Det er hennes store styrke som artist, og gjenspeiler seg ikke minst i den stilling hun har som scenekunstner i det direkte møtet med publikum. Det er mer regelen enn unntaket at det må settes opp ekstrakonserter når hun gjester Tromsø.
Les intervju med Kari, om hennes ferske plate: «Jeg er ikke spesielt mørkeredd»
Det er nå fem år siden sist hun ga ut et nytt album. Men nå er «Det vi har» ute på markedet, til glede for hennes mange tilhengere. Utgivelsen representerer også at det i år er 30 år siden hun debuterte med «Mitt ville hjerte».
«Det vi har» har også sin fremste styrke i det tekstmessige, og det er ingen tvil om at Kari Bremnes skriver om ting som betyr noe for henne. Det hun tar opp spenner over et stort spekter. Det strekker seg fra de store eksistensielle spørsmålene til de små detaljene som kan være viktige nok i hverdagen.
Vi har en måneds tid kunna lytte til singelen «Det e min sønn» hvor hun presenterer en situasjon der ei mor skal sende sønnen sin ut med våpen i hand for å sikre freden. Du skal ha sterk tillit til noen som ber deg om å risikere det mest dyrebare du har.
Det er også flere tekster hvor hun tar for seg vår plass i den store verden hvor det er sterke krefter som truer vår frihet. Jeg lytter til sangen «Rim sin stemme» hvor hun synger om hvordan vår ytringsfrihet og kulturelle frihet blir satt under press. Sangeren Rims stemme blir forsøkt trua til stillhet og instrumenter som knuses av mennesker som frykter krafta i musikken og det frie kulturuttrykket.
Kari Bremnes begynner å bli ei voksen dame på rundt 60. For 2–3 år siden presenterte hun forestillinga «Når du kommer dit» på Hålogaland Teater. Der ordla hun seg slik:
«Nån ganga har æ følelsen av å komme fra en annen verden. Og i hvert fall fra ei heilt anna tid. Det siste e ikkje bare en følelse heller, det er jo rett og slett sant. Vi kommer alle meir eller mindre fra ei anna tid. Barndommen va ei anna tid. Ungdommen va ei anna tid. Alle andre perioda enn den vi e i akkurat nu, e ei anna tid.»
Og akkurat dette kan vi også lese av tekstene på dette albumet. Her er særegenheter vi tillegger oss når vi blir eldre («Det må være orden»), her er sanger om det vi ikke fikk gjort («Tog vi ikkje tok») og det som er i ferd med å utvikle seg akkurat nå («Det som ennu ikkje har et navn»).
Det som først og fremst hindrer meg i å gi dette produktet en toppkarakter, ligger i måten det musikalske er løst. Når jeg hører enkeltlåter, er det stort sett greit. Men sett som helhet, blir det for mye som er likt i tempo, arrangement, rytmikk og måten instrumentene i den, for en stor del, elektronisk baserte musikken brukes. Dermed blir det ikke den dynamikken i albumet som jeg gjerne skulle hørt.
«Det vi har» er produsert av keyboardisten Bengt E. Hanssen, som også har hatt det meste å si for hvordan musikken er arrangert.
