Feedback fortsetter sin feiring av 25-årsjubileet til «Judgement Night». Denne gangen er det ikke like hyggelig.

Rap og rock er i ni av ti tilfeller som vin og øl (da blir det krøll). Hver gang man leser ordkombinasjonene «rocka rapper», eller «samarbeid på tvers av sjangergrenser», tar man seg automatisk til brystet og gjør pusteøvelser.

Mye av dette er, som vi kommer tilbake til, et resultat av dårlig dømmekraft og enda dårligere musikkforståelse. Og noen ganger går det så inni helvetes gærent. Her er lista over de aller verste.

Hvorfor kunne ikke disse gjøre som TOOL og Rage Against The Machine gjorde med «Revolution», som egentlig skulle på «Judgement Night»? Skjønne at det ikke holdt mål, og låse den inn i hvelvet for evig tid? Ikke det at jeg regner RATM som et rapband.

Kriteriene er nemlig at det skal være reelle rapartister med i miksen. Limp Bizkit, Korn og Linkin Park var alle noen jævla møkkaband, men de spilte reinspikka nu metal, og regnes ikke her, med mindre de samarbeidet med rappere (noe de dessverre også gjorde).

Det var rappere og dette med elendig smak når det kom til rock.

Jay Z har ei rimelig spekulativ merittliste sånn sett. Eller hva med Linkin Park? Og dette er et problem.

Den gjennomsnittlige rapper har null peil på rock (Kendrick Lamar, jeg ser på deg og Bono). Så da ender ofte opp med det populære. Dette er ikke engang den eneste låten Jigga har gjort med Chris Martin. Slike flopper ofte i Europa. Vi kan rocken vår her, og nekter å la oss avspise med halvhjerta forsøk med mangemillionærer som har like mye med rock å gjøre som Jokke hadde med Godtemplar-ungdommen å gjøre.

9. SUBSET «Beach Rats» (98-99)Å kalle Sir Mix-A-Lot og The Presidents Of The United States Of America samarbeidsprosjekt for ei supergruppe er som å kalle Lil Wayne gitarhelt. Presidentene er, for uinnvidde (som meg), et Seattle-band, som ikke akkurat tilhører grunge-kanonens høydepunkter. Sir Mix-A-Lot på sin side er Seattles definitive raplegende, og leverte noen klassiske låter på 80-tallet (hans versjon av Black Sabbaths «Iron Man» er ikke verst).

I 1992 kom «Baby´s Got Back», låta som har gjort at han for de aller fleste er en one hit wonder. Det stemmer ikke, men da han i 1997 bestemte seg for å lage album sammen med de humoristiske rockerne var interessen dessverre (eller ikke) så liten at de aldri fikk gi ut det ferdig innspilte albumet. Noe som er helt greit når man hører låter som «Beach Rats» på internett (det meste ligger på YouTube).

Er det én rapper som hadde kledd et steintøft rockeband i ryggen, er det Darkman X. Men Marilyn Manson var aldri et steintøft rockeband, og hva han gjør på denne mumlefesten av en ettertanke er ubegripelig.

DMX sloss med en demon, som har samme stemme som Cartman. Kan man si at begynnelsen av slutten hans kom allerede her, på slutten av andre plata hans?

Alle elsker Fat Boys, tidenes mest joviale rapgruppe! De behandles ofte som en fotnote i dag, men var alt annet enn. Fat Boys var adelsmenn, og bør nevnes i samme åttitallsåndedrag som Run-D.M. C. og Kurtis Blow.

Førstealbumet deres er en klassiker.

Men hør. Det de ble kjent for hos middelklassemassene, det er forjævlige greier. Nå har jeg aldri forstått «geniet Brian Wilson», men hvordan tjukkasene fikk med seg Beach Boys-legenden på denne ramponeringen av Surfaris-hiten «Wipeout» er komplett uforståelig. At de overvektige entertainerne fikk blod på tann, og gjorde tre-fire låter til i samme stil, sier litt om enten deres griskhet, eller plateselskapets sådan og deres naivitet.

Lil. Wayne. Må. Holde. Seg. Milevis. Unna. Rock.

Det er ikke rart de ikke kan slutte å feste, for å høre på dette edru er like jævlig som det er for en jamaicaner å høre på Matisyahu.

Nå er ikke jeg noen fan av Weezer i utgangspunktet, men hvis du ikke får lyst å ta deg en halvliters shot med heimbrent av dette her så er du klinisk død.

Ikke mye kongelig over denne, et av de mest mislykka comeback-forsøkene noensinne.

D.M. C har i ettertid nekta for å ha vært så mye med, men Run og Jam Master Jay syntes tydeligvis det eneste som kunne redde en karriere som var på felgen var et album der de prøvde absolutt alle triks i boka.

Selv Everlast må jo ha skjønt at å la de tidligere kongene av rock remje over en dårlig planka «Sweet Home Alabama» var en dårlig idé? Rick Rubin ligger og vrir seg på yogamatta si. De har med seg vokalisten i Third Eye Blind, Fred Durst, Sugar Ray (på en maltraktering av klassikeren «Here We Go» som får Jason Nevins letthousevariant av «It´s Like That» til å høres ut som Todd Terry).

Snakk om å pisse på sin egen arv! Det er så trist at jeg får lyst til å hulke høylytt på T-banen. Det gjør ikke saken bedre at Rev. Run benytter sjansen til å blåkopiere datidens hippeste rappere N.O.R.E. og DMX straks han får sjansen heller.

