Minneord - Roky Erickson (1947-2019)

Skriket fra den andre siden

Han er lett en av mine største musikalske helter, både som vokalist og låtskriver.
Roky Erickson foreviget under Buktafestivalen i Tromsø i 2009. 
        
            (Foto: Jon Terje Eiterå)

Roky Erickson foreviget under Buktafestivalen i Tromsø i 2009.  Foto: Jon Terje Eiterå

Jeg må innrømme at jeg i det stille tenker det kan bli i overkant mye nostalgi om gamle kjendiser og musikere som er døde. Både sosiale og tradisjonelle medier bugner over av det om dagen, i et nostalgisk samrøre.

«Han som spilte triangel på Finland-turneen i 1998 til den gjenforente versjonen av Tears For Fears».

«Produsenten til bonussporet på B-sida til Billy Joels «Uptown Girl»».

«Gitarteknikeren til Joni Mitchell».

«Kordama til Roger Pontare».

«Den 42. trommisen i Spinal Tap».

«Du var et forbilde. Du forandret alt. Jorda ble brått et meningsløst sted å være. Musikken er død. Rest in peace».

Jeg har sikkert vært en god pådriver for dette selv, for de dør jo hele tiden, de gamle heltene, heltinnene og legendene. Mer enn noensinne. Og de som er igjen vil bare fortsette å gjøre det. Det er jo sånn det er, livet, at man dør. Og ingen spares til slutt.

Da nyheten kom om at Roky Erickson var død, natt til sist lørdag, knakk det noe inni meg åkkesom.

Ikke var vi i slekt. Ikke kjente vi hverandre. Likevel ble jeg grepet av en genuin følelse av sorg, og jeg var virkelig ikke alene. I sosiale medier var det nesten en slags David Bowie 2.0. Roky var ikke i nærheten av å ha Bowies popularitet, verken når det kommer til salgstall eller dokumentert innflytelse på musikken.

Men for mange av oss var han mye viktigere, og sågar «større», iallfall når det kommer til antall timer man har brukt på å høre musikken hans.

Og, klart, at min egen feed flommet over av «hvil i fred», «gråte-emojis», YouTube-klipp og spontane minneord (jeg var ikke noe bedre selv) kan helt klart forklares med at mange av mine vennskap kan spores tilbake til en felles kjærlighet og lidenskap for musikk. Her var og er Roky orkanens øye, eller øyet i pyramiden (for å bruke intern sjargong), om dere vil. Han var en av de største. Han er en av de største.

Jeg husker ikke eksakt når jeg først kom over Roky Erickson, det var i siste halvdel av tenårene en gang, men jeg husker for et helt vanvittig sterkt inntrykk det gjorde. Det var rockarkeologen og kultfiguren Willy B (R.I.P. du også!) som spilte det på et radioprogram.

Roky sang som ei optimal blanding av en ung Van Morrison, en krakilsk Ozzy Osbourne, som en utemmet G. Roslie i The Sonics’ og som en hvit Little Richard. Primalskrikene hans var så ektefølte, så intense, så fulle av troverdig galskap, så inn til ryggmargen skarpe og så presise at jeg knapt trodde det jeg hørte.

Han skrek ut skumle og bisarre tekster om demoner, hunder med flere hoder, Bermuda, blodige hammere, alligatorer, flammer, Lucifer, spøkelser og monstre med alternative hjerner. Han skviset ut de helsprø linjene på sin høyst særegne og fortreffelige måte, og stablet ordene elegant og tilforlatelig oppå hverandre, med en timing og en teft for rytme man må til navn som Dylan, Lennon og Iggy for å gi det rettferdige sammenligninger. Og det var et øs av kritthvit gitarstøy med skarpe kanter rundt.

Hardere enn heavy metal. Skumlere enn den mest demoniserte svartmetall. Tøffere enn punkrock. Mer pubertalt og snålt enn all garasjerock på kloden. Og samtidig helt sjukt velspilt og presist utført, med bredpenslet signatur. Mange har prøvd, men jeg fortsatt til gode å høre noen som har klart å strekke seg opp til Rokys eget toppnivå.

Det han holdt på med i sin første soloperiode, særlig når det kommer til det sangtekniske, er knapt til å fatte. Kanskje må man være i mental ubalanse, jaget av imaginære demoner, for å presse stemmebåndene til å nå et slikt nivå? Tanken er meg iallfall ikke fremmed. Noen av liveopptakene fra årene 79-81 er så rystende bra sunget at jeg får gåsehud bare av å skrive om dem. Det må ha vært creepy og dypt fascinerende på én og samme gang for de heldige som fikk oppleve det.

