– Du blir plas­sert på en øde øy og får an­led­ning til å høre på kun én enes­te pla­te, hvil­ket fo­no­gram tar du med deg?– Mange kandidater her, gitt. «Going For The One» med Yes, «Blood on the Tracks» eller «Desire» av Dylan, «Face to Face» av Steve Harley, eller ei samleskive av Mozart eller Bach.

– Men du får bare ei skive! Det er jo hele poenget!– OK, da tar jeg «Noth­ing’s Shock­ing» av Jane’s Ad­dic­tion.

– Wow, den så jeg ikke kom­me. Og den var jag­gu et skik­ke­lig sjokk da den kom, for nøy­ak­tig tred­ve år si­den. Hus­ker du før­s­te gang du hør­te den?– Jøss. Vir­ke­lig? Kult! Men hus­ker det godt, for da satt jeg i en tur­né­buss med Sep­tem­ber When, og den «blew my mind», kan du si. Det var det før­s­te jeg hør­te av dem, jeg had­de ikke hørt de­bu­ten da.

– Det var det jo ikke man­ge som had­de, og den kom jo bare ut på den lil­le L.A.-la­be­len Trip­le X. De fles­te i Norge opp­da­get dem så­gar på tred­je­skiva, så her var du egent­lig mer tid­lig, enn sent, ute.– Men det var helt enormt sterkt. Det var litt av sam­me fø­lel­sen det er å bli for­els­ka, el­ler sånn det er når folk for­tel­ler om da de møt­te Jesus, at de fant sin plass i uni­ver­set. Der og da skjøn­te jeg bare at den­ne mu­sik­ken, den er rett og slett bare laget for meg.

– Så­pass! Her snak­ker vi. Min umid­del­ba­re tan­ke er at The Sep­tem­ber When og Jane’s Ad­dic­tion kan­skje ikke er prikklikt mu­si­kalsk.– Nja, nei, skjøn­ner, men tar du ei ski­ve som «HuggerMugger», var egent­lig den gan­ske sterkt in­spi­rert av dem. «Leave to Wonder» fra den, f.eks. I til­legg var jo ban­det mitt Peltz vel­dig på den greia.

– Og dere del­te jo også sam­me fa­sci­na­sjon for por­no­gra­fisk es­te­tikk!– Ikke sant. Men jeg syn­tes Perry Farrell var så god på å mane frem mør­ke bil­der i poe­si­en sin. Når han syn­ger «Com­ing down the moun­tain» får jeg frys­nin­ger. Ja, får frys­nin­ger nå! Bare av å snakke om det!

– De ble jo spådd å bli det nye Led Zep­pe­lin, ikke minst på grunn av sine sagn­om­sus­te kon­ser­ter. Fikk du sett dem live?– Ja, jeg så dem fak­tisk på Ro­cke­fel­ler!

– Men de var vel et­ter come­ba­cket, da de var gjen­for­ent?– Ja, jeg så dem ald­ri den gang da. Men det var fort­satt vel­dig bra. Det var bare de fire på sce­nen, og de spil­te jæv­lig bra, så det gjor­de vir­ke­lig inn­trykk. Og på slut­ten gikk på med eks­tra­num­re og pløy­de gjen­nom alle hitsa, slik at man fikk opp­le­ve dem også. Det var vel­dig kult.

– Hva er det al­ler beste du noen gang har sett live, da?– Van­ske­lig å si én kon­sert. Hus­ker jeg ble helt slått i bak­ken av Wil­lie Nelson som bare sto der og tok den helt ned med nylonstrenggitaren sin, rett et­ter vi selv had­de stått på sam­me sce­ne og tatt den ut. Det var helt ma­gisk. Men det er jo noe eks­tra spe­si­elt med å se hel­te­ne sine i ung­dom­men, mens man er ung­dom. Og det å se U2 på Kalv­øya i 1983 var stort.

– Det tror jeg! Da var jo U2 nes­ten å reg­ne som et in­die­band et­ter da­gens stan­dard. Det­te var jo før The Jushua Tree og de and­re stor­sel­ger­ne.– Ja, det er sant. Var sær­lig «Oc­to­ber»-skiva jeg var opp­hengt i, og for meg var det­te et band jeg føl­te jeg had­de litt for meg selv på den ti­den.

– Da var de jo bra også! Hvis du selv kun­ne be­stemt at du had­de skre­vet noen and­res låt, da?– Kun­ne selv­sagt sagt «Here Comes the Sun» av George Harrison, men er litt fris­tet til å ta «Gol­den Brown» av The Stranglers også.

– Ah! Vir­ke­lig ikke noe galt i The Beat­les, men det er jo så mye mor­som­me­re med The Stranglers! Og «Gol­den Brown» er dess­uten en av ver­dens beste bal­la­der!– Ja, den er fan­tas­tisk. Jeg var jo en gang i ti­den en skik­ke­lig The Stranglers-di­sip­pel, og det var lik­som det enes­te punkbandet jeg fort­sat­te å hol­de på et­ter punken.

– De skil­te seg jo vel­dig ut i punken også, og var all­tid noe helt for seg selv.– Ab­so­lutt! Det var så utro­lig smart songwriting, også li­ker jeg jo alt rundt den­ne låten, den klas­sis­ke his­to­ri­en om at sel­ska­pet ikke ville ha den på sin­gel, men det ville ban­det osv.

– Det var jo også dis­ku­sjo­ner om lå­ten hand­let om ei fak­tisk dame, el­ler om knark.– Hehe. Ja, slikt hjel­per jo all­tid.

– Har du spilt den selv noen gang?–Ja, fak­tisk! Jeg var på film­fes­ti­va­len i Trondheim for man­ge år si­den, der jeg ble bedt om å frem­fø­re noe film­re­la­tert med et sam­men­satt back­ing­band, og av en eller an­nen grunn end­te det med at jeg fikk spille «Gol­den Brown», og det hus­ker jeg iall­fall som noe som ble gan­ske bra. Lå­ten er dess­uten fort­satt en fast låt blant de sis­te som blir spilt over an­leg­get før mine kon­ser­ter.

– Kult! Du får med deg en eks­tra ting ut på øya. Hva pak­ker du i sek­ken?– Skul­le jo al­ler helst hatt seil­bå­ten, Macen med mas­se fil­mer, og tann­børs­te og… Kan jeg sen­de deg ei lis­te?

– Nei! Én ting!– OK! OK! OK! Hehe, da tar jeg et sånn sett med tre sjong­le­rings­bal­ler, som jeg har be­gynt å ha med meg på tur­né. Ja, jeg tar dem.

JANE’S ADDICTION «Nothing’s Shocking» (1988)