Minneord

Kim Larsen (1945-2018)

Vi var mange i Norge som måtte svelge litt ekstra, da nyheten om Kim Larsens død kom nå på søndag.
 

Var man vokst opp på seksti- syttitallet, var det ikke til å unngå at Larsens musikk var en gjenganger i datidas soundtrack.

Familien min pleide å kjøre på lange bilferier da vi var små, som de fleste andre. Broder’n og jeg i baksetet, uten bilbelte, med nøye oppmålt territoriumsgrense midt mellom oss. Vi hadde aldri noen fancy bil, men pappa sverget til Simca, av én eller annen grunn. Det var neppe kjørekomfort eller stor motor som var greia. Ikke var de spesielt stilig å se på heller. Vår var attpåtil brun.

Det var i hvert fall ikke det medfølgende stereoanlegget som var utslagsgivende for bilvalget. Men anlegg var det, og jeg tror det var i stereo.

Med fire personer i samme bil, der alle likte ideen om at en selv hadde siste ordet, kunne det være en utfordring å finne et musikalsk, minste felles multiplum, så det ble derfor spilt inn diverse opptakskassetter med musikk som slo bredest mulig an blant de fire publikummerne.

The Beatles, Supertramp, Åge Aleksandersen, Springsteen, Dylan, Ulf Lundell osv. Også fikk man maset til seg de mest tilgjengelige KISS-låtene og noe Prima Vera. og Pelle Parafins Bøljeband, hvis man var heldig.

Men jeg tenker alltid på Gasolin' når disse turene sveiper innom hukommelsen. Min fire år eldre bror hadde overtalt pappa til å kjøpe skiva «Gør det noget», som vi hadde på vinyl, og den ble tatt opp i sin helhet på kassett. Det skulle bli bandets nest siste studioskive, og den siste på dansk.

Husker vinylutgaven godt, der det jeg trodde var Kim Larsen så vilt inn i kamera på frontcoveret, med tunga halvt ut av kjeften, og en sixpence noen hadde skrevet Gasolin' på med tusj. Men det var en annen i bandet, skulle jeg lære meg siden.

 

Når man brettet ut coveret, kom det store bilder av de andre i bandet, blant annet Kim Larsen, uten hatt, med masse svarte krøller, kinnskjegg og et stort, bredt smil med enorme smileviker.

 
 

På den oransje CBS-etiketten stod bandlogoen, med to vinger på hver side, ikke ulikt logoen til Harley Davidson. Jeg syntes alt var tøft. De så forbanna tøffe ut. Og de var forbanna tøff. Åge, Uffe og Hoola Bandoola Band (med Björn Afzelius og Michael Wiehe) var alle store i huset vårt, og de var alltid representert på disse kassettene, men Gasolin' var noe annet.

Gasolin' – og det var viktig med den apostrofen bak N-en – var rock’n’roll.

 
 

Derfor var det jævla stas når pappa kjørte kassetten inn. Han fyrte volumet opp, og ut kom de vakre pianotonene som innleder åpningssporet «Det Bedste Til Mig Og Mine Venner». Eller, så vakre som de kunne bli på det elendige Simca-anlegget. Bass og diskant var skrudd på maks, og dessuten visste man jo hvordan det skulle høres ut, så det gjorde ikke så mye.

Jeg kunne etter hvert masse Gasolin'-tekster utenat, uten å skjønne en puck av hva han sang om. Så akkurat som at jeg trodde «She Loves You» var ett ord, altså «Skilåvvzju», sang man med så godt man kunne, på ambisiøst tulledansk, med masse patos.

Solen den går ned over gaden
Stemmerne får tusmørkelyd
Vi spiller bold mod facaden
Og så med et der ryger min dyd

Og floridor ja og cellestin
De siger hva ska du ha min dreng
Jeg si'r det bedste
Til mig og mine venner, jajaja

Det eneste jeg fikk med meg betydningen av var at solen var gått ned og at Kim sier det beste til seg og hans venner. Han synger helt enomt vakkert, med dyp, varm og myk vokal, som man innbilte luktet sterkt av både øl og sigaretter.

Etter de to verselinjene er det en pause på noen få sekunder. Jeg elsket dette lille vinduet av stillhet før stormen, for det er herfra og ut låten skikkelig kicker inn. Pappa, som var sånn passe musikalsk og rytmisk anlagt, trommet hardt og i utakt på det brune  skairattet, mens jeg skrek av full hals, sikkert til enorm irritasjon og berettiget oppgitthet fra mor og bror:

Billy var på speed i Herstedvester
Ca. sytten dage på pip pip
Der var discofil-musik og skrigende gæster, jajaja
Og gamle venner på trip!

Tenk at dette satt et lite lærerbarn og skrek ut i et baksete på en Simca, uten bilbelte, mens man rullet i 90 kilometer i timen, mens sjåføren trommet på rattet og lo. I dag hadde hele familien blitt sendt til Guantanamo.

Jeg visste verken hva speed eller trip var for noe, det tror jeg heller ikke de streite foreldrene mine gjorde, men jeg visste at dette var rock’n’roll, og jeg visste at mamma straks kom til å skru ned lyden, for nå skranglet det fælt i Simcaen. Når jeg var alene hjemme, pleide jeg heller å skru lyden opp på dette partiet. For å tøffe meg og kompensere.

Gasolin var så mye hardere og tøffere enn de andre skandinaviske artistene, akkurat som København er ei mye større bølle enn alle de andre byene i Skandinavia. På samme skive er også rumpesparkeren «Strengelegen» og den litt seige «Get on the Train». Elsket dem også.

Senere ble man mer kjent med flere skiver, og mange av Kim Larsens evergreens, som den ekstremt søte «Hvad Gør vi Nu, Lille Du?» trubadurklassikeren «This Is My Life» og mange andre.

Kim Larsen var ikke bare en enormt begavet låtskriver. Han var også en sinnssykt god vokalist, med masse kraft og ei enorm timing i hvordan han stablet ordene sammen. De kjente låtene er nevnt, og vil sikkert spilles ekstra mye de kommende dagene og ukene. Selv har jeg en favoritt som jeg synes topper alt, og det er balladen «Langebro».

Her synger Kim Larsen så sjukt bra, med så mange lag av følelser og sårhet i seg, at jeg fortsatt har til gode å høre den uten å kjenne en klump i halsen. De lekre gitarene som leker seg i bakgrunnen. Det vakre aaaaaaaaaaa-koret i bakgrunnen. Når han helt på slutten presser stemmen til sitt ytterste, og roper «Hey, du har stjålet mit liv!», etterfulgt av et følsomt «yeaaaah».

Det er så vanvittig bra. Og klumpen i halsen blir i dag større og mer problematisk enn tidligere, når man vet at Kim Larsen ikke lenger er blant oss.

Så takk til Kim Larsen, for all musikken og alle de gode minnene. Nå setter jeg på «Det Bedste Til Mig Og Mine Venner» en ekstra gang til. Og når pausen kommer, skrur jeg volumet opp. For å ære deg. Og for å tøffe meg med deg, som jeg har gjort så mange ganger før.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.