For en enigma av en fyr han uansett er, Daniel Romano.

For har vi å gjøre med et geni, eller en som bare er helt ustoppelig, og som kommer til å bli husket som den nye Ryan Adams, der vi i ettertid vil tenke på ham som en forhenværende mester, som etter hvert mistet litt dreisen på det han drev med og ble mer opptatt av kvantitet enn kvalitet på det han ga ut?

Det ser ikke slik ut, for Romano holder et uforskammet høyt nivå nå. Slikt kan uansett være vanskelig å se/skjønne i samtiden det foregår.

I begynnelsen av januar 2018 står Daniel Romano med en katalog på 11 skiver under eget navn. De er gitt ut i tidsrommet 2009-2018. I tillegg kommer singler og sånt. Det er ellevilt.

Nå var denne utgivelsesfrekvensen mer vanlig før. Mange av populærmusikkens mest anerkjente og kanoniserte album har kommet ut midt mellom heftige raptuser av masse andre skiver. The Beatles, Black Sabbath, Neil Young, Bob Dylan, Johnny Cash, Aretha Franklin, Elvis osv.

Flere av dem ga flere ganger ut mer enn ei skive i året, pluss bråter med singler. Det ble nesten forventet av plateselskapene, samt at man skulle peise ut singler samtidig, der låtene var eksklusive.

Er det rart nesten alle begynte med masse, livsfarlig og dyr narkotika? Nei, det er det ikke. Samtidig levde de i en verden uten smarttelefoner, internett og andre forstyrrende faktorer. Stakkars, heldige dem.

Det finnes likevel svært få eksempler på artister som har gitt ut flere separate skiver samme dag, med kunstnerisk hell. Guns N’ Roses’ «Use Your Illusion I» og «Use Your Illusion II» (1991)Bright Eyes’ «Digital Ash in a Digital Urn» og «I’m Wide Awake, It’s Morning» (2005)Bruce Springsteens «Human Touch» og «Lucky Town» (1992)Tom Waits’ «Blood Money» og «Alice» (2002)Det er de jeg kommer på i farta. Finnes sikkert mange flere.

Nick Cave & The Bad Seeds’ ga i tillegg ut «Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus» (2004) som to separate identiteter innenfor et dobbeltalbum, og den hyperaktive eksentrikeren Billy Childish ga ut intet mindre enn fire skiver på samme dag med garasjebandet Thee Milkshakes’ i 1984.

Bortsett fra sistnevnte, som er bransjens mest hyperaktive, og har gitt ut hundrevis av plater med stort og smått, og malt masse bilder, og skrevet masse bøkker – han er gæren, på en flott måte – er det ingen av eksemplene over jeg tenker på som formtopper for noen av dem.

Så det er rett og slett en elendig idé, dette «flere plater ut på samme dag»-konseptet.

Men det ser ikke ut til å bry Daniel Romano nevneverdig. Driter vel han i! Dessuten er han akkurat så snål som han bare vil, og dette er jo noe av det man elsker med Romano, nemlig at han peiser på, ikke følger noen mal eller gjør det som på noe vis forventes av ham.

4. januar slapp han derfor to helt nye studioskiver, til manges sjokk, meg selv inklusiv. Man var jo knapt ferdig med å kåre de beste skivene i 2017 der Romano var representert hos blant undertegnede på min topp 10-liste.

De nye skivene var ikke tilgjengelig via Spotify, Tidal, Apple Music, på CD eller noe. Han la dem heller ut på sin egen Bandcamp-side, der man kan strømme dem et visst antall ganger, før han ber deg overføre 8 canadiske dollar per plate, altså cirka en hundrings for begge.

Dét synes jeg man skal gjøre, for hva nå enn dét er verdt. De slippes nok uansett på vinyl snart, selv om han selv hevder at de kun er tilgjengelig for hans kommende turné i Canada. For en forbanna raring. Må jo være kødd. Sikkert noen som klarter å google seg frem til et mer presist svar. Gi meg gjerne beskjed.

«Nerveless»

Fremstår som den svakeste av de to, etter sju gangers gjennomlytting av begge.

At den høres svakest ut av de to er derimot ikke det samme som at den høres svak ut.

Plata er mer poporientert, men har færre låter som setter seg umiddelbart. Det starter dog med bravur, med tittelsporet.

Til tross for å være noe nasal, har Romano en eller annen slags udefinerbar storhet i stemmen sin, og her setter han en høy standard fra plates åpning. Liker godt flere av de påfølgende også. «Anyone’s Arm» høres ut som en poplåt Tom Petty ville vært stolt av å sette sitt navn under, mens «Good Will» høres ut som noe The Posies og John Lennon kunne funnet på sammen.

Derfra og ut sliter jeg litt med å huske hvert enkelt spor, med den helt svimlende vakre croonerballaden «Vacancy», som kunne vært noe en ungdommelig Elvis Costello og en tilårskommen Elvis Presley ville gjort sammen med den største stolthet. Gud hjelpe, så bra han synger her, og akkurat dét gjør han hele veien. Totalt: Sterk terningkast 4

«Human Touch»

På «Human Touch» (ironisk nok samme tittel som det var på ei av de samtidige Springsteen-platene) skrur han det ytterligere til, ei skive mer dempet og mer country enn tvillingbroren.

Her er Romano på sitt beste. Borte er alle Ramones-referansene i tekst og melodi (han hadde flere av dem på fjorårets «Modern Pressure»), borte er alle de snåle mellomtemaene han krydret mesterverket «Mosey» (2016) med. Her er det bare 10 eminente låter som leveres tilsynelatende uanstrengt, der selve melodiene er jevnt over veldig sterke.

Ingen svake spor i mils omkrets her. Vokalen er – selvsagt – drøyt bra.

Vanskelig å trekke frem enkeltlåter, men «Lavender in Time» er et slikt spor Ryan Adams ville vært stolt av å la være med på «Heartbeaker»-skiva. Pur countrysoul med forsiktige, twangy gitarer. Vet ikke hvem som korer der, men det låter helt sjukt bra. Ren honning, dette.

Og sistesporet, også en smektende ballade, har sågar noe «Hey Jude»-over seg, dog uten alt klisset originalen skjemmes litt av. Du og du, for ei flott plate dette er. Totalt: Bunnsolid terningkast 5.

Så kan man selvsagt spørre seg hvorfor disse to skivene ble gitt ut separat. Kunne ikke bare de beste låtene fra begge vært plassert på ett brett og blitt gitt ut som enkeltskive? Jo, det kunne de sikkert. kanskje det hadde blitt en terningkast 6 av det også, hvem vet?

Men jeg takker heller for at vi har en så begavet herremann blant oss som leverer en så jevn og stor mengde dritbra musikk. Hele tiden. Hvert år. Og det er jo i grunnen det viktigste. Terningkast seks til det faktum at Daniel Romano lever nå og puster inn samme luft som oss. Måtte han bare fortsette i samme tempo.