Ei perfekt plate for høsten

Ei av høstens mest vanedannende og sterke plater.
LIGHTNING DUST Foto: Presse 

LIGHTNING DUST Foto: Presse 

Den canadiske duoen startet som et mer lavmælt sideprosjekt fra det eksentriske rockbandet Black Mountain, og det er hele fem år siden forrige livstegn, tredjeskiva «Fantasy». I mellomtiden har både Amber Webber og Joshua Wells forlatt moderskipet for godt, og Lightning Dust er nå som deres hovedband å regne. Greit nok, da jeg synes dette bandet anno 2019 har vel så mye å melde. Og jeg elsker Black Mountain, sånn for ordens skyld.

De to første Lightning Dust-skivene var helt nedpå og nokså like i stilen, mens tredjeplata er litt mer eksperimentell og elektronisk produsert, dog uten at signaturen forsvant. Glitrende, den også.

Som et litt mer atmosfærisk Mazzy Star, og med Amber Webbers smått hypnotiske og vibrerende stemme som bandets mest markante kjennetegn, har de levert skiver av skyhøy kvalitet i over ti år nå. Særlig andreskiva, «Infinite Light» (2009), er helt bedårende, og havnet langt opp på undertegnedes liste over de beste platene det året.

Jeg hadde begynt å få en snikende følelse av at Black Mountain på dette tidspunktet skulle erobre verden, som et canadisk Led Zeppelin. Med det ambisiøse mesterverket «In the Future» sluppet ut året før, og med aktive sideprosjekt i Pink Mountaintops og Lightning Dust, fremstod hele kollektivet som en ustoppelig, kreativ eksplosjon av en gjeng, der kvaliteten var oppsiktsvekkende høy.

Dessverre slo ikke de snikende følelsene ordentlig til (ryktene om min kvinnelige intuisjon og nostradamusiske talener er åpenbart betydelig overdrevne), men det betyr ikke at kvaliteten på deres musikk har sunket nevneverdig. De siste skivene til Black Mountain har vært knallgode, men på deres siste utgivelse, «Destroyer», som kom tidligere i år, var det uten Wells og Webber.

Les anmeldelsen vår av «Destroyer»: «Fortsatt fjellstøtt og noe for seg selv»

Så nå er de alene hjemme, med fullt fokus på Lightning Dust. Det høres. Takk og lov at enkelte plateselskap sender ut lyttelinker til platene sine i god tid, for dette er ei plate som profitterer voldsomt på gjentagende gjennomganger. Enkelte spor her er likevel helt umiddelbare, som drops som bare smeller i ganen straks du inntar dem.

Åpningssporet «Devoted To» er et nesten seks minutter langt epos, der det programmerte kompet og en gitar løfter opp Webbers sensuelle og flotte stemme, før det lesses på med trommer og fiolin, mens låten kverner avgårde mot et monotont og togreps blinkskudd.

Balladen «More» er helt vilt vakker, båret frem av kun et ensomt piano og sparsomme strykere. «There is more in this body than flesh/I can feel it in your chest», synger hun så sakralt og tandert at det er til å dåne av. Og sånn kunne man fortsatt.

Gøy også at den gamle Silver Jews- og Pavement-veteranen Stephen Malkmus får slippe til med den bøyde gitaren sin «A Pretty Picture». Webber synger flere lag med både første, andre og tredjestemme på de fleste låtene, mens landsmannen Dan Bejar (Destroyer, The New Pornographers m.fl.) bidrar på «Competitive Depression».

Fjerdeplata til Lightning Dust er et sammenhengende og knallsterkt album fra et sideprosjekt som har vokst seg sterkt nok til å kutte navlestrengen fra hovedgeskjeften. Det er bare å ta imot, for dette er ei av høstens mest vanedannende og sterke plater.