Jeg har tinnitus på venstre øre som suvenir fra mitt første møte med Steve Wynn. Det var i 1988, mens han spilte i The Dream Syndicate, et av de mer høgmælte blant bandene musikkmagasinet Beat sverget til på 80-tallet.

Volumet de la opp til fikk selv Motörhead-konserten fra to år tidligere til å fremstå som bare moderat høy. Man kan trygt si at jeg aldri hadde fått servert americana sånn før.

Kompromissløsheten gjorde imidlertid at de aldri høstet suksessen noen av bandene de turnerte med fikk. Der U2 og R.E.M. skulle dominere verden de neste tiårene, ble Dream Syndicate sparket fra plateselskapet A&M.

Dette skulle imidlertid ikke hindre Wynn og guttene fra å levere flere kremplater, men samtidig forklarer det på et vis hvorfor han spiller små scener som Amtmandens i dag, og ikke er headliner på Bukta.

Nedstrippet uttrykk

Wynns karriere stoppet imidlertid ikke da syndikalistene la på røret i 1989. Han har til sammen levert 38 album, deriblant 10 soloalbum, tre med Gutterball, fire med The Baseball Project og tre sammen med Green on Reds Dan Stuart under navnet Danny & Dusty. I tillegg til flere andre. Og jaggu fant han ikke i 2017 ut at han skulle begynne å gi ut ting med Dream Syndicate igjen, som til nå har resultert i to nye skiver.

Dream Syndicate klarte på få år på 80-tallet å sette adskillige spor. Den tilårskomne forsamlingen på Amtmandens avslører at det er her de fleste kjenner ham fra. Heldigvis har Wynn skjønt det, og spanderer en rekke sanger fra den perioden også.

Han begynner med «Tears Won’t Help» fra hans første soloalbum «Kerosene Man». Uttrykket er nedstrippet, med Steve på kassegitar, totalt alene på scenen. Det er lite igjen av den litt skremmende skikkelsen jeg husker fra støyveggen i 1988. Dagens utgave ser mer ut som en hyggelig bestefar. Stemningen er ditto jovial.

Lite gitarheltaktig show

Soloperformere som lykkes har enten gnistrende gitarspill, fabelaktig vokal eller en fenomenal låtkatalog til hjelp. I Steve Wynns tilfelle er det soleklart det sistnevnte som er våpenet.

I motsetning til det han leverer med bandet, er dette et svært lite gitarheltaktig show. Han klimprer bare låtene enkelt på kassegitar. Og det holder i massevis. Alt handler i grunn om låtene, og de har kvalitet nok til å bære en slik konsert.

Det fine med den ujålete innpakningen er at de funker bra sammen, selv om de er hentet fra en periode spredt over 37 år. Ja, selv The Bangles-coveren «Hero Takes a Fall» høres ut som om den kommer fra samme albumet som resten.

Runder av med mesterlig fremføring

Wynn finner frem elgitaren mot slutten, men det legges det fortsatt ikke noen kompleksitet i spillingen, utover et og annet åpningsriff. Foruten «We Don’t Talk About It» er det de sarte øyeblikkene à la «Like Mary» og «Whatever You Please» som skaper mest magi. For magisk blir det virkelig – når visesangernes Tore Torell får sveivet med gitaren.

Wynn lar publikum få velge sine egne ekstranumre, og runder det hele av med en mesterlig fremføring av «There Will Come a Day», fra hans beste soloalbum «Here Come The Miracles». Steve forlater scenen under fremføringen, og spiller den helt uten forsterkning fra midt i salen – et grep som poengterer hvilken nærhet han har skapt med forsamlingen i løpet av den drøye timen.

Steve Wynn vitser med at: «Den der kunne vært en hit, men den ble det ikke». Poenget hans er godt, for det er nesten forunderlig at en mann med en slik låtkatalog ikke har regjert hitlistene i større grad.