– Du sendes til en øde øy og får kun ei eneste skive med deg. Hvilken?– Det må bli Bruce Springsteens «Nebraska» (1982). Å si noe annet ville vært ljug.
– Mmmm …! Elsker «Nebraska»! Men hvorfor akkurat den Brooze-plata?– Her er det ærligheten som styrer meg. Det er nemlig alltid sånn, at når jeg rigger opp et anlegg, og skal finne den første skiva å spille, er Nebraska den det bestandig faller på, og som jeg alltid vender tilbake til. Og da blir det den.
– Ditt kjærlighetsforhold til Brooze er jo viden kjent, og du har tolket ham med ditt prosjekt E Street Shuffle. Og du har sågar spilt inn hele «Born in the USA»-skiva.– «Born in the USA» var jo inngangen min, og da tok det jo helt av, med Courteney Cox i «Dancing in the Dark»-videoen og greier.
–Men husker du når du først hørte Nebraska, da?– Ja, det var litt etter, selvsagt. Og jeg kunne nesten ikke begripe at det var han som skrek «Born down in a dead mans town!» som hadde laget dette. Synes i grunnen at han peaker som låtskriver på den. Det jeg elsker spesielt er tekstuniverset på «Nebraska».
–Hver låt er så visuelt beskrevet, som om hver og én låt er en selvstendig kortfilm. Også skriver han låtene fra flere forskjellige jeg-personer. Og det handler om mord og fortvilelse, snåle relasjoner og karakterer, men samtidig om håp og kjærlighet og … ja. Her er han på sitt beste.
– Han hadde jo nettopp slått massivt gjennom med «The River» (1980). Da var dette en ganske sprø ting å gjøre, var det ikke?– Indeed! Den var jo et jævla modig album å gi ut etter «The River». Har lest et sted at den ble forsøkt spilt inn i fullproduksjon med E Street Band, men at han ikke ble fornøyd, og heller bestemte seg for å gi ut «demoene» som regulært album. Og det var jo jævla tøft, ikke minst et utrolig gutsy grep å gjøre på den tiden. Vi snakker, tross alt, det store åttitallet her.
– Amen. Da Johnny Cash spilte inn to av låtene året etter, tenker jeg Brooze ga faen i hva alle andre sa.– Hehe, ja garantert! Selv om Johnny Cash da ikke akkurat var så jævla hipt, tror jeg nok han var det i Springsteens egne øyne.
– Men var virkelig Springsteen hipt i dine kretser?– Det var ikke i det kuleste i Vennesla på den tiden, nei. Men jeg hadde faen meg et The Boss-ryggmerke på dongerivesten min, og hørte heller på The Boss enn sånne jenteband som Mötley Crüe og Iron Maiden.
– Klarte du å stå mot? Sterkt!– Njææææ … jeg ga nok litt etter for presset. Men dette har jeg aldri sagt til noen. Og i hvert fall ikke til ei avis. Men med «Appetite for Destruction» (1987) kom resignasjonen. Litt sånn «Ja ja, OK, jeg kan bli med, da». Men så ble det mye verre, fra metal all over, til ufattelig mye ræl. Jeg var en langhåra, 70-kilos, 17-årig gitaristgutt på 195 på strømpelesten, også ble det å lytte på de flinkeste, og da snakker vi ordentlig fæl fusion. Huff, hvorfor avslører jeg alt dette? Har jo aldri nevnt det offentlig før!
– Haha! Noe hyggelig, da. Hva er det aller beste du har sett live i hele ditt liv?– Frem til nylig ville jeg nok sagt PJ Harvey under Quart i 2001. Jeg sto i fotograva og så henne fremføre «Rid of Me», i et kort skjørt, mens hun brølte «Lick my legs I’m on fire/ Lick my legs of desire», etter bandet hadde sluttet å spille. Da var jeg helt solgt, selv om det aldri ble oss to, som jeg da hadde akutte planer om.
– Nydelig!– Og skummelt. Men jeg må nok likevel si Nick Cave & The Bad Seeds i Oslo for et par uker siden. Mulig det er så kort tid siden, at man derfor mangler den nødvendige avstanden, men den sitter altså fortsatt hardt i kroppen. Jeg ble helt rysta, og brast i gråt allerede under introen. Jeg er fremdeles sjokkert.
– Enig. Det var så bra at det var teit. Hvis du kunne skrevet noen andres låt, da?– «Land Locked Blues» av Bright Eyes.
– Ah! Med Emmylou Harris!– Med dronningen av backingvokal, ja. Den låten er jo ikke så gammel, men det er virkelig en låt jeg kunne ønske at jeg skrev. Den har 14 vers og tar aldri slutt, der tematikken omhandler de store tingene i verden, om kjærlighet og løsrivelse og alt det der, men der han evner å formidle det gjennom mikrokosmiske bilder i et slags lommeformat, om du vil. Jeg, den skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde skrevet.
– Da får du med deg én ting til ut på øya. Hva?– Altså, jeg hater jo ferie, og det å bli plassert på en fuckings øde øy ser jeg på som et mareritt og en ren straff. En kompis sa at jeg skulle få 10 kroner om jeg svarte sjømannsbrud på dét spørsmålet, men det er ikke nok. Så betingelsen for å sendes ut dit er at jeg får med meg en medium soft blyant og grove tegneark. Men jeg vil jo aldri trives eller finne noen ro der ute, la meg understreke det.
