«E kan nu vel faen me også prat. Alle kainn prat». «Ka faen, de spælla jo faen ikkje nokka instrument en gang». «Da e jo faen ikkje nokka melodi». «Har dokker buksesig eller?»

Jeg hører for meg heavyrockerne utenfor Grillhouse på mitt barndoms Ørnes. Med permanent, langt hår bak og kort lugg, tennissokker utenpå steinvaska jeans, «dongerijakker» med sypå-merker med AC/DC og Iron Maiden, rullingssneipen i munnvika, mens de fomla i lommene etter to kronestykker så de kunne spille Mercs på automatene inne ved VHS-utleia.

De dømte den nye tiden nord og ned. Depeche Mode, Sugarhill Gang og Madonna endte alle opp i samme kategori: «Homo». Til nød under sjangeren «drit».

Disse sitter nå hjemme med måne, grått hår, barnebarn, bekhterev, blodpropp, impotens og fraskilte koner som er lite samarbeidsvillige. Min generasjon har overtatt.

«De kan jo faen ikke snakke en gang», sutrer de, mens de mumler på innoverpust om «mumlerap» og dens skyld i hele vårt felles verdisystem sitt endelige kollaps.

«Jævla trap-drit», grynter de mens de himler med øynene, straks noen hihat-trioler kommer trillende ut høyttalerne.

«Autotune e nokka sjit -e haaaata da» nærmest fråder de, hver gang Future eller Young Thug strømmer ut over eteren, og «kler se som førbainna kvinnfolk» hulker de når Vaular svever over Øya-scena i brudekjole eller Lil Pump rister på de rosa flettene sine.

Dette er oss. Vi som vokste opp på 90-tallet. Låst fast i subkulturelle kodekser som for lengst har utspilt sin rolle, og burde gått samme vei som VHS-en, Tamagotchien og telefonkatalogen.

Mens kidsa ser på oss som fossiler, og ikke husker en hverdag hvor de ikke kunne «gå live» når noe morsomt skjedde. Dette er den uunngåelige generasjonsdansen.

Unntaksvis har du folk som undertegnede, som tviholder fast på 30-årene, som om det var den siste lighteren på nachspiel. Som insisterer på et gladkristent forhold til dagens musikk, og med påklistret smil og tilgjort hodenikking surfer meg gjennom nylig oppdaterte Spotifylister på leit etter det nye, store.

Og vet du hva? Det er gode tider for sånne som meg. For om man løfter blikket opp fra det Cheez Doodles-smulebedekte joggebuksefanget og legger øret ned mot togskinnene, kan man høre lyden av nåtiden.

Og mye tyder på at 2018 kommer til å fortsette den gullalderen for rapmusikk vi er inne i for tiden.

På midten av 00-tallet var jeg drittlei og desillusjonert selv, men de siste fem årene har ting tatt vendinger vi aldri kunne sett for oss. Her er et par grunner til at livet er deilig, dere.

Damene har aldri sittet i førersetet i hiphop-kulturen («hø hø, kvinnfolk bak rattet»), men har i stor grad stått for en noe ujevn rekke med hederlige unntak, som Queen Latifah og Gangsta Boo.

Det kan ha med at vi lever i en langt mere likestilt verden i 2018.

Det kan også ha med rappernes mindre macho idealer, eller sammensmeltningen av rap og r&b. I 2017 het nemlig den mest teknisk overlegne mainstream-rapperen Nicki Minaj, mens Cardi B med «Bodak Yellow» sto for den kanskje største hardcore-hiten.

SZA leverte det mest spennende albumet i skjæringspunktet r&b og rap, mens grammy-nominerte Rapsody og Ill Camille leverte, god gammeldags spytting, som selv den mest grinebitende raportodokse bare måtte nikke anerkjennende til. Og hva med britiske Stefflon Don, som parer dancehall, rap, trap, og elektronisk musikk på en dødsgiftig måte?

Glemt er dagene da kvinner var nødt til å velge mellom hore og madonna, og med floraen av nye artister som Rico Nasty, Saweetie og BbyMutha klare til å sparke dørene fullstendig av hengslene er det all grunn til jubel.

Oss hvite, middelaldrende journalister (er jeg?) liker alltid å utrope «den nye pønken». Selv hiphop i seg selv var i sin tid DNP ifølge diverse mer eller mindre skarpe penner, selv om rap har røtter minst like langt tilbake som tregrepsbøllene.

Det er i imidlertid bortimot umulig å ikke bruke dette loslitte begrepet om såkalt Soundcloud-rap.

Her i blekka ble det kontroverser da vi skreiv om psykopaten XXXTentacion, men bak han er det et enormt univers, som det er altfor få dager i uka til å holde tritt med. Og det er skittent. Knallhardt. Drøyt. Enkelt. Aggressivt. Provoserende. Bråkete. Forstyrrende.

