå er det egentlig ingen som fortjener å bli utsatt for skjebnen det er å bli sammenlignet med Elvis, men når det gjelder Paal Flaata, er det ingen fare. Fordi han tåler det. Og fordi Midnight Choir driver på med noe som ingen andre her i landet verken evner eller tør.
Settinga til konserten er egentlig helt håpløs. De kommer på etter Turboneger (jeg liker begge bandene, men de må sannelig utgjøre en slags yin/yang hva angår både form og innhold), det er skyfri himmel, steikende sol og varmt, folk er strålende glade, og stemninga er alt annet enn hva jeg ville trodd passer foran en gig med Midnight Choir.
Så kommer de inn på scenen og gjør alle tvilstanker til skamme. Eksentriker, låtskriver og gitarist Al DeLoner ser passe sprø ut, med indianerhøvding-fjærpyd på hodet, mens Paal Flaata er ulastelig antrukket i dress. De er en snål kombo, bandets to hjernehalvdeler, men de utfyller hverandre perfekt. Det helt latterlig flinke bandet backer dem ditto perfekt.
Når låtene triller ut, slår det meg hvor merkelig det er at de ikke har gjort mer sammen, de to. Soloskivene til Flaata er veldig fine de, bevares, men han lener seg mye mot coverlåter, mens DeLoner lager ganske snåle greier på egen hånd, musikk med svært lite allmenn appell. Når de slår seg sammen, er det 1+1 = 5. Rare greier, dette.
Det er tydelig at det nokså voksne publikummet kjenner godt til materialet, for nesten hver eneste låts oppstart møtes med applaus og jubel, og da særlig materialet fra klassikeren «Amsterdam Stranded». Det er for øvrig sjeldent disiplinert oppførsel, iallfall i de nest fremste rekker, der jeg selv befinner meg, og det er veldig kult å registrere, at det ikke er noen automatikk i at rolig musikk på festival er krise. Som det ikke er.
Men dette er nok for bra til at mange føler for å kødde med det. Noe surr vil det selvsagt alltid bli, men så er da ikke dette et seminar for røkelse- og duftlys med kanellukt-terapi heller.
Litt rusk i starten er bare akseptabelt festivalplukk, for sekstetten vrenger derfra og ut et sett som er noe av det bedre jeg har sett på lenge.
Bare musikken i seg selv, er så på grensen til det pretensiøst overambisiøse, at det er hårfint fra å tryne bare i tilløpet. Melankolsk, sakral, storslått, høytidsstemt musikk. Jeg får nesten fysisk vondt av å skrive det, fordi det høres så døvt ut. Men her er det ment bare positivt, og publikum elsker det.
At de attpåtil klarer å tilføre låtene enda mer liv og muskler enn på plate, er svært gledelig. Paal Flaata ser dessuten helt super ut. Når han fyrer opp en røyk, og hever rødvinsglasset foran tittelsporet på «Amsterdam Stranded», er han cool as fuck. Og han synger så bra at man lurer på om den ovennevnte Elvis-tåren faktisk stemmer på ordentlig.
Jeg ble ganske emosjonelt filleristet av dette. Kan ikke huske sist jeg hadde gåsehud så mange ganger i løpet av en konsert. Jeg så dem flere ganger mens de fortsatt var aktive, og det var alltid bra. At det var så bra husker jeg derimot ikke.
Midnight Choir må nå fortsette å spille live, også må de pelle seg inn i arbeidsrommet, skrive nye låter og komme med nye skiver. Det er for teit at de bare skal være en festivalgreie, men enn så lenge klarer jeg meg godt med det, for denne konserten var så bra at den vil sitte lenge i kroppen. Noe av det beste jeg har sett i Bukta.
