Å mene at «Marquee Moon» er ei av de 10 beste rockplatene som er laget, gir deg svært lite ekstrapoeng for originalitet.

Plata er virkelig ei av de mest genierklærte, klassikerstemplede, innovative og ikoniserte platene fra hele 70-tallet. I konkurransen «tidenes 10 beste rockdebuter» rager den så å si alltid høyt.

Til sommeren fremføres den i sin helhet av noen av opphavsmennene, på Buktafestivalen.

Historien rundt den møkkete klubben CBGB, ved utsatte Bowery, Lower East Side Manhattan, er en sentral del av den amerikanske rockarven, og det er skrevet bindsterke verk og laget flere filmer om alt som skjedde der, spesielt på siste halvdelen av 70-tallet, post Velvet Underground.

The Ramones spilte mange av sine første konserter her, og band som Blondie, Dead Boys, Talking Heads, Modern Lovers, Dictators, The Cramps og Patti Smith Group var bare noen av de mange som hang rundt og spilte her. Television var orkanens øye, midt inne i alt kaoset.

«Marquee Moon» er av de skivene som gjør at man stopper litt ekstra opp ved når man blar gjennom plater hjemme, i ei sjappe e.l. Robert Mapplethorpes – som også tok flere klassiske bilder av Patti Smith (blant annet bildet som pryder hennes debutalbum «Horses»), Grace Jones, Andy Warhol, Debbie Harry m.fl. – stillbilde av bandet gjør alltid noe med meg når jeg sveiper blikket over det.

Låttitlene begynner å spinne i hodet og jeg får alltid en trang til å spille skiva når jeg ser det. Den høye og spiktynne Tom Verlaine i front smiler nesten et skjelmsk Mona Lisa-smil, men resten av bandet står gravalvorlig bak og stirrer. Blikkene sier «Vi har laget et mesterverk, get off the road!».

Bare baksiden av plata har noe klassisk ved seg. Den svart-hvite lyssøyla, malstrømmen (eller hva faen det er for noe) brukes ofte på T-skjorter og annen bootlegmerch. Ikke mange andre platecover jeg har et like intenst, visuelt forhold til.

Da skiva kom i 1977, var jeg bare fem år, og jeg oppdaget den først sent i egne tenår. På det tidspunktet slukte jeg masse av den såkalte alternative, amerikanske rocken, og var helt opphengt i band som Sonic Youth, Pixies, R.E.M., Dinosaur Jr., Minutemen, Hüsker Dü, The Dream Syndicate, The Ramones, Green On Red og en haug andre, men da jeg hørte «Marquee Moon», var det akkurat som om en haug med brikker falt på plass.

Følelsen av å holde den hellige gral i hendene var lik den samme jeg hadde med skivene til The Stooges, The Velvet Underground og The Sonics, at det var her mye av det jeg digga hadde startet. Og det var det jo.

«Marquee Moon» var skoledannende. At den assosieres til punken tenderer til å være både latterlig og meningsløst, og den har da også inspirert og banet vei langt utenfor nettopp punkens trange rammer. Ikke minst var de dritgode til å spille, så får vi heller unnskylde dem at gitarister som The Edge og John Frusciante har oppgitt dem som sine viktigste inspirasjonskilder.

Da plata kom, hadde bandet allerede holdt sammen som band i fem år. Bassisten og kultartisten Richard Hell hadde brutt ut, og blitt erstattet av Blondie-bassist Fred Smith, men de andre var fra den originale lineup-en. Smith var 29 år i 1977. Bill Ficca, den stødige og raffinerte trommisen, 27. Frontfigur og vokalist Tom Verlaine 28. Gitarist Richard Lloyd 26. Det var «gammelt» på denne tiden.

Da The Beatles, som hadde samme aldersspenn mellom medlemmene, var like gamle, hadde de gitt ut 10 skiver og utallige singler.

«Marquee Moon» høres da heller ikke ut som noe laget av nybegynnere. Det er noe evig og tidløst unikt over den, slik skikkelige klassikere er. Hadde plata komme ut i dag, ville den fortsatt blitt sett på som banebrytende, modig og annerledes, noe selv de som har prøvd å kopiere dem i ettertid har erfart.

Plata består bare av 8 låter, fordelt over tre kvarter med grom vellyd. Tom Verlaines nasale, og litt tynne, stemme er én av flere sterke signaturer, og et bevis alene på at det å synge rock ikke har noe med utdanning og dyrking av det konformt rene og pene å gjøre. Man ville jo aldri bedt noen synge slik, og slik skapes unike fotavtrykk. Det samme kan man si om gitarene.

Herregud, gitarene. G I T A R E N E ! Tom Verlaine/Richard Lloyd var en kombo der summen av 1+1 ble 4. Nå er rockhistorien er full av eksempler på gitarister som har utfylt hverandre mer eller mindre perfekt. Keith Richards/Jones/Taylor/Wood, Goreham/Robertson, Young/Young, Rorschach/Gregory m.fl. Duoen som likevel ligner mest på Verlaine/Loyd er Guy Kyser/Roger Kunkel fra undergrunnsbandet Thin White Rope, men det er en annen historie.

Det Verlaine og Loyd gjør på denne skiva er makalaust. Gitarene flyter inn i hverandre og avstedkommer pur magi i hver eneste låt. Det er likevel Richard Lloyd som står for de største høydene her, og med en pistol mot tinningen er det soloen på «Elevation», den en gang så dritviktige B1/A1-låta, den som åpner vinylens andreside, som virkelig drar skinnet av pølsa.

Den varer i 39 sekunder (ja, jeg har tatt tiden) og tar i bruk hele gitarens hals og alle bånd. Den kritthvite, hvinende støyen gir meg gåsehud hver gang - hver gang – der den lekkert danser rundt i rommet, til det suverene kompet, spesielt de vispende og kontrollerte trommene fra Billy Ficca. Verdens beste gitarsolo noensinne? Ja, det synes jeg iallfall hver gang jeg hører den.

Ellers er skiva spekket med andre og lignende eksempler. Når den frigjørende sologitaren skyter ut av «Guiding Light», knekker det alltid litt inni meg. Det hele er så lekkert, velsmurt, briljant smidd sammen og så praktfullt utført at det savner sidestykke i rocken.

Plata er også skrudd eminent ihop, der den starter med skivas to korteste låter, før den avsluttes i crescendoet «Torn Curtain», et av de mest episke låtverkene som laget på denne tiden.

Television ga ut ett album til («Adventure», året etter), og i 1992 kom deres selvtitulerte comeback, en litt ujevn sak, men likevel ett av de mest anstendige og musikalsk forsvarlige av sådanne.

Det vil likevel alltid være «Marquee Moon» Television først og fremst vil assosieres til, og det er selvsagt derfor de nå - for fjerde år på rad - reiser rundt og spiller den i sin helhet.

I dag er Richard Lloyd erstattet av innleide Jimmy Rip, og sånn sett vil vi dessverre ikke få oppleve den legendariske duoen i sving i Bukta. Da er det iallfall fint å tenke på at Richard Lloyd spilte solokonsert i Tromsø, på Prelaten i 1986 (eller ’87, litt usikker her), og sånn sett blir dette en slags full circle.

«MARQUEE MOON» (1977)