– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?– Mange kandidater her, gitt. «Going For The One» med Yes, «Blood on the Tracks» eller «Desire» av Dylan, «Face to Face» av Steve Harley, eller ei samleskive av Mozart eller Bach.
– Men du får bare ei skive! Det er jo hele poenget!– OK, da tar jeg «Nothing’s Shocking» av Jane’s Addiction.
– Wow, den så jeg ikke komme. Og den var jaggu et skikkelig sjokk da den kom, for nøyaktig tredve år siden. Husker du første gang du hørte den?– Jøss. Virkelig? Kult! Men husker det godt, for da satt jeg i en turnébuss med September When, og den «blew my mind», kan du si. Det var det første jeg hørte av dem, jeg hadde ikke hørt debuten da.
– Det var det jo ikke mange som hadde, og den kom jo bare ut på den lille L.A.-labelen Triple X. De fleste i Norge oppdaget dem sågar på tredjeskiva, så her var du egentlig mer tidlig, enn sent, ute.– Men det var helt enormt sterkt. Det var litt av samme følelsen det er å bli forelska, eller sånn det er når folk forteller om da de møtte Jesus, at de fant sin plass i universet. Der og da skjønte jeg bare at denne musikken, den er rett og slett bare laget for meg.
– Såpass! Her snakker vi. Min umiddelbare tanke er at The September When og Jane’s Addiction kanskje ikke er prikklikt musikalsk.– Nja, nei, skjønner, men tar du ei skive som «HuggerMugger», var egentlig den ganske sterkt inspirert av dem. «Leave to Wonder» fra den, f.eks. I tillegg var jo bandet mitt Peltz veldig på den greia.
– Og dere delte jo også samme fascinasjon for pornografisk estetikk!– Ikke sant. Men jeg syntes Perry Farrell var så god på å mane frem mørke bilder i poesien sin. Når han synger «Coming down the mountain» får jeg frysninger. Ja, får frysninger nå! Bare av å snakke om det!
– De ble jo spådd å bli det nye Led Zeppelin, ikke minst på grunn av sine sagnomsuste konserter. Fikk du sett dem live?– Ja, jeg så dem faktisk på Rockefeller!
– Men de var vel etter comebacket, da de var gjenforent?– Ja, jeg så dem aldri den gang da. Men det var fortsatt veldig bra. Det var bare de fire på scenen, og de spilte jævlig bra, så det gjorde virkelig inntrykk. Og på slutten gikk på med ekstranumre og pløyde gjennom alle hitsa, slik at man fikk oppleve dem også. Det var veldig kult.
– Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?– Vanskelig å si én konsert. Husker jeg ble helt slått i bakken av Willie Nelson som bare sto der og tok den helt ned med nylonstrenggitaren sin, rett etter vi selv hadde stått på samme scene og tatt den ut. Det var helt magisk. Men det er jo noe ekstra spesielt med å se heltene sine i ungdommen, mens man er ungdom. Og det å se U2 på Kalvøya i 1983 var stort.
– Det tror jeg! Da var jo U2 nesten å regne som et indieband etter dagens standard. Dette var jo før The Jushua Tree og de andre storselgerne.– Ja, det er sant. Var særlig «October»-skiva jeg var opphengt i, og for meg var dette et band jeg følte jeg hadde litt for meg selv på den tiden.
– Da var de jo bra også! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Kunne selvsagt sagt «Here Comes the Sun» av George Harrison, men er litt fristet til å ta «Golden Brown» av The Stranglers også.
– Ah! Virkelig ikke noe galt i The Beatles, men det er jo så mye morsommere med The Stranglers! Og «Golden Brown» er dessuten en av verdens beste ballader!– Ja, den er fantastisk. Jeg var jo en gang i tiden en skikkelig The Stranglers-disippel, og det var liksom det eneste punkbandet jeg fortsatte å holde på etter punken.
– De skilte seg jo veldig ut i punken også, og var alltid noe helt for seg selv.– Absolutt! Det var så utrolig smart songwriting, også liker jeg jo alt rundt denne låten, den klassiske historien om at selskapet ikke ville ha den på singel, men det ville bandet osv.
– Det var jo også diskusjoner om låten handlet om ei faktisk dame, eller om knark.– Hehe. Ja, slikt hjelper jo alltid.
– Har du spilt den selv noen gang?–Ja, faktisk! Jeg var på filmfestivalen i Trondheim for mange år siden, der jeg ble bedt om å fremføre noe filmrelatert med et sammensatt backingband, og av en eller annen grunn endte det med at jeg fikk spille «Golden Brown», og det husker jeg iallfall som noe som ble ganske bra. Låten er dessuten fortsatt en fast låt blant de siste som blir spilt over anlegget før mine konserter.
– Kult! Du får med deg en ekstra ting ut på øya. Hva pakker du i sekken?– Skulle jo aller helst hatt seilbåten, Macen med masse filmer, og tannbørste og… Kan jeg sende deg ei liste?
– Nei! Én ting!– OK! OK! OK! Hehe, da tar jeg et sånn sett med tre sjongleringsballer, som jeg har begynt å ha med meg på turné. Ja, jeg tar dem.