Her skriver vår faste gjesteskribent Jørgen Nordeng om sitt forhold til reggae, hvorfor du skal like det, og ikke minst hva du skal like.
Nederst i saken har han - raus og kul som han er - satt sammen en 101-låters lang spilleliste med sine egne reggaefavoritter.
Hvorfor ble aldri reggae som r & b, eller stesønnen rap, den definerende kulturstrømningen?
Hva er det med reggae som får respekterte kritikere til å føre argumentasjon på linje med 90-tallets rapdekning av typen «her var det mye nigger og bitch, gitt»?
Som får fordomsfrie musikkentusiaster til å oppføre seg som heavyrockere på 80-tallet når de hørte synth?
Finnes det en sjanger i verden som er så inni helvete knyttet til én eneste artist?
Hvorfor klarer ikke en så stor sjanger å produsere en tilsvarende stjerne som Bob Marley?
Jeg vet svar.
1.Tradisjonell oppfatning av reggaefans: rastaparykk, didgeridoo, flagrende batikksarong. Veganske, kortreiste pølser på grillen. Hasjrøykende samfunnssnyltere som roper «irie», men kan du legge ut for en halvliter, siden de får ikke «sossespenn» før til uka?
2.Hvem har kjennskap utover Marley, Lee «Scratch» Perry og «sommerreggae» (SIC!)-hits som «Sweat (A-La-La-Long)»? Rockefolket har omfavnet Perrys 70-tallsverker og til nød 60-tallets Rock Steady. Og dub, en sjanger som egentlig bare var populær på Jamaica noen år på 70-tallet.
3.Reggaens mekanismer er så langt fra hvordan vi er vant til å tenke musikk, at når du er vokst opp med grunge og raseri mot maskineriet, blir det vanskelig. La meg forklare et par av disse, med et par eksempler som både be -og avkrefter fordommer. Og uten å nevne Bab Morley (som det uttales) mer enn høyst nødvendig.
PS. Jeg liker ikke reggae. Jeg elsker det. Her er fem konkrete grunner, som ikke er Bob Marley:
Reggae er for mange synonymt med 70-tallsroots, og skal man først ha tung, spirituell reggae blir det ikke mer esoterisk enn Vivian «Yabby You» Jackson.
Strengere retorisk blir det heller ikke: han levde visstnok kun av nedfallsfrukt, og døde av mangelsykdommer.
Gammeltestamentlig undergangstematikk og manisk vokal frembringer stemninger like overveldende som når Mayhem maler fanden på veggen. Det er inderlighet, en total blottelse for ironisk distanse a là country som «Satan is Real».
Rasta kombinerer landets hang til «ol´ time religion» med en panafrikansk tankegang. Når europeere adopterer sånt, mistes noe på veien, og cringinga er et faktum.
JACOB MILLER «Song Book: A Chapter A Day»: One Love.
Budskapet om universell kjærlighet er misforstått.
Reggae er ikke hippiemusikk. For hver «Jammin´» er det en «Steppin´Razor» («Don´t You Watch My Size, I´m Dangerous»).
Vi tok «One Love»-mantraet og gjorde det til en slags passiv/aggressiv forsvarsmekanisme fra Steinerskolen. Men Bobber´n inviterte til «One Love»-konsert mot et bakteppe som nærmet seg borgerkrig, og var selv nettopp skutt.
Han mente alvor. Øverst på konsertplakaten var ikke Bob selv, men Jacob «The Killer» Miller, som sammen med kompet Inner Circle, var den mest populære artisten på Jamaica.
VA «Stalag 17». Repetisjon og klisjeer.
Tregrepsrock: så herlig ujålete og ekte. I reggae har de møtt sin overmann! I motsetning til rock, fins få band. Musikere er leid inn på dagslønn.
En riddim er et komp. «Stalag» er en av de mest kjente og tidligste riddimsene. Man spiller inn nye låter over gamle komp. Ansel Collins lagde «Stalag 17» i 1973. Sist jeg sjekka fant jeg 282 låter på den, rundt 20 monumentale.
En god riddim er som standardlåtene i jazz. Så da må jo Little Kirk også få en «Stalag»-hit, med Tina Turners «What´s Love Got To Do With It»? Coverlåter, barneregler, salmer: innafor.
