Siden debutplata «Satanic Royalty» (2011) har enmannsbandet evnet å underholde der mange andre hardtslående metalband har inspirert til skuldertrekk og snorking. Før dette var Midnight et kjellerprosjekt i nesten et tiår, men det er masse gull å finne også blant det eldre materialet som nå er reutgitt for allmuen på diverse samleplater.

Her er det ingen forsøk på å virke «mystisk», annet enn at hovedpersonen i ekte tegneserierock-ånd skjuler identiteten sin bak en maske. På «Sweet Death and Ecstacy» feirer Midnight alt som er gøy med metal, med passelige mengder kvasi-satanisk mykporno-staffasje i front.

Bandsjef Athenar (navnet på brunostens Gud i gresk mytologi – helt sant!) omtaler musikken sin som black/thrash metal. Jeg kaller den en blanding av punk, rock’n’roll og klassisk 80-talls-metal – med stålbeslåtte Lemmy-vorter i stedet for horn i panna.

På denne plata innkapsles seks rølpete punkere av to mer langtrukne, nesten episke, heavy metal-låter. Sistnevnte stil viser en tydelig utvikling i Athenars låtskriving, og amerikaneren utleverer jaggu også sine emosjoner med all ære i behold.

Og det er jo selve låtene som gjør Midnight til et formidabelt band. Stilige riff, en herlig groove og galopperende beats slåss om plassen før refrengene (ja, refrengene!) slår inn som en musikalsk tsunami. Her har mange sortkledde pjokker og piker mye å lære.

MIDNIGHT «Sweet Death and Ecstacy»: Albumcover.