Karin Rehnqvist er tydelig gjenkjennbar for måten hun benytter seg av elementer fra svensk folkemusikk når hun skriver sine modernistiske samtidsverk.
Blant anna benytter hun seg av en eldgammel sangteknikk, som på svensk kalles kulning, og på norsk kan vi kalle det kauking; en teknikk som ble brukt for å få stemma til å bære over store avstander, blant anna når man skulle rope på sin buskap. Det blir en slags ropesang.
Dette er med på å prege både «När korpen vitnar» og «Solsången» de to verkene publikum fikk høre i ei nesten fullsatt Tromsø domkirke denne onsdagskvelden.
Også sopranen Berit Norbakken Solset bidrar sterkt til å binde sammen konserten gjennom sin rolle som solist i begge verkene. Dels opplever vi henne som resitatør, dels som sangsolist og i andre sekvenser i verkene opptrer hun med si sangstemme sidestilt med instrumentene i orkesteret. Spesielt hennes stemme som orkesterinstrument er fascinerende å oppleve. Og hun lever ellers opp til sitt internasjonale rykte som solist.
Heksejakt
I «När korpen vitnar» tar Rehnqvist utgangspunkt i hekseprosessene som pågikk fra 1400- til 1700-tallet. Tusenvis av uskyldige, i hovedsak kvinner, ble dømt til å brennes på bål for trolldom, hekseri og samkvem med djevelen.
Nærmere bestemt har hun tatt utgangspunkt i ei lita bygd i Sverige hvor mer enn 70 mennesker ble dømt og henretta i 1676.
Tekstmessig baserer komponisten seg på gamle trolldomsformler, salmetekster og en tekst skrevet av Rosa Taikon som tilhører romanifolket. Slik kobles den tids forfølgelse av mennesker til det som skjer også i dag hvor vi opplever at mennesker hetses og forfølges. Nå som da er det uvitenhet fører til denne forfølgelsen.
Dysterheten i temaet og tekstene går også igjen i musikken gjennom dissonanser og ved å få instrumentene til å skingre og jamre. Og bruken av elementer av tradisjonsmusikk bidrar fint til å knytte musikken opp mot tida for de hendelser den beskriver.
Etter mørketid kommer sol
Etter mørketid kommer sol, det er noe vi vet ikke minst på denne tida av året her i Tromsø.
I verket «Solsången», som regnes blant Rehnqvists aller best kjente, har hun tatt i bruk tekster fra det islandske 1200-tallskvadet «Solarljóð», men også med innslag fra moderne poeter og forskere. Selv sier hun at verket handler om sola og hva den betyr for oss, men ganske mye også om menneskets indre.
Når jeg hører verket ser jeg for meg både solas sprø stråler som brytes og reflekteres, som sildrer gjennom løv og trekroner men som også kan bade landskaper og mennesker i behagelig varme og lys. Og skal sola og lyset beskrives kommer man heller ikke utenom motstykket natta.