Som pønken, som de mest oppvakte leserne vil ha klart å dra parallellen til allerede. Låter som Denzel Currys «Equalizer» gir deg lyst til å ta tv-en din og hive den ut vinduet i hodet på den første, besteborgerlige bourgeois motherfuckeren som våger seg forbi, ta deg en solid klunk frostvæske og bokse hull i vinduet.

De som var redde for at rapen skulle bli for stuerein kan puste lettet ut. Det er nok derfor det er så populært. Mine jevnaldrende rapnostalgikere får det sjeldent med seg, fordi de ikke følger med i rette kanalene. Dermed kunne XXXTentacion snike seg inn på toppen av listene uten at vi merka det, $uicideboy$ solgte ut Rockefeller her om dagen mens Lil Pumps «Gucci Gang» ble parodiert på Saturday Night Live.

Famous Dex, Trippie Redd, Smokepurpp og Ski Mask The Slump God vil være andre sikkerstikknavn for festivaler som vil vinne ungdommen i sommer. Jeg liker cirka halvparten av dette, og skjønner langt fra alt.

Det rosa håret, emorockinnflytelsen, mumlingen, gjentakelsene og de ansiktstatoverte, pillefjerne trynene deres gjør de vanskelig å svelge for den eldre garde. Det gir meg en underlig, trygg følelse på at verden går videre.

De fleste som har vært med lenge, oppdaga rap for fullt på 90-tallet, da Dr. Dre og Snoop Doggy Dogg eksponerte hele verden for den glattpolerte, basstunge P-funkvarianten sin, mens Nate Dogg og Warren G regulerte seg inn i pikehjerter fra Kroken til Prestvannet.

Los Angeles har aldri helt reist seg etter at G-funken ble erklært død og begravet mot slutten av 90-tallet, og alt som kunne rappe og gå flokket seg rundt New Yorks backpackere, og senere vendte snuten mot sørstatene.

Nå er uttrykket «The New L.A.» slengt rundt i nok medier til at vi kan kalle bølgen et faktum, og det er på tide. Den nye, ville vesten er tuftet på tradisjonell gangstarap, oppjustert til dansbart tempo via DJ Mustards Bay Area-funk, og tilsatt et par tidsriktige doser eklektisisme.

Kendrick og gjengen, YG og Nipsey Hussle var foregangsmenn, men i dag flommer det over av rappere fra som makter å både resonnere hos folk med fartstid og fordommer, samt resonnere hos SoundCloud-generasjonen. Samtidig spriker det i alle retninger. Og hva kan være bedre enn det? Fjorårets favoritt G. Perico får gangbangere til å danse, mens det selvutnevnte og Cali-baserte boybandet Brockhampton står for noe av den siste tidens mest oppløftende og gøyale rapmusikk.

03 Green hulker og hikster og står for intens sjelevrenging. Shoreline Mafia, Villain Park, Drakeo The Ruler, LNDN Drugs og en haug med andre gjør at det ikke kommer til å stoppe med det første. Sola skinner på solskinnsstaten.

For mange er Atlanta selve kraftsenteret i hiphop.

Det er hit de fleste ser, og Migos, Young Thug, Gucci Mane og gode, gamle Outkast er blant dem som representerer Coca-Cola-nissens hjemby.

Ikke et vondt ord om noen av dem, men det er noe med Bay Area, altså den lett spredte klasen av byen som bukter seg rundt, eh, San Francisco-bukta, som er magisk på en annen måte for meg. Bay Area-byene SF og Oakland har stått for enorme mengder klassisk rap, men har alltid havnet i skyggen av sørlige Los Angeles. Ingen by har flere rappere per innbygger enn Vallejo, som er på størrelse på Tromsø.

Her kommer E-40 og gjengen fra, og bare familiemedlemmene hans har en katalog på størrelse med scandirockens brutto nasjonalprodukt. Nef the Pharaoh og OMB Peezy, sistnevnte opprinnelig fra Alabama, er de nyeste tilskuddene til E-40s Sic Wid It-familie, og begge leverte noe av fjorårets mest spretne musikk, men det er guttepjokkene i SOB X RBE som vifter vimplene heftigst om dagen.

Alle disse står for et ungdommelig overmot og en lekenhet som gjør at man brått føler at man er tilbake på gymnaset, og selv ikke den bitreste backpackeren kan stille spørsmål ved noen av dem.

Lil Wayne pleide å være min generasjons punchingball, når man skulle trekke frem hvorfor rap var i ferd med å gå til hundene.

