På tide å omdefinere begrepet «partysvenske»

Tove Lo var den perfekte avslutningen på Rakettnatt.
Tove Lo avsluttet Rakettnatt på Stortorget. Håkon Steinmo 

Tove Lo avsluttet Rakettnatt på Stortorget. Håkon Steinmo 

Monsterhiten «Disco Tits» var ikke bare åpningslåta til svenske Tove Lo, eller Ebba Tove Elsa Nilsson som hun heter, da hun entret scenen som siste artist ut på Rakettnatt lørdag kveld, det var også et forvarsel på hva publikum hadde i vente resten av showet.

«I'm fully charged, nipples are hard» durer over anlegget. Det er ingen tvil om at det er beskrivende for stjerneskuddet fra Djursholm. Hun leverer en energi av de sjeldne på scenen og får raskt den feststemte folkemengden på Stortorget med seg.

Sex, kropp og gladsvensk hedonisme er den røde tråden gjennom hitparaden som følger. Det ender i et slags klimaks på låta «Talking Body», hvor hun - i kjent stil - drar opp toppen og flasher brystene halvveis gjennom låta.

Om man ser bort fra det teatrale, er det ingen tvil om Tove Lo vet hva hun driver med rent musikalsk. Lydbildet er fenomenalt, stemmen på plass og bandet syltight. Trioen som backer svensken fortjener nesten en egen anmeldelse, for fy fader som det groova. Et favorittøyeblikk er når bassisten hiver fra seg bassen, setter seg bak det ekstra perksettet og hamrer løs. All svensk sexpop burde ha to trommiser.

Halvveis gjennom konserten forlater svensken scena mens bandet leverer heismusikk for folk bedre bekjent med partydop enn denne anmelderen. Det er suverent.

Når hun avslutter med «Habits», gigasuksessen fra 2014, går publikum bananas.

- Dette har jeg venta på i hele kveld, skriker en åpenbart lettet senjaværing så høyt at det nesten overdøver introen til låta.

Det er tydelig at det er et sentiment som går igjen. Selv var jeg nesten lettet over å slippe låta som de siste tre årene har blitt spilt til det nærmest enerverende på alt av landets radiokanaler. Når imidlertid Tove Lo drar til, må jeg innrømme at det er en fantastisk måte å avrunde kvelden på.

«Partysvenske» har tidligere vært ensbetydende med sleipe, overalkoholiserte livsnytere fra nabolandet i øst. Tove Lo gir oss god grunn til å omdefinere bergrepet.

Om noe trekker ned, så er det at konserten er altfor kort, med knappe timen spilt. Når Gåte, som startet 15 minutter tidligere, fortsatt holder det gående på naboscenen da Tove Lo avrunder, begynner man å stusse. Det er ikke akkurat som om svensken ikke har nok materiale å ta av.