For Terje Nilsen var så mye mer enn den naivistiske hyllesten til den bortgjemte stranda på nordsida av Bodø. Og du må kanskje ha vært i eller fra Bodø for å kunne forstå dette. For oss var Terje en del av folkesjela, i like stor grad som Halvdan Sivertsen.

Du kan se på dem som en slags yin og yang. Halvdan med sine livsbejaende og kommersielt treffende, folkelige stil. Terje som den klassisk torturerte kunstnersjelen, med hatten nedi panna, øyene så vidt synlige over avisa, som han leste på sin faste plass på et av Bodøs utesteder, en pils og en akevitt på bordet.

De spilte jo sammen, både som Bodøs første disc jockeys på 70-tallet, og som trubadurer i tospann. Men de hadde to helt forskjellige drivkrefter. Terje hadde aldri noen ambisjon om å lage hits, være på TV, bli allemannseie. Terje ville bare gjøre greia si, på sin måte.

«Bodø-bohemen», ble han kalt, og i Bodø var han like mye kjent for det han kalte sitt «kontinentale drikkemønster» og for sine konkurser, som sin uforutsigbare oppførsel. Som da han gikk på scena under Musikkfestuka på 90-tallet og utbasunerte «nu skal æ søng en tekst skrevet av nazisten Rolf Jacobsen», og avslutta med å mumle «Dårlig konsert, terningkast to» i mikrofonen. Han var en evig del av bybildet, dansende med hatt og frakk over isbelagte fortau. Han var ingen enkel mann.

Terje var tre tusen prosent hjerte, og resten følelser. Han hadde et lag med ord som ingen av hans generasjon kunne matche. Der andre visesangere i hans generasjon kunne få kjærlighet til å føles som tidenes mest «cringe» «hjerte/smerte»-øvelse, fikk Terje selv den enkleste beskrivelse av møtet mellom to mennesker til å føles som en enorm, universell sannhet.

Derfor danset jeg min brudevals til «Æ og min elskede». Derfor kunne Terje oversette standardlåten «Baby it´s Cold Outside» (fort deg og hør den før det blir forbudt), og ga den en helt ny dimensjon. Det føltes ikke lenger som en bortskjemt player som ikke taklet å få et nei, men som et inderlig ønske om nærhet.

Men han gjorde det ikke lett for seg selv. Da han spilte inn plater i Bergen på 00-tallet, tok han hurtigruta. Fly kom ikke på tale. Da vi skulle spille inn «Pøbla» med Tungtvann, prøvde vi forgjeves å få tak i Terje. Vi visste at han bodde midt i byen, i ei leilighet som eides av Berg-familien (Bodø-fotballens kongefamilie, som han var en del av), men han åpnet ikke døra.

Vi fikk et tips, og sendte ei CD-plate til Paviljongen i Bodø, der han pleide å sitte. Det funka. To år seinere ville vi ha han med på «Slæpp dæ laus». I ettertid fikk vi kommentarer fra andre Bodø-musikanter om hvordan i alle dager vi hadde klart å få han med oss i studio? Det var jo nesten umulig. Svaret var enkelt. Vi henta han i taxi utenfor Paviljongen, ga kompisen hans i oppgave å passe på halvliteren hans, kjøpte to Löwenbrau på butikken, og kjørte opp i studio, spilte inn, og leverte han tilbake på uteserveringa.

De siste årene, når jeg skulle klarere samples av han som jeg har brukt, har jeg måttet alliere meg med naboen som bor i etasjen under, slik at han har kunnet banke på og forklare at «Terje, nu har du fått mail fra han Joddski».

Jeg møtte bare Terje én gang etter at han slutta å drikke, da var jeg og nevnte nabo hjemme hos han og spilte inn en trudelutt til dj-crewet mitt Raggabalder. Leiligheta var overfylt av tomme Farris Bris-flasker, og Terje var i bedre form enn jeg kan huske. Men han hadde ikke mista snerten sin. Etter å ha sunget seg gjennom det han skulle et par ganger, sittende i sofaen sin med en røyk i hånda, reiste han seg og sa brått «sånn, det var det du fikk». Han hadde gjort sitt.

Og da jeg fikk den forferdelige beskjeden om Terjes - trass hans nesten 70 år- alt for tidlige bortgang, kunne man også tenke: Hadde han egentlig gjort sitt? Nå hadde de siste, nyktre årene hans båret vitne om en artist som var langt fra fri for kunstnerisk pust, faktisk gjorde han noen av sine beste arbeider i siste friminutt, så at han hadde mer på lager var det liten tvil om.

Sto Terje endelig overfor et skikkelig gjennombrudd, som ikke bare Nord-Norges Leonard Cohen, men kanskje hele landets? Det kunne nesten virke sånn. Han hadde i alle fall fått full oppreisning, etter mange år i periferien. Jeg var på førpremière av «Alt e såre vel» i Oslo. Typisk nok så jeg ikke Terje der.

Filmen fanger Terje som person ekstremt bra. Varmen, humoren, kunstnersjelen. Jeg må innrømme at jeg felte en tåre eller to. Det gjorde jeg i alle fall da jeg så hans store comeback i Oslo Konserthus i sommer, foran fullsatte, ærverdige Oslo Konserthus, med Kringkastingsorkestret i bakgrunnen. Terje selv satt i en stol på scena, og var dels stolt, dels forundret av egen fortreffelighet, dels redd for å feile. Men Terje eide scena, og hadde publikum i sin hule hånd.

Igjen, sto Terje endelig overfor et skikkelig gjennombrudd, som ikke bare Nord-Norges Leonard Cohen, men kanskje hele landets? Om noe skulle stå i veien for det, så var det Terje selv, og hans ambivalente forhold til egen suksess, til offentlige opptredener og den evinnelige «Mjelle».

Dette illustreres kanskje best med dette sitatet en venn av meg trakk frem, da Terje sto og røyka i Glasshuset, og en vekter kom og sa klart fra at han ikke kunne røyke der inne. Terje tok et trekk og svarte lakonisk: «Lille vænn. Æ har skreve «Mjelle», æ e ganske sekker på at æ røyka kor æ vil».

Tusen takk for alt, Terje Nilsen. For alle gledeståra, for alle vredeståra, og for all den store kunsten.