Talk Talk var mitt band på 80-tallet og 90-tallet. Jeg hadde mange andre som også var mine. Prince og David Sylvian, så klart, og en drøss med usynlige artister på ECM, men Talk Talk var bandet det gikk an å høre på etter at de rosa skinnbuksene ble lagt i kjelleren, og etter at håret endelig begynte å få tilbake sin opprinnelige farge og fasong.

Det har aldri vært flaut å like Talk Talk. De opplagte låtene fra 80-tallet, hitsene, de satt godt i og var jevnt fordelt fra den Costello-ske selvtitulerte singelen «Talk Talk» fra 1982 og frem til «I Don’t Believe In You» i 1986. Pop-historien til Talk Talk kan man google seg frem til. Det er det som skjedde etter som er blant de merkeligste historiene innen moderne popmusikk.

Men helt på tampen av The Colour Of Spring av fra 1986 dukket låta «Chameleon Day» opp. En forsmak på at ikke alt var som det skulle. Det første tegnet, i alle fall for meg, på at Talk Talk hadde vokst seg ut av pop-formatet.

Kun litt over tre minutter skulle til. Jeg husker det veldig godt. Jeg la meg på stuegulvet mellom to altfor store høyttalere, etter at jeg kom hjem fra skolen og hadde kjøpt plata på Amadeus platebar i Drøbak. Hadde alltid en time før moren min kom hjem fra jobb hvor jeg spilte så høy musikk at bassen fikk magesekken til å vrenge seg, og at jeg ikke hørte et ord før lenge etter at mamma hadde kommet hjem (ja da, vi har alle våre greier).

Men «Chameleon day». Var det et blåseensemble? Kammerorkester? Debussy? Satie? Er det noen som har slengt på feil låt som sistespor? Nei, der kom stemmen til Mark Hollis.

Men hva skjer? Gurglesynging. Synger han inni dyna si? Eller griner’n?

Only of the night And it's darkness am I calling

Only of the nightMy relief in it's falling

Og plutselig, høyt i miksen

Breathe on me Eclipse my mindIt's in some kind of disarray

Killing time, I cradle fire

Chameleon day

Det smalt i hodet. Mark Hollis dyppenetrerte skallen min den dagen, for så aldri å forsvinne.

I 1988 kom Talk Talks virkelige mesterverk, «Spirit of Eden». EMI, plateselskapet, hadde store planer om en ny suksess, men ville ha hits, og Mark Hollis hadde ikke bare lukket hitdøra, men døra var sementert igjen og sparklingen var allerede tørket den dagen de ankom studio.

Hva som ble sagt er usikkert, men man kan forestille seg en Lost in Translation-samtale mellom Jan Fredrik Karlsen og Karlheinz Stockhausen om salg versus kunst. Kunsten seiret, og Talk Talk kom seg ut av kontrakten og ga ut neste plate på jazzlabelen Verve.

Et riktigere valg, selv om begrepet jazz kun dekker brøkdeler av innholdet. «Laughing Stock» er en slags bola versjon av «Spirit of Eden». Knirkete post-rock med elementer av kammerpop, klassisk, jazz og vindskeiv pop.

Et arsenal av utøvere ble leid inn for å spille inn plata. Strykere kom og ante ikke hva de spilte på. Lee Harris, Talk Talks eminente trommis, spilte timevis det samme groovet om og om igjen, sånn at Hollis kunne klippe ut de få sekundene han trengte.

Det ble et lappeteppe av en plate. Det var fyret opp røkelse og myrra og Hollis og produsent Tim Friese-Greene måtte ta flere års pause før de så hverandre etter den studioseansen (les studioteknikers Phill Browns eminente bok «Are We Still Rolling?» for inngående galskap).

Hele seansen tæret på både bandmedlemmer, managere og familie, så Talk Talk endte sin karriere der og da. «Spirit of Eden» og «Laughing Stock» er to geniforklarte mastodonter som i ettertid har fått æra for at band som Radiohead, Godspeed You Black Emperor, Low og Sigur Rós i det hele tatt eksisterer.

