Jeg kjente ham ikke, møtte ham aldri og vet lite om hvordan han var som person. Ikke var han spesielt kjent utenfor sitt hjemland Australia heller.

Likevel er Tony en produsent som har satt sin signatur på noen av de beste platene jeg eier, og et navn jeg husker dukket opp hele tiden, på australske skiver jeg kjøpte på import i riktig gamle dager.

Cohen var en av de mest betydningsfulle bakmennene og skikkelsene i den australske rocken (særlig i gullårene på åttitallet), da han rattet lyden på flere av de beste Nick Cave-platene (inklusiv Boys Next Door og The Birthday Party). I tilfeldig rekkefølge «Let Love In», «Tender Prey», «Kicking Against the Pricks», «No More Shall We Part», «Your Funeral... My Trial» m.fl. Det er objektive rockklassikere i mine ører.

Han hadde fingrene sine på produsentknappen på «Send Me a Lullaby», debuten til The Go-Betweens, og produserte flere skiver av The Beasts Of Bourbon, The Cruel Sea, Paul Kelly, Supernaut, Crime & The City Solution, Hunters & Collectors, Kim Salmon & The Surrealists, Mick Harvey, Hugo Race, The Blackeyed Susans, Straitjacket Fits, Tex Perkins, Rowland S. Howard og til og med Kylie Minogue.

Det er litt sprøtt å tenke på hvor mange som har rådigget, elsket og forgudet arbeid Tony har lagt sine følsomme fingre og ører på, uten at de har ant et kvidder om mannen. Produsenter er stort sett noe for nerder, for musikere og for dem som er unormalt opptatt av slikt.

Likevel er de jo ofte svært viktige for hvordan musikk til slutt ender opp i den endelige miksen, men det er de aller færreste av dem som blir mer kjent enn det de produserer. Naturlig nok.

Noen unntak finnes riktignok. Rick Rubin (hvis produsentnavn er så stort at han kan bli en gjøkunge i fokuset), Steve Albini, Steve Lillywhite, Phil Spector, Max Martin, Danger Mouse, Sam Phillips, John Leckie, T Bone Burnett, Quincy Jones og noen til har blitt solid og selvstendig kjent og anerkjent for sine produksjoner.

Tony Cohen vil selvsagt blekne i denne sammenhengen, men, faen heller, han rattet lyden til noen av de skarpeste og beste skivene jeg eier, og for Nick Cave har han vært uhyre viktig, en mann som har laget noen av de beste innspillingene jeg har hørt.

Før Cave spilte inn «Henry's Dream» i 1991, ønsket han å teste ut en ekstern produsent, og gikk for David Briggs, mest kjent for å skru sammen flere mesterverk av Neil Young. Da resultatet forelo, ble Nick Cave rasende, likte det ikke overhodet, og fikk derfor innspillingene kjørt gjennom ei ny kvern, for å berge stumpene av de fremragende låtene. Hvem han ringte? Tony Cohen, selvsagt. Sier jo en hel del.

Les også: «Her er tidenes 10 beste singler fra Australia»

Det var ingen internasjonal legende som døde i sin hjemby Melbourne i august. Men han har satt dype spor etter seg åkkesom, og det elsker jeg ham for. Derfor er det all mulig grunn til å løfte begeret og skåle for Tony Cohen, denne kjempehelten som ga oss velskrudd gromlyd fra noen av de aller fineste fonogrammene down under.

R.I.P. big man.

PS: På denne linken kan du også høre et totimers radioprogram der kultkjempen Tex Perkins (The Beasts Of Bourbon, The Cruel Sea osv.) hyller Cohen, med snakk og utvalgte låter. Vel verdt en lytt, på mange måter.