Jan Garbarek Group består nå av Rainer Brüninghaus, som har vært hans keyboardist gjennom mange år, den brasilianske bassisten Yuri Daniel som fikk den vanskelige oppgava å hoppe etter Wirkola etter at den mangeårige samarbeidspartneren Eberhard Weber måtte gi seg, og perkusjonist Trilok Gurtu fra India i tillegg til hovedpersonen selv.
Briljante musikere
Disse fire briljante musikerne ga oss en ekstraordinær konsertopplevelse som seint vil gå i glemmeboka.
Det åpna med Garbareks mektige verk «Molde Canticle» fra albumet «I took up the Runes» fra 1990. Dette er for det store publikum blant Garbareks best kjente. Det er vakkert, lett melankolsk og lett tilgjengelig.
LES OGSÅ: Vokalmusikkens kveld
Sopransaxofonen står i sentrum, men som ellers i denne konserten, gir Garbarek god plass på scenen til sine gode medmusikere. Alle får etter tur sine stunder i det sterkeste scenelyset, av og til i den grad at resten av bandet går bak scenen og tar seg en pause.
Favoritt
Først får Gurtu slippe til med en strålende solo. Denne flotte musikeren som Garbarek har spilt jevnlig med siden første møte på Moldefestivalen i 1985, er en av mine desiderte favoritter blant slagverkere og perkusjonister; denne rytmenes mester som får sine trommer til å tale og som bruker si stemme som rytmeinstrument.
Musikken beveger seg videre via bassisten før Brüninghaus og hans piano overtar med nok en flott solo. Så er det bassens tur igjen og Garbarek samler det hele sammen på en elegant måte.
Betegnende
Åpningsverket er på mange måter betegnende for mye av det som vi blir servert på denne konserten. Garbarek er både urnorsk med sin inspirasjon fra både norsk folkemusikk og joik. Men han er også internasjonalist. I musikken finner vi elementer fra orienten, fra klassisk musikk og selvsagt fra jazz som i seg selv er høyst internasjonalt.
Betegnende er også måten han lar sine medmusikere strekke og tøye i stoffet med tempoendringer og stadig nye vendinger mens han selv holder igjen, samler det sammen og til slutt tar det med «hjem» på plass.
Musikalsk lekenhet
Jeg har tidligere oppfatta Jan Garbarek som en alvorsmann. Jeg kan ikke huske tidligere at det har vært så mye plass til humor og lek på scenen i hans konserter.
Men det som skjer i disse prosessene utføres ofte med store doser musikalsk lekenhet av fire musikere med stor musikalitet som ikke bare gjør dette artig, men hvor de samtidig serverer oss det som stor musikk.
Det enkle
Utgangspunktet er ofte enkle melodier eller melodilinjer. Det er måten Garbarek og bandet behandler de på som skaper det genuine.
Og aller sterkest blir det når poesien slippes til, enkelt og reint, uten de store virkemidlene, men hvor Garbareks særegne tone og uttrykk, godt backet av kollektivet, får lov å fylle konsertsalen.