Når alt man tar i blir til platina og man kan kalle seg «The Best Rapper Alive» uten at noen leer på øyelokket, får man en overmenneskelig selvtillit og tror man faktisk kan gjøre alt.

Lil Wayne, for eksempel, kan ingenting om rock, men insisterte på å lage et «rockealbum».

At Wayne var den som gjorde rappere til rockestjerner for godt, med sine tighte jeans, tatoveringer og stjernenykker, er det liten tvil om. At å se han stå å klimpre på gitaren med innlevelsen til en musikk, dans og dramaelev på nachspiel er en prøvelse få forunt, er like sikkert.

At han har omtrent like mye peiling på rock som jeg har på belgisk folkemusikk (fins det?) ditto. Tenk deg at vokalisten i The Killers skulle lage et rapalbum, og nevner Macklemore, Will. I. Am og Kid Rock som sine favorittrappere.

Weezer, Fall Out Boy og Gym Class Heroes. Dette er det Wayne ser på som god rock. Mine damer og herrer, dette er som om Kristopher Schau skulle gi ut et reggaealbum. Problemet er ikke autotune-bruken (kom igjen, folkens, i 2018? Synthetizatoren er kommet for å bli).

Det største problemet med «Rebirth» er den enorme innflytelsen den hadde. Han gjorde det greit å agere rockestjerne, uten å vite forskjell på rock og tango, og ga oss et snøskred med elendighet i form av autotunede, trangbuksede sutrekopper.

For Wayne føles dette mest som en slags katarsis, som om han opprører mot sin egen status som den beste i gamet, og lager litt avstand mellom seg selv og gudsstatusen sin. Mission Accomplished.

Denne her er bare for drøy til faktisk å finnes.

Så du trodde du var med i en episode av «Twilight Zone» da plastergutten Nelly og country-deodoranten Tim McGraw gjorde «Over And Over» sammen?

Dette her er som tidenes mest mislykka blind date. En blind date der det kun blir servert absint og MDMA, og den innbitte rednecken og den urbane spradebassen ender opp med å lage en låt om hvor mye de elsker hverandre. Ja, det er en «country»-låt oss av en sånn type som vi nordmenn stort sett kun må forholde oss til hver gang det er Grammy-utdeling.

Brad forsvarer retten sin til å bære sørstatsflagget, men beklager seg ovenfor de som blir støtt. LL Cool J følger opp med «Dear Mr. Whiteman, I Wish You Understood», før han avslutter «R.I.P. Robert E. Lee, But I Gotta Thank Abraham Lincoln For Freeing Me. Nahmean? It´s Real». Ord blir fattige. Helt til du hører Five Finger Death Punchs versjon av LL-klassikeren «Mama Said Knock You Out».

Ikke mange har gjort mere for å ødelegge hiphopens musikalske retning enn Eminem, med alle sine emo-pianoer og halvrocka gitarlåter.

I år slapp han sutrete «Kamikaze», en rein forsvarstale for seg selv om den forrige, kollektivt slakta «Recovery».

Seriøst. På 80-tallet kunne vi tolerere at Beastie Boys og BDP sampla «Back in Black» på heller uraffinert vis, men denne pastisjen over Joan Jetts «I Love Rock´n´roll» er den kanskje absolutte bunnoteringen i en karriere som har svinget mer enn Dow Jones.

Ikke bare stjeler han hele refrenget, og gjør minimalt med selve riffet, han bruker låta til å spre eder og galle rundt fenomenet kvinnerumper, på en måte som en multimillionær over 40 aldri burde gjøre utenfor egen dusj.

Man skal ikke le av dumme folk, det er synd på dem.

Som da ICP gikk ufrivillig viralt etter gullkornet «Fucking Magnets, How Do They Work?» på den grublende, dypt filosofiske «Miracles».

Men dette her. Det tar faen meg ikke bare kaka, men ballongene, girlanderne, seigmennene, tolitersflaskene med cola og den jævla innleide, eh, klovnen. Dette er en humoristisk sak, basert på Mozart, og et samarbeid med Jack White. Hæ?

Mozart skal visstnok ha vært en skikkelig spøkefugl, og tittelen er (visstnok) hentet fra en reell trudelutt, ment for internt vennebruk. Men dette musikalske kåseriet om rumpeslikking, komplett med banale heavygitarer og poesi som «Lick, Lick Arsehole Through The Night» tror jeg selv ikke Norsk Redneckforening hadde gitt en sjans på neste låvedans.

Jeg er evig fascinert av Juggalo-fenomenet (fansen til ICP. Google det, please), og deler mye musikksmak med dem: de er helt for jævlig talentløse. Sorry.

Ta dette som en advarsel. Hvis du hører på denne låta, så kommer du til å miste all lyst til å leve videre.

Cypress Hill har flere svin på skogen, som ble vurdert til denne lista, men nå skal du høre.

Powerflo er Sen Dog fra Cypress Hills nye band, som ifølge han spiller «Groove Metal». Altså sånn som Pantera. Medlemmer fra Biohazard, Fear Factory og Downset kan ikke redde denne radbrekkinga av Bob Marley.

Jeg hadde heller sprunget ned Piru Street i Compton med blått bandana, blå Chuck Taylor-sko, blå Dickie´s-bukser med matchende skjorte, mens jeg kastet opp C-tegnet med hendene mine og ropte «wazzzuuuup CUUUUZ» enn å høre denne vederstyggeligheten en gang til.

Jack White, ICP og Mozart. Hva kan gå galt? Svar: Masse!