Tåka svever i gullbelysning på scenen, og stemninga til det ventende publikummet poengterer det faktum at det så definitivt er fredag. Bandet i nøytralt sort kommer inn til en høflig applaus og plasserer seg ved sine instrument. Jubelen braker først løs når dama med den røde skinnbuksa og høye hæler entrer scenen. Det er klart for Kari Bremnes.
Som perler på en snor
Det er seks år siden sist Kari Bremnes sto på hovedscenen på Kulturhuset. I mellomtiden har hun årlig holdt konserter og ekstrakonserter på Driv og The Edge, samt en konsertforestilling på Hålogaland Teater. Og alt har selvsagt vært utsolgt nesten før billettene har blitt lagt ut for salg. Kari Bremnes er virkelig populær i Tromsø. Og det med rette.
De første tonene til «Egentlig en danser» fyller indre og ytre rom, og det blir helt stille i salen. På et stort lerret bak bandet, vises det en vakker videoprojeksjon av veilys som flakker forbi. Vi er inne i taxien med Kari og får høre historien til sjåføren som ikke danser lenger, og det er en veldig fin plass å være.
Neste låt, «Ytterste pol», styrker håpet om at perlene i kveld skal komme glidende på en snor. Kari Bremnes har plukket ut låter fra nesten alle sine album, og leverer mange av sine mest populære låter, blant annet «Nytt imellom oss», «Denne veien», «E du nord», «Spor», «Alle veit jo det» og «Sangen om fyret ved Tornehamn». Sistnevnte får publikum til å klynke fram et unisont ååå.
Kveldens vakreste øyeblikk
Kari Bremnes smir sanger med åpne rom hvor lytterens egne følelser flytter inn og ommøblerer. Hun er en mester på dette – å bruke ord som fargelegger nok til å ikke behøve å si det konkrete. De røde stolene på Kulturhuset gir publikum muligheten til å utforske disse rommene, til å fylle dem med det de vil.
Det er ingen småsnakking bak deg, ingen øltørst trafikk du må flytte deg for, ingen stress for å finne en bra plass å stå. Stolen tilbyr en ro som passer musikken til Bremnes utmerket. Dette er hjemmekamp.
Den nyeste låten, «Når du går», som handler om hennes fars bortgang tidligere i år, står fram som det vakreste øyeblikket i konserten. Det ligger en nerve i fremførelsen som svir som et ferskt sår, og Bremnes ser nesten ut som ei lita jente der hun står. Hun sparer ikke på noe på denne låten, og det merkes.
Mer på lager
Det er likevel ikke alt som stemmer på den første av to konserter denne fredagskvelden. Vokallyden er ikke optimal, og klangen blir til tider så diskant at den skjærer i ørene. Konserten som helhet bærer også preg av at bandet skal spille to konserter denne kvelden. Det virker som om de har mer på lager når de takker for seg, til stående applaus, for øvrig.
En annen ting verdt å merke seg, er mellomsnakket. Har man vært på flere av konsertene til Kari Bremnes de siste årene, kan man merke seg at mellomsnakket fra tidligere konserter går igjen denne kvelden.
Ordspillene blir ikke like morsomme når man hører de for andre eller tredje gang, og det føles noe upersonlig. Det er merkelig at ikke Bremnes tar hensyn til sine dedikerte fans som kommer på konsertene igjen og igjen. En av hennes sceniske styrker er jo nettopp at man føler at man kunne blitt hennes bestevenn når man forlater salen. Når Bremnes repeterer mellomsnakk fra tidligere konserter, mister man denne intime følelsen.
Oppvarmingskonsert?
Det øyeblikket man føler seg nærmest Bremnes, blir derfor når hun glemmer teksten i «Nytt imellom oss». Da må hun snakke til publikum uten manus, og det er da hun er best.
«No har det definitivt kommet nåkka nytt imellom oss», sier Bremnes til stor fornøyelse og applaus fra publikum.
Alt i alt leverer Bremnes en solid konsert. Hennes stakkato dansebevegelser og briljante ordkunst, sjarmerer alltid, og med et så inni hampen bra band i ryggen, kan det aldri gå dårlig. Men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at dette var en oppvarmingskonsert for den virkelige konserten som kommer etterpå.
En sterk firer.