I en episode av Marc Marons podkast «WTF» for noen måneder siden tegnet komikeren et bilde av en grillfest (tror jeg det var) et sted i USA.

Altså USA «etter Trump», nasjonen som nå alltid må bli omtalt som «splittet» og/eller «polarisert». Familiemedlemmer skulte mot andre familiemedlemmer. Venner så mistenksomt mot venner. «Lurer på hvor hun står i alt dette».

Den eneste som kunne redde stemningen? «Fuck it. Sett på noe Tom Petty!». Tom Pettys musikk var liksom det siste alle hadde til felles nå, det siste halmstrået å holde seg fast i.

Tom Petty lagde de åpne highwayenes rock. Musikken hans snakket til amerikanernes mobilitet og vilje til å bryte opp og kaste seg ut i det. Drømmen om at det er «something more to life, somewhere else». Det er bare å se på låt- og albumtitlene: «Highway Companion». «Into The Great Wide Open». «Free Fallin’». «Runnin’ Down A Dream». «Learning To Fly».

At det som regel ikke ender i triumf, får være så sin sak. Jenta i «American Girl» oppdager at drømmen er «so close, but still out of reach». Himmelen i «Runnin’ Down A Dream» blir mørk i det tredje verset. Men de fortsetter å kjøre. De er amerikanere, «raised on promises».

Petty var ikke eksplisitt politisk, altså splittende, slik Bruce Springsteen etter hvert ble. Han led ikke under sistnevntes behov for å «bety» så innmari mye. Det er sikkert mulig å høre Pettys tekster og oppfatte dem som personlige. Men det er enda mer nærliggende å tenke at Petty skrev om amerikanske arketyper – trolig fordi han var en selv.

Engelskmennene klarte innledningsvis å misforstå Petty dit hen at han vare en slags amerikansk punker (han slo faktisk gjennom i England først). Rett nok var det energi i de tidlige platene hans, og et øre for powerpopete refrenger. Det ble imidlertid raskt klart at han ikke var interessert i å gjøre noe nytt med rocken, men tvert imot var opptatt av å holde de klassiske verdiene ved like.

Han var en fan som ble en tradisjonsbærer. En usedvanlig vellykket sådan, det skal sies: Han kom seg gjennom to tiår uten å fremstå som en sur museumsvokter, og hadde vaskeekte hits så sent som i grønsjæraen. Pettys «Greatest Hits», fra 1993, er en av de ypperste i sitt slag, og det definitive albumet hans (enda den mangler «Walls (Circus)», som kom to år senere).

Han var ofte å se, glisende, i eldre venner og helters lag. Pettys tolvstrengsgjeld til The Byrds var så åpenbar at Roger McGuinn hørte «American Girl» på radioen og trodde den var hans egen. I 1981 produserte han comebackforsøket «Drop Down And Get Me» for Del Shannon.

Han turnerte med Bob Dylan da Bob Dylan følte seg som mest fortapt. Både Petty og det suverene bandet hans, The Heartbreakers, var sentrale i Rick Rubins omdiskuterte albumserie med den aldrende Johnny Cash.

Noe av det siste han gjorde var å produsere det nye albumet til Chris Hillman, bassisten fra The Byrds: «Bidin’ My Time». I Traveling Wilburys fant han sin naturlige plass: Juniormedarbeider i «familiebedriften», omgitt av legender som var større enn ham selv (ja, og så Jeff Lynne da). Som sagt: Han var en fan og en foredler.

Ingenting av dette betyr at han ikke var et komplisert menneske. Inntrykket man sitter igjen med etter Peter Bogdanovich’ fire timer lange dokumentar om ham fra 2007, er at artisten var drevet av både raseri og ambisjon, og at rettferdighetssansen hans – illustrert ved de harde kampene han tok med platebransjen – hadde rot i urettferdighet han selv hadde følt på kroppen.

(I Warren Zanes’ biografi fra 2015 kom det frem at Petty hadde et vanskelig forhold til faren Earl, og at han som middelaldrende mann hadde en heroinperiode på nittitallet).

Petty var imidlertid ikke en «singer/songwriter»-type som følte behov for å dele alt han tenkte og følte med lytteren. Trangen hans virket å være, og med all makt, forsvare fristedet han hadde tilkjempet seg – musikken – og ellers holde resten av verden på minst én armlengdes avstand, gjerne ved hjelp av en joint (derav gliset).

Staheten hans surnet en smule med årene. I den siste tredelen av produksjonen er det så man kan høre universet hans bli mindre. Ungdommelig «damn the torpedos»-overmot og «won’t back down»-steilhet var erstattet av noe grinebitersk; det var noe sort-hvitt og endimensjonalt over «The Last DJ» (2002), «Mojo» (2010) og «Hypnotic Eye» (2014) – plater som kom samtidig med at han gikk i barndommen og ga ut to album med bandet han hadde ledet i Florida i ungdommen, Mudcrutch. Det skjer med den beste.

Det er mitt inntrykk at Petty i liten grad ble utsatt for nesegrus dyrking à la det mange av de gode vennene og forbildene hans – Cash, Dylan, George Harrison – ble. Det hadde han grunn til å prise seg lykkelig for.

Han klarte å forbli en slags lillebrorskikkelse i A-laget – aldri like original som de store originalene. Men han var lenge en bedre fagmann enn mange av dem, og en effektiv gallionsfigur for selve ideen om amerikansk rock.

Som pophåndverker sto han bak et sted mellom 20 og 30 uhyre «tighte», velspilte og velproduserte slagere. Sanger som oppfyller sitt fulle potensial i en bil på vei bort fra noe, eller på en jukeboks i en bar i en by der du ikke kjenner noen.

Petty hadde det jeg oppfatter som en spesifikt amerikansk rastløshet og ensomhet i blodet. Som europeer uten sertifikat føler jeg mange ganger at hans variant av disse følelsene fortoner seg annerledes enn mine egne – på noen små, men avgjørende måter.

Tom Pettys musikk handlet om amerikanske erfaringer. Men vi forsto jo mer enn godt nok hva han mente. På sitt beste – jeg våger påstanden: han var en singelartist – var han god nok til å gi hvem som helst lyst til å emigrere.

Bryte opp, kaste seg ut i det, «free fallin’».