Hva passet vel ikke bedre enn å få servert en av landets desidert største stemmer på selveste kvinnedagen?
Highasakite har i løpet av noen ganske få år reist seg opp som et av Norges største (nye) band, til tross for sitt ikke-folkelige uttrykk. Bandet opererer et sted mellom kunstpop, indie og elektronika, der det teatralske og pompøse står sentralt i liveuttrykket. Det har for øvrig vært mye medieomtale og spekulering rundt suksessbandets interne konflikter den siste tiden, da originalmedlemmene, vokalist Ingrid Helene Håvik og trommeslager Trond Bersu, bestemte seg for å kvitte seg med den øvrige besetningen.
Bandets påfølgende fjerdealbum, «Urianium Heart», mottok dessuten relativt lunkne kritikker fra en samlet musikkpresse. At disse låtene gjør seg godt live er det derimot ingen tvil om, etter fredagens perle av en konsert på The Edge.
Venteromsfølelse
Allerede en time før konsertstart var hotellets konferansesal fylt til randen av konsertgjengere. Nykommer Amanda Tenfjord leverte en helt grei oppvarmingskonsert, men det var tydelig at det var kveldens hovedband publikummerne var kommet for å se, da lokalet mer eller mindre ble redusert til et venterom i mellomtiden.
Nøyaktig klokken 22.00 så man omsider konturen av to horn, da en maskert Håvik entret scenen som en annen Beelzebub, og bandet sparket i gang kvelden med låtene «Hiroshima» og «Someone Who’ll Get it», fra to av deres tidligere utgivelser. Selv om bandet fremsto som litt stivt og upersonlig de første låtene, ble man imidlertid fort klar over hvilken visuell festaften konserten kom til å bli.
Ble aldri kjedelig
Etter Håviks nesten oppsiktsvekkende formelle velkomsthilsen til kveldens publikum, tok det seg heldigvis raskt opp med de to første sporene fra sistealbumet. Her så bandet også ut til å virkelig ha funnet sin komfortsone, kanskje spesielt på «Revolution», som også ble blant kveldens store høydepunkter.
Videre viste bandet seg fra en mer elektronisk side med «Samurai Swords», før de med «God Don’t Leave Me» gikk fra å skape nesten gospel-sakral stemning, til å ende opp på en luguber fest i Essex en gang på 90-tallet. Her må det også nevnes at en nydelig bruk av scenekameraer satte mye av stemningen.
Selv etter å ha nådd den beryktede «midten» av konserten, ble det heldigvis aldri kjedelig eller uinteressant. Med lyd- og lyssetting fra en annen verden, og topplåter, som «I, the Handgrenade» og «Science and Blood Tests», skal det imidlertid mye til for å bomme totalt, selv om det blir langt mellom slagerne. Her fikk Trommeslager Bersu til og med anledning til å dra fram kassegitaren, som en annen David Brent, da tittelsporet «Uranium Heart» ble fremført. Til tross for at det først kanskje virket litt corny og nachspiel-aktig, ble det fort et trivelig og forfriskende avbrekk fra den siste timens massive synth-øs.
Gjennomført storslått
Hovedsettet ble rundet av med ytterligere to låter fra sisteskiva, der spesielt singelen «Mexico» viste bandets evner til å lage gigantisk, stadionvennlig popmusikk uten å gli inn i det altfor pompøse. Å avslutte med «Stick with You» var for øvrig også et interessant valg – med låtens nesten Bon Iver-aktige estetikk, er dette mer lyttelåt enn partylåt, men bandet holdt det nedpå, helt til siste tone. Det fungerte rett og slett perfekt.
Etter de selvsagte ekstranumrene, inkludert monsterhiten «Last Wednesday», ble dette til slutt en konsert som ikke går så lett i glemmeboka med det aller første. Highasakite kan ha bommet litt på kritikerne med sistealbumet, men i konsertformat er bandet fortsatt noe av det mest helhetlige og gjennomført storslåtte man finner blant norske band i popsegmentet.
Visuell konsert
Vi må nesten snakke litt om det lystekniske, for dette var noe av det som virkelig lagde en konsertopplevelse i verdensklasse. Med en utrolig smakfull miks av videokunst og konvensjonell lyssetting, og sylskarp presisjon, ble det nesten like mye lysshow som konsert. Jeg håper dette er en formel bandet velger å holde fremover, for kvelden kan ikke beskrives som noe annet enn en innertier der alt, etter en litt nølende start, satt som ei kule.
