Takk for at vi fikk være med, Terje Nilsen

Terje Nilsen tok noen forsiktige skritt inn på hovedscenen på Kulturhuset, som om han ikke var helt sikker på at han var på rett plass, og som om det var tilfeldig at det satt en fullsatt sal foran ham.
Anmeldelse: Den gamle visekunstneren fra Bodø leverte stort, mener vår anmelder.  
        
            (Foto: Martin Lægland)

Anmeldelse: Den gamle visekunstneren fra Bodø leverte stort, mener vår anmelder.   Foto: Martin Lægland

Med fiskerhatt, godt trukket nedover øynene, og iført joggebukse, slo Nilsen seg ned i en godstol midt på scenen. Der ble han sittende – for ikke å si ruvende – de neste 90 minuttene. Med unntak av to låter hvor han reiste seg opp og trasker fram og tilbake på scenen. Men Nilsen har mer scenetekke sittende tilbakelent i en stol enn hva de fleste har om de spretter aldri så mye rundt på scenen.

Nilsen har en ubegripelig evne til å formulere seg. Nesten hver linje er verdig å siteres. Eiendomsmeklere på Aker Brygge er i hans vokabular bare «silkesleps» og livet er ikke bare bra, det har landet med smørsida opp.

Med seg til Tromsø har Nilsen med seg et band bestående av fem særdeles dyktige og samspilte musikere. Alle halvgamle eller helgamle karer som ikke levner noen tvil om at de gamle fremdeles er eldst.

Med dyp bassrøst og tilbakelente låter, er de innom både pop-, vise-, folk- og rocksjangeren. Innledningsvis i konserten får vi servert seige låter som ”Blå Ballade” og ”Samling og sans”. Bandet legger nivået høyt, og gjør ingen kompromiss resten av konserten.

Det er nesten vanskelig å skille mellom en konsert med Terje Nilsen og fenomenet Terje Nilsen. Han skriver tekster om ei skyggeside av livet som knapt noen annen norske musikere har gjort på tilsvarende måte. Kanskje ikke før John Olav Nilsen og gjengen har vi sett noen som kan skrive virkelig god, norsk, rennesteinspoesi i samme gate som Nilsen.

Konserten avsluttes med ”Mjelle” før ekstranummeret med den såre og vakre ”Far sin hatt” og ”Gammelungkar”. Hovedpersonen glemmer sisteverset på ”Gammelungkar”. Det løser han frekt og festlig med et ”Fuck you” til publikum, noe som vekker – om mulig – enda større begeistring for bodøværingen blant publikum.

Da han trasket av samme scenen, med samme forvirrede gange som da han kom inn, hadde han levert en av de beste konsertene byen har sett så langt i år.

Du må ha vært der førr å kuinn forstå.