Femi autotune-mumling uten kontakt med de fire elementene, liksom. Eller Kanye West og hans rosa pikéskjorter.

Men de er begge voksne veteraner nå. Faen heller, selv Drake, og Future er veletablerte sirkushester. Vi går ikke lenger og venter på nytt Nas-album, og det er fint, så lenge de nye superstjernene leverer så kraftig som de gjør.

I år står slaget mellom de melodiske mammahjertesmelterne i Rae Sremmurd og mitraljøsemunnene i Migos. Trioen Migos satte standarden så kraftig da de slo igjennom for noen år siden, at folk i dag ennå prøver å ta dem igjen. Men det er for seint, de har gått syvmilssteg siden da.

I det oss grinerunkergutta trodde de hadde brukt opp hypen sin for halvannet år siden, rodde de ned gimmicken og ble odel og eie for Hvermannsen også her til lands med «Bad and Boujee». De formelig peprer oss med hits, gjestevers og nye stiler, og setter trender i et halsbrekkende tempo.

Migos kan fuckings rappe, og er uendelig underholdende. På første singel fra «Culture 2» har de gjenopplivet Neptunes-produsenten og fotomodellgutten Pharrell, og tatt to steg til venstre med «Stir Fry». Dette kan ikke gå galt.

Rae Sremmurd, på sin side, får folk til å klø seg i hodet og spørre seg «men er dette rap?» Noe som for så vidt er relevant, men selv om det er mere synging enn rap om dagen, er det slik det har blitt. Post Malone er en hiphopartist, han bare rapper ikke. Vi kan liksom ikke kalle det r&b heller.

Mange trodde Rae Sremmurd var et Kris Kross for 10-tallet, da de brakdebuterte med ei singelrekke vi ikke har sett maken til rundt 2015: to purunge brødre med fengende refrenger og dametekke. Tre år seinere er det liten tvil om at brødreparet Slim Jxmmi og Swae Lee er et av de viktigste tilskuddene på hiphop-stamtreet de siste årene.

Med bare to album under beltet har de allerede en hitparade lang nok til å fylle en hel konsert, og Swae Lee har på egen hånd sørget for at French Montana fikk sin største hit til dags dato, uforglemmelige «Unforgettable».

«Black Beatles» var låten som gjorde dem til allemannseie, og samtidig plasserte dem i en helt egen sjanger. Men er det rap? Ja, absolutt, men ikke som vi kjenner det. «Sremmlife 3» er rett rundt hjørnet, og ordet på gata er at Swae Lees soloalbum dukker opp når vi minst venter det.

Globalisering har ført til to ting.

1: Det er ikke lenger nøye hvor du kommer fra.

2: Det går heller ikke nødvendigvis an å høre hvor du kommer fra.

Dette er fint og dumt på samme tid. Det fører til en homogenisering av musikken, men også til spennende hybrider. Jamaicansk dancehall står og stamper på stedet hvil, enten bakstreversk eller utvanna i sin tilnærming til amerikansk populærmusikk.

I England, derimot, skjer det saker. Etter at grime tok steget inn i varmen igjen med Skepta og Stormzy, var Road Rap, som i utgangspunktet bare var en britisk utgave av moderne amerikansk gangsta rap, ei stund fokus for trendmafiaen. Men den mest spennende utviklingen har kommet i tangeringen mellom rap, trap, dancehall, r&b, afrobeats og grime.

London Bash har noen kalt det, men noen evig merkelapp har hybriden ikke fått. Den er uansett litt for variert til at vi kan greie alle under en kam. J Hus solgte ut Rockefeller før jul, og var på mange måter selve gjennombruddsartisten i fjor. Yxng Bane, Lotto Boyz og hundre andre pumper ut ny musikk daglig, og det som er spennende er at med alle innflytelsene de har rundt seg daglig i Storbritannias urbane smeltedigler, så er det nesten umulig å spå hvor det går videre.

Oppsummering: Det kan være et sant, forpult helvete å følge med i dagens tsunami av overraskelsesslipp, SoundCloud-hits, Spotify-lister og mikrosjangre, men det er virkelig verdt det.

Hiphop er større enn det noen gang har vært, og har større takhøyde og spennvidde enn det noensinne har hatt. Dessuten er det supertrendy med 90-tallsklær som Tommy Hilfiger, og Helly Hansen nå, samtidig som barndomsmusikken vår har blitt anerkjente hjørnesteiner i utviklinga.

Så om du er en av dem som ennå driver og sutrer over at tiden går, og bare Gjensidige består, synes jeg du kan ta å holde kjeften din og heller finne glede i alle Polo Ralph Lauren-reissuene som slippes, og fortsette å feire 25-årsdagen til alle favorittplatene dine, men la verden få fortsette å snurre.