Da Herborg Rundberg og Kristian Olstad kom med «Lea Áigi» i fjor høst karakteriserte jeg albumet som et nordlig mesterverk, og jeg er fortsatt begeistra etter at Tromsø Jazzfestival nå ga meg anledning til å høre Leagus for første gang live.

Låtene er på scenen ofte blitt litt lengre med plass til mer utbrodering av innholdet. Men basisen er den samme og uttrykket i musikken beveger seg i et grenseland mellom tradisjon, samtid og improvisasjon som veves sammen til et genuint uttrykk som gjør Leagus til ei nyskapende stemme i et kunstnerisk samisk samtidsuttrykk.

OLSTAD: Drivende gitarspill fra Kristian Olstad i blått lys.

For det er ingen tvil om at det ligger et samisk uttrykk i bunnen av musikken Leagus gir oss; godt forankra i Herborg Rundbergs sjøsamiske kulturbakgrunn. Noen ganger er det tydelig, andre ganger mer i bakgrunnen når elementer fra andre tradisjoner får vokse og ta mer plass i det musikalske bildet.

For her er elementer fra den klassiske musikken, spesielt når Herborg Rundbergs piano får en dominerende plass i bildet. Andre ganger kan man høre innslag av både melodikk og rytmikk som jeg ville plassere i en melodiøs del av samtidsmusikk. Og det er ikke uvesentlige deler av uttrykket som har sine røtter i en nordisk elektrojazztradisjon.

Man kan kalle resultatet hva man vil; det som er det vesentlige, er at Leagus skaper flott musikk i et uttrykk som representerer noe nytt.

RUNDBERG: Herborg Rundberg i et av sine vokale innslag.

Her er rolig poesi, særprega og ekspressivt pianospill, drivende gitarer og tepper av elektronikk. Slik gir Leagus oss en konsert hvor både enkeltlåter og helheten er prega av dynamikk.

Uvesentlig i det totale bildet er heller ikke det visuelle akkompagnementet Torbjørn Sandnes tilfører gjennom sitt lysdesign. Også her er det et tydelig nordlig uttrykk. Aller sterkest synes jeg det blir når han lar musikkens rytme generere lyselementenes bevegelser.