Men hvor går man herfra? Etter sju års stillhet dukker det opp en notis i Universals nyhetsskriv en av de første dagene i januar 1998. «Ny soloplate med vokalisten i Talk Talk».

Jeg stod da i min platebutikk og kjente kaldsvetten nedover ryggen. Sånn var det før. Før strømming, YouTube, før folk slapp plate klokken 24.00 og hadde 12 millioner streams før du våknet. Da fikk vi først vite om at plata skulle komme. Så begynte man å forberede seg mentalt, og det var om å gjøre å kjenne noen som enten kunne tape eller brenne en CD så du fikk musikken før alle andre.

Og man måtte være alene når man hørte. Viktigste av alt!Min venn Erik på Universal sendte meg et promoeks før alle andre. «Title T.B.C.» stod det på den brente CD-plata. Tittel kom de aldri på. Bare «Mark Hollis». Jeg husker fortsatt første gang jeg satt inn plata i spilleren. Før kundene gjorde sitt inntog.

Først 18 sekunder uten lyd. Visstnok den tiden det tok før Hollis selv satt på båndspilleren og labbet tilbake til pianoet.

Så begynner det.

Det som i min verden er tidenes viktigste/vakreste/flotteste (sleng inn et hvilket som helst -este-ord, og det passer helt sikkert) 47 minutter. Mens ECM kan skilte med «The sound next to nothing» har Hollis klart å ta det hele ned ennå et hakk. Det er så stille. Det er så uendelig vakkert. Treblåsere, sparsommelig perkusjon, Dominic Millers silkemyke akustiske gitar, munnspill, toner som bare ebber ut og Mark Hollis’ stemme som er så full av nerve og blåøyd soul at selv machomenn fra Tromsø vil slite med å holde tårene tilbake.

Og det er like skjellsettende etter 21 år.

Mark Hollis ville gjøre en tidløs akustisk plate som var like relevant i 1998 som i 2018. Eller 2048. En «Kind of Blue» eller en «Bryter Layter». En plate som tar stillhet til et nytt nivå. Det klarte han til gagns. Selv om plata knapt nok ble lagt merke til da den kom. Jeg husker jeg måpte da den ene treeren på terningen dukket opp etter den andre. De fleste har sagt unnskyld i ettertid. Mark Hollis overgikk seg selv med sitt soloalbum. Postrock-sjangeren fant han nærmest egenhendig opp på slutten av 80-tallet. I 1998 oppfant han denne rare miksen av klassisk, jazz og kammerpop, og verden har aldri hørt noe lignende, verken før eller etter. På albumets sistespor «A New Jerusalem» stotrer han frem disse ordene før det hele avsluttes med et par minutter med båndsus.

D'you seeWise wordsWild words

D'you see

Det var de siste vise ordene som kom fra Mark Hollis. Riktignok bidro han litt her og der. På et spor på U.N.K.L.E.s album Psyence Fiction fra 1998, og ikke minst produserte og medarrangerte han to spor på Anja Garbareks fantastiske Smiling & Waving fra 2001, «The Gown» og «Big Mouth», men musikk var aldri det store etter soloalbumet og No Doubt bidro også med en god bunke kontanter i klubbkassa da de toppet listene verden over med coveren av «It’s My Life» i 2003.

14 år etter «Mark Hollis» gjorde han et solo-comeback med instrumentallåta «Arb Section 1». Eller «låt» er vel å overdrive. Snutt er heller ordet. Hans venn Brian Reitzell klarte å overtale ham til å fristille 1 minutt og 33 sekunder med et cinematisk blåseensemble-verk til tv-serien Boss. Ifølge Reitzell finnes det mer.

I 2016 forsvant Prince og Bowie. I 2017 Walter Becker. Aretha Franklin i 2018. Gary Glitter lever ennå.

Nå må noen stokke om litt på rekkefølgen.