Thomas Hansen, mannen som var bedre kjent som St. Thomas, døde 5. september 2007.

Jeg husker veldig godt da jeg mottok det triste budskapet, fordi det gikk genuint inn på meg.

Det var et rart og vanskelig år, dette. Robert Burås hadde dødd bare noen måneder tidligere, og det lille Rock-Norge var ganske filleristet. Begge to bare 31 år.

Thomas var ikke en nasjonal helt med et digert nettverk, midt i en suksessfylt turné med eget band, og snart klar med en storselger med et annet band, slik det var med Robert. Thomas var ganske aleine da han døde, og det gjør meg alltid så trist når jeg tenker på det.

Men han var ikke noen artistisk noksagt. Thomas var i sine beste øyeblikk en enormt begavet låtskriver, og han var det fra dag én han begynte med dette.

Mitt første møte med ham var under by:Larm i Bergen i 2000, på stedet Det Akademiske Kvarter, da han frontet det helt ukjente bandet Emily Lang.

Helt ut av det blå stod det en vindskeiv gjeng på scenen og lirte av seg noen aldeles fortryllende låter, som ga assosiasjoner til Will Oldham, Nick Drake, Neil Young, Roky Erickson m.fl. Internasjonale og tunge navn. I front en vokalist og gitarist som snakket lavmælt, keitete og snurrig mellom låtene.

Det så ut som han hadde det helt forferdelig der oppe. Fem, seks låter ut i settet mumlet han noe i mikken, jeg tror det var «Forbanna idioter», og så bare gikk han brått av scenen, midt i en låt. Han var dritirritert for at folk stod og skravla og ikke hørte på. Han hadde unektelig et poeng.

De påfølgende ukene drev jeg og ringte rundt for å få tak i fyren, men det var vrient. Alle hadde ikke mobil på denne tiden, og det gikk i fasttelefoner og faks.

Til slutt var det noen som sendte meg en trespors demo med Emily Lang, men da var de allerede oppløst. Demoen er for øvrig helt fantastisk, og jeg sitter og hører på den nå mens jeg skriver. Ikke minst inneholder den en flott versjon av «Corner Man», som senere skulle bli hans største hit, men i ny drakt og under eget navn.

Da jeg til slutt lyktes å booke ham til Tromsø, var det i kjølvannet av solodebuten «Mysterious Walks». Han spilte foran 20-30 fjetrede publikummere på stedet Kaos (nå Bastard Bar).

Alt gikk fint, helt til han på slutten spilte feil, og i et anfall av selvforakt for det inntrufne måket han en kaffekopp i veggen. Så var konserten over. Men det var bare en kopp, og ingen ble skadet.

Thomas var fryktelig skamfull og lei seg for hele opplegget, og lovte å komme tilbake og reise kjerringa.

For hver gang han kom oppover spilte han for flere og flere. Da tredjeskiva «I’m Coming Home» ble sluppet, debuterte den på andreplass på VG-lista, og han spilte i Tromsø foran et peise utsolgt Blårock. Tromsøfolk elsket Thomas. Han elsket dem, og folk lyttet på ham. Han forlot ikke scenen. Ingen kopper ble kastet.

Derfra og ut ble han signet på den tyske etiketten City Slang (som på den tiden hadde ei vill rekke med store og bra band; Lambchop, Calexico, Tindersticks, Sebadoh, Arcade Fire m.fl.). Han spilte support for flere kjente band.

Så begynte historiene å piple ut, om en ung mann med problemer. Rus og sinneutbrudd. Aggresjon, depresjoner og samarbeidsproblemer. Han røk uklar med folk i alle ledd av bransjen, og han ble en snakkis, på en feil måte. Han brant mange bruer, Thomas, og folk vegret seg for å samarbeide med ham.

Da han mottok dårlige kritikker for den neste skiva, tok han det personlig, og skjelte ut både musikkjournalister og musikksjefer i radio. De påpekte dårlig engelsk, et begrenset gitarspill og en kokett falsettvokal.

Jeg husker at jeg selv fant mye av dette ganske urettferdig. Engelsken hans var ikke perfekt, greit nok, men dette var altså samtidig som Morten Abel toppet listene, en mann som virkelig heller ikke var noen Shakespeare. Thomas var dessuten en mye bedre låtskriver.

Thomas tok slikt personlig, og han var helt uten taktiske egenskaper hva angikk å stryke bransjen medhårs. Det er ikke lurt å bite seg ut med pressen, men Thomas var en filterløs og impulsiv type, på godt og vondt.

Det ble likevel krevende å ha med ham å gjøre. Det tikket stadig inn destruktive og frustrerte tekstmeldinger fra ham til de han hadde møtt på sin vei, mange av dem av det riktig mørke slaget.

At han var en plaget mann var en offentlig hemmelighet. Jeg mistet selv noe av kontakten med Thomas, jeg tror jeg trakk meg unna, bevisst eller ubevisst, sannsynligvis begge deler. Syntes det var ubehagelig med det totalt uforutsigbare.

Når han var i fin form, og ikke minst rusfri, kunne han være en helt nydelig og snurrig fyr. Med en tilsynelatende naiv fremtoning, men der man fort skjønte at det var masse vidd bak de triste og blå øynene med ringer under.

Et vennlig, ubarbert ansikt og en fin fyr. Man kunne snakke musikk med ham, og ikke minst fotball. Han var selv et stort talent for klubben Skeid, og han var ihuga Ipswich-supporter.

I ettertid vet vi litt mer om problemene hans. Thomas sleit. Han hadde mottatt over 50 brev med avslag fra forskjellige psykologer i Oslo. Han sleit med noia, panikkanfall og sinnemestring. Han var redd. Upresis selvmedisinering med piller og alkohol sendte ham bare lenger ned i mørket. Til slutt døde han av det.

Det ble et trist endelikt for en mann som i sine mest kontrollerte øyeblikk var et uhyre stort musikalsk talent og en veldig fin fyr. Ikke minst var hans siste skive, den selvutgitte og lurvete produserte «There’s Only One Of Me», skammelig forbigått og ignorert. Flere av hans beste låter finnes nemlig nettopp her. Ufiltrert og personlig så det gjorde vondt å høre på. Tindrende vakre låter.

Men da hadde ikke Thomas noen rundt ham som trodde på ham lenger. Jeg har tenkt mye på det der, at Thomas burde fått hjelp for problemene sine. Jeg vet at foreldrene sto på som bare det for ham. Samme Claes Olsen og de i selskapet Racing Junior. Og at mange ga opp.

Jeg vet at jeg selv, og sikkert flere andre, burde tatt noen flere telefoner til ham og spurt hvordan det gikk, i stedet for at man vegret seg og lot være. Det er fortsatt vondt å tenke på.

Thomas rakk heldigvis å forevige masse musikk. Han var ekstremt produktiv. Seks fulle skiver på bare sju år er enormt mye, pluss singler og EP-er. I fjor kom en flott samling demoer som skulle bli ei ny skive. Den inneholder 12 låter.

Jeg savner Thomas. Det hadde vært kult å høre hans stadige nye skiver, med de spinkle arrangementene, den skjøre stemmen og de totalt hudløse sangene med de nesten ubehagelig personlige og selvutleverende tekstene.

Hvil i fred, din fine raring. Du var sannelig noe for deg selv.