Reggae handler mer om å forvalte klisjeer, og å gjøre repetisjoner gøy, enn å finne opp så jævla mye krutt hele tiden. Word til The Cramps og Motörhead. Og Gud.
Rock Steady tok over for ska (janitsjar-reggae i makkafart) den sommeren det var for varmt til å rope «tsjakka» frenetisk, og elskes for sin link til USA-soul.
Men ingen har mer soul enn Jamaicas Luther Vandross. Grensa for hva som er «cheezy» er annerledes i et land hvor Jim Reeves og Céline Dion er to av de aller største, enn i landet hvor Tom Waits kan rødvinsraute seg til listetopps.
Og Beres går rett på sak. Vi snakker KJÆRLIGHET. Gammel Motown møter svensktopp. Folk klager på at «tekstene er dårlige», men jamaicanere snakker i caps lock, flosklete, med enorm patos og rett frem. Om alt.
Skillet mellom børs og katedral har aldri vært påtrengende på Jamaica.
Kredibel reggae fins ikke.
Derfor kan Shaggy i det ene øyeblikket gjøre fondue av «In the Summertime», for så å snu seg rundt å snakke til grasrota i «Big Up». Og ingen klager, for en god reggaesanger gjør alt.
Det kan fort virke selvmotsigende og lite kredibelt. Hvorfor hopper de fra det ene til det andre? Fordi de må. Og kan. Fordi det er gøy.
COCOA TEA «Kingston Hot»: Følg markedet.I reggae følger man med i tida, der rockere ofte tviholder på sin tilnærming for ikke å skremme bort fans eller møtes med ramaskrik når de først prøver.
Her har Cocoa Tea etter ti år i bransjen gitt seg hen til det da fremvoksende dancehall-soundet.
I et intervju sa han: «Folk liker dancehall nå, da spiller vi det». Det høres feil ut i norske ører flasket opp på Neil Young og Tanita Tikaram, men det er også en herlig ujålete og ekte tilnærming.
Sånn. Nå vet du hvorfor du ikke liker reggae. Og hvorfor du burde det.
Dessuten er det umulig å skjønne hva de sier, eller hva? Bob Marley spilte på lag med vesten, via den sylskarpe Island-sjefen Chris Blackwell. Der reggae alltid har vært en singelsport, basert på riddims og låter, fokuserte han på helstøpte album.
Der gitaren alltid bare var et rytmeinstrument, dyttet de den frem i miksen, og la til noen soloer. Han tonet ned den jamaicanske patoisen så man kunne skjønne hva han sa, og Wailers, som egentlig var en vokaltrio, fremsto som et band, sånn at rockefansen skulle skjønne greia.
I stedet for riddims, hvor et riff trekkes ut i det uendelige, komponerte han låter, som hadde både refreng og bridges. Ingen har klart å følge denne formelen siden. Jeg elsker Marley, men om jeg aldri hører en eneste låt av han igjen, er jeg en lykkelig mann.
Dessuten gir jeg han skylda for at band som UB40, selv om de har gjort mye bra for kulturen, har fått dominere og gi folket et inntrykk av reggae som noe annet enn det er.
Da Marley døde, sto Black Uhuru klare til å ta over. Men de ble for jamaicanske. Og da gikk reggaen inn i seg selv, og skapte digital dancehall.
Siden har mange vært nære, som Shabba Ranks, men det har aldri helt funket. Når jamaicanere har prøvd å tekkes USA og EU, har de bommet kraftig, og mistet seg selv på veien.
Men det fins håp. En ny generasjon reggaeaartister er på vei opp og frem. Disse har ofte foreldre som var med på 70-tallet, og mange tilhører middelklassen og har vært utenfor sitt eget nabolag nok til å skjønne hvordan verden fungerer.
Da Chronixx sto på scenen på Øyafestivalen i fjor, var det første gang en relevant og moderne reggaeartist av et visst kaliber sto på ei norsk festivalscene (sett bort fra Sean Paul), og samme året opptrådte han på Jimmy Fallon flere ganger.
Denne generasjonen har tatt opp dubtradisjonen fra 70-tallet, lager låter fremfor riddims, og skriver gode tekster på ikke så tung patois, og klarer å holde på det jamaicanske.
I spillelista under har du 101 gode grunner til å slutte å være så jævla sur.