Per Martinsen ga fredag ut sitt tiende soloalbum under artistnavnet Mental Overdrive. Martinsen regnes, sammen med blant andre Bjørn Torske og Biosphere, som en av pionerene innen norsk elektronika, og han har vært aktiv siden 1990. Lite tyder likevel på materialtretthet eller idétørke fra Tromsø-teknoens «grand old man», da dette nemlig er Martinsens andre album i 2017, etter at «Hardware» ble sluppet i vår.

Oppfølgeren «Epilogue» er trolig ikke laget med den brede masse i tankene. Liker man teknoen sin retro, smal og utfordrende, er derimot dette ei skive som burde høres. Albumet fremstår som mørkt, lavmælt og eksperimentelt, og lydbildet er minimalistisk, analogt og suggererende. Dette er dansemusikk for de klubbene hvor man helst ikke ber DJ-en spille noe man har hørt før.

Albumet åpner rolig med låten «Repeat: Then: Repeat», og gir umiddelbart noen små assosiasjoner til Martinsens tidligere plateselskapskollega Kim Hiorthøy, før det bærer videre i minimal-verdenen med «Bits», etterfulgt av syreskrangleverket «1st Run», som forsiktig sagt virkelig gir lytteren noe å tygge på. Om man kan kalle noe hippie-techno må dette være fasiten.

Etter den småfiffige «Wormholes» (er det virkelig hundebjeff jeg hører i bakgrunnen?) blir det et lite skift mot et noe mer stilrent uttrykk. Låten «Shakes» kombinerer en minimalisme Frank Bretschneider verdig, samtidig som den er nesten idiotisk dansbar. Sammen med «Hellbent», samt den litt mer Detroit-pregede «Carnivale», peker den seg ut som en av mine personlige favoritter på skiva.

Albumet avsluttes med «Shimr», som er nesten overraskende lystig og oppløftende i lydbildet, med snille synthpads og på grensen til sydlige rytmer. Jeg vil på ingen måte si «tropical house», men i forhold til resten av albumet er dette uten tvil det nærmeste man kommer. Heldigvis.

«Epilogue» er et album som vokser med hver gjennomlytting, der et totalt fravær av billige poptriks har gitt større rom for en detaljrik produksjon og smakfullt håndarbeid. Men kan albumet anbefales utover dansegulvet? Absolutt. Med mindre man i utgangspunktet ikke kan fordra techno, selvfølgelig.