Nordlysfestivalen

«Fortsatt verdt å lytte på»

Om du går på Alfheim for å se TIL, så er det ikke dine gamle helter fra 1986 du får se på matta. Det betyr imidlertid ikke at det er dårligere fotball som spilles.
God Vokal: Bo Bice har mye av de samme kvalitetene i stemma som kanadiske Clayton-Thomas som vi forbinder med Blood, Sweat & Tears gjennombrudd for 50 år siden. Foto: Helge Matland 

God Vokal: Bo Bice har mye av de samme kvalitetene i stemma som kanadiske Clayton-Thomas som vi forbinder med Blood, Sweat & Tears gjennombrudd for 50 år siden. Foto: Helge Matland 

Litt slik er det med New York-bandet Blood, Sweat & Tears (BS&T) også. Ingen er tilbake fra originalbesetninga fra 1967. Heller ingen som kom til i forbindelse med en del utskiftninger i bandet før det virkelig store gjennombruddet i 1968 – for 50 år sida. Det er lenge det.

Likevel hadde vi besøk i Tromsø for noen få år siden av en av dem som var med og stifta bandet. Trompetisten Randy Brecker har flere ganger spilt med Tromsø Storband, men ikke siden 1968 med BS&T.

Men utenom originalbesetninga er det rundt 160 musikere som har vært innom bandet.

Dagens besetning består av Bo Bice – vokal, Glenn McClelland – keyboards, Dylan Elise – trommer, Ric Fierabracci – bass & vokal, Dillon Kondor – gitar, Brad Mason – trompet & musikalsk leder, Jonathan Powell – trompet, Ken Gioffre, sax og Mike Boscarino – trombone. Mange av dem var ikke født for 50 år siden.

GITARSOLO: Gitaristen Dillon Kondor er en av veteranene på scenen, men har ikke spilt i bandet lenger enn siden 2014. Foto: Helge Matland 

GITARSOLO: Gitaristen Dillon Kondor er en av veteranene på scenen, men har ikke spilt i bandet lenger enn siden 2014. Foto: Helge Matland 

 

Strålende musikere

Men strålende musikere er de. Sangeren Bo Bice har ikke så lite til felles med David Clayton-Thomas som kom inn i bandet, og det er hans stemme vi forbinder med de store hitene som kom ut av album nummer to, det selvtitulerte «Blood, Sweat & Tears» som ble bandets store gjennombrudd. Og det var ok å høre en sanger som kunne identifiseres med det jeg husker fra den gang.

Helt fra starten på tampen av 1960-åra, har BS&T vært med på å bryte ned sjangergrensene mellom rock og jazz. På debutalbumet spilte musikere som hadde spilt med Buffalo Springfield, Zappa, Dylan og Hendrix, og som hadde spilt jazz på et høyt nivå.

Selv kalte de musikken sin jazzrock. Det vil si rock, men med innslag av jazz i måten å spille på. Her var blåserrekke, musikerne fikk lov til å briljere litt gjennom soloinnslag, men i bunnen lå pop, rock, r&b og soul, uten at dette gikk på bekostning av dybden i låtskrivinga.

Denne musikkforståelsen resulterte i hits som var like fengende som fengslende, som blant annet «Spinning Wheel» «You’ve Made Me So Very Happy», «Go Down Gamblin’» og «And When I’m Gone». Og som fenger og fengsler den dag i dag, selv om det ikke er cuplaget fra 1986 som spiller.

SOLO: Ken Gioffre i en saxofonsolo med gitaristen Dillon Kondor, keyboardisten Glenn McClelland og bassisten Rick Fierabracci i bakgrunnen. Foto: Helge Matland 

SOLO: Ken Gioffre i en saxofonsolo med gitaristen Dillon Kondor, keyboardisten Glenn McClelland og bassisten Rick Fierabracci i bakgrunnen. Foto: Helge Matland 

 

Samme oppskrift

Oppskriftene som ble brukt på musikken som denne torsdagskvelden ble servert på Driv, var stort sett de samme som BS&T brukte i sin første fase da den store internasjonale gjennombruddet kom, og bandet skapte en skole som fikk andre band som Chicago og Electric Flag til å gå i deres fotspor, og som også oppnådde kommersiell suksess.

Det har i ulike perioder i BS&Ts historie variert litt hvordan balansen har vært mellom jazzen og øvrige påvirkningskilder. Dette gjenspeiler seg også i hvordan ulike låter vi fikk høre på denne konserten er bygd opp. Men uansett hører vi på scenen musikere som er svært godt samspilte, som får det til å groove, swinge, rocke og som også kan ta vare på de små lyriske perlene og vakre ballader.

BLÅSERNE: Blåserekka med fra venstre Jonathan Powell, Brad Mason, Ken Gioffre og Mike Boscarino.Foto: Helge Matland 

BLÅSERNE: Blåserekka med fra venstre Jonathan Powell, Brad Mason, Ken Gioffre og Mike Boscarino.Foto: Helge Matland 

 

Jeg er alltid litt skeptisk nå jeg går til en konsert med slike evighetsmaskiner av noen band. Er det musikken, eller er det pengene som er drivkrafta? Har de fortsatt noe å gi?

Skepsisen forsvant denne gang, og det ble ikke bare mimring over min pure ungdoms musikk. Dette står seg fortsatt.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.