Plata «The Evil One» (1981) er til dags dato ei av de to, tre beste jeg noensinne har hørt av musikk. Et perfekt mesterverk jeg aldri blir ferdig med, aldri kommer helt til bunns i og aldri blir lei av, til tross for mange hundre uavbrutte avspillinger.

Roky var også en sann pioner. De tre studioskivene han ga ut i perioden 1966-1969 med bandet The 13th Floor Elevators var så unike og skoledannende at man må til navn som Velvet Undergrund, The Stooges og The Ramones for å finne lignende, innovativ storhet. Platene er monumentale klassikere. Han var mer eller mindre med å finne opp psykedelisk rock, og skivene er så tidløse og særegne og at de hadde vekket oppsikt om de kom ut i dag.

Han skrev heller ikke bare hard, psykedelisk og vrien rock. Han skrev også noen av de vakreste, mest hjerteskjærende, inderlige og rett-i-hjertet-treffsikre balladene verden har hørt. Hans musikk er tolket av utallige band og artister verden over. Fra ZZ Top til Madrugada. Fra Entombed til R.E.M. Fra The Jesus & Mary Chain til T Bone Burnett. Fra Primal Scream til The Hellacopters. Fra The Nomads til Echo & the Bunnymen. Fra Spacemen 3 til Radio Birdman. Fra Thin White Rope til Baby Woodrose. Rekka er tilnærmet uendelig.

Katalogen hans er forholdsvis tynn, med tanke på at han ga ut skiver i et strekk på over 50 år, og de 30-40 skivene jeg selv har med ham er i stor grad preget av overlappende låter, bootlegs, liveopptak og uferdige studioskisser. De få skivene som er fullendte og anstendig innspilte er dog noe av det mest perfekte og autentisk genuine som er laget av musikk.

Den ujevne kvaliteten og virvaret av halvoffisielle skiver har også sine utenomsportslige forklaringer. Det er en kjent sak at Roky var en sterkt plaget sjel. Alternativ rus- og kriminalpolitikk i Texas på slutten av sekstitallet, sannsynligvis kombinert med medfødte demoner, gjorde livet hans til en kaotisk verden med imaginære stemmer, mareritt, vrangforestillinger og alle de problemer som følger.

Dokumentaren «You’re Gonna Miss Me» (fra hans låt med samme navn) er til tider uhyre deprimerende og mørk. I en konform platebransje, som likevel er godt kjent med originaler og eksentriske vriompeiser, ble Roky likevel for håpløs å samarbeide og jobbe sammen med, for så vel musikere, som produsenter og alle andre i systemet.

Men han klarte å komme seg på fote flere ganger, gjorde comeback, turnerte med skikkelige musikere og rakk heldigvis å se med selvsyn sin egen høye status, ikke minst i Europa, som headliner på en rekke store festivaler, og foran flere nye generasjoner av hardbarka fans som kunne alle tekstene hans og elsket ham for musikken, og ikke noe annet.

Jeg så ham live tre ganger og møtte ham to ganger, og det var svært merkelige seanser, begge to. Han var helt borte og usammenhengende i samtalen, og samtidig til stede. Og han virket så uendelig fin; smilende, sympatisk, troverdig og snill, på sin egen sosialt klønete måte. Begge ganger var jeg vekselvis rørt, forvirret og hamrende starstruck. Han var, tross alt, Roky Erickson.

Men når han kom på scenen, var det ikke noen tvil. Her sto en mester, som hele tiden beveget seg inn og ut av fokus, mens backingbandet halset etter som best de kunne. Selv primalskrikene satt som bare faen. Konserten på Øyafestivalen i 2007, i øsende regnvær, er historisk. Konserten under Buktafestivalen to år etter var også veldig stas.

Nå er han død, Roky. Det er ikke noe sjokk. Han klarte å bli 71 år (et medisinsk under i seg selv). Og han var altså ingen nær kjenning eller noe. Men han er av dem som har betydd aller, aller mest for meg. Og jeg mener det oppriktig av hele mitt hjerte.

Han startet med å spille inn en av verdens beste låter, den kontante knallerten «You’re Gonna Miss Me», helt tilbake i 1965. Han var faen meg profetisk også.

Stand for the fire of demon.

R.I.P. – big man.