Anmeldelse

Ingen lårhals er trygg når Jørn og Steinar er tilbake

Norges mest sexy mann og Steinar Albrigtsen forsøker å gjenerobre sine gamle slagmarker.
DET INGEN ANDRE FÅR: Eller, med fire konserter, tre av dem utsolgt, får de aller fleste som vil oppleve Jørn og Steinar på Prelaten. Foto: Martin Lægland 

DET INGEN ANDRE FÅR: Eller, med fire konserter, tre av dem utsolgt, får de aller fleste som vil oppleve Jørn og Steinar på Prelaten. Foto: Martin Lægland 

Jørn Hoel har vært en pioner innen norsk popmusikk, og er en fullblods popstjerne. Sammen med makkeren Steinar Albrigtsen er institusjonen «Jørn og Steinar» en like viktig del av byens identitet som Mack-øl, måsegg, elendig kollektivtransport og Tromsøbrua.

Jeg forstår at det ikke er mange av oss i 20-årene med like lidenskapelig forhold til Jørn Hoel, men Hoel troner øverst hvert år når Spotify presenterer min oversikt over «mest streamede artist».

Jeg har trålet internetts bruktmarked for å gå til anskaffelse av samtlige Hoel-plater på vinyl – inkludert et eksemplar av det sjeldne samlerobjektet «Love Will Make You Do Things You Know Is Wrong», som Hoel-låtskriver Oddvar Nygård feilaktig hevder hardnakka at er umulig å få tak i (jeg har kjøpt den på både CD og vinyl – i 2019).

I tillegg til å ha hjemmelaga Hoel-merchendise, står også «Det ingen andre får»-LP-en på pulten min på jobb, som en påminner til omverdenen over hvilken stolt kulturell arv Tromsø har bidratt med til kongeriket.

Det er derfor skyhøye forventinger til konserten på Prelaten. Men dette er likevel ikke en Jørn Hoel-konsert – men en kveld med Jørn og Steinar. Målet for kvelden er derfor å kunne ta del i samholdet som de to kulturbærerne har gitt til generasjoner av tromsøværinger.

Og generasjoner er det virkelig. For det skal godt gjøres å finne et menneske under 50 år i det stappfulle konsertlokalet. Om ikke gamlehjemmet Heracleum har satt opp ekstra bemanning, føler jeg meg rimelig trygg på at en og annen av kveldens gjester har rømt fra hjemmetjenestens kommunale, klamme hender for en siste het natt med Jørn og Steinar.

De aller fleste i publikum kunne vært både foreldrene og besteforeldrene mine, og skal vi tro Hoels beretninger fra scenen om egne erobringer, er han nok skyldig barnebidrag til en god andel av kveldens kvinnelige publikummere. Gamlingene har skjønt hvilken kulturell skatt som fire kvelder på rad har inntatt Prelaten.

Det må også deles ut en palle med røde kort til Jørn og Steinar for å holde ekstrakonserter før den opprinnelige konsertdatoen. Ikke én eller to – men hele tre ekstrakonserter før hovedkonserten på lørdag. Dette gjør at de aller hungriste Hoel- og Albrigtsen-fanatikerne, som kjøpte billetter umiddelbart, rastløs må sitte å vente på helga, og høre fra alle etternølerne, de som kjøpte billett etter oss, hvordan det har vært.

Ekstrakonserter må aldri, aldri, aldri settes opp før den først annonserte. Det er en fornærmelse mot alle oss som satt oppe hele natta i sovepose foran PC-en for å kjøpe billetter til lørdagens konsert.

Norges mest sexy mann har som mål å gjenerobre sine gamle slagmarker, og dette gjør han ved å fri til de eldre kvinnene, eller «eldre jente» (Hoels ord) som «brekker lårhalsen om de danser på bordene som de gjorde i gamle dager». Hoels advarsel til tross: En ikke ubetydelig andel av publikummerne klatrer og kaver opp på stoler, benker og bord til hits som «Lost in the tango», «Ei hand å holde i» og «She belongs to the rain».

Et høydepunkt på konserten er «Inkululeko» – låta Hoel seilte inn til andreplass på Melodi Grand Prix med i 1986. Til tross for at hvert rasjonelle fiber i kroppen min forteller meg at refrenget er helt jævlig, er det umulig ikke å bli revet med når Hoel brøler «Friiiiihet!» etter ei nydelig oppbygging av refrenget fra Albrigtsen.

Jørn og Steinar er drivende gode musikere og entertainere, og serverer vitser og skrøner fra scenen mellom sangene, akkurat slik det skal være. Til tross for at han har snakket ut i de fleste norske medier – flere ganger – om hvor tung tida var etter han ble kåret til Norges mest sexy mann, bruker Jørn Hoel masse tid på å fortelle at han har ligget rundt, deriblant med kona til Albrigtsen, før han forteller at «neida, det er ikke så ille».

Før han igjen forteller om at han har ligget rundt – bare denne gangen også med eldre damer, før Steinar Albrigtsen også forteller at Jørn har ligget rundt. Om han kanskje ikke klarer å klatre helt til topps som Norges mest sexy mann i 2019, er det ennå ingen som kan konkurrere med 62-åringen om tittelen Norges kåteste musiker.

SAMMEN IGJEN: Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen er tilbake på vante trakter i kjelleren på Prelaten. Av hensyn til velferdsstatens utgifter, ba Hoel de kvinnelige publikummerne passe på lårhalsen om de danset på bordet. Foto: Martin Lægland 
        
            (Foto: Martin Lægland)

SAMMEN IGJEN: Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen er tilbake på vante trakter i kjelleren på Prelaten. Av hensyn til velferdsstatens utgifter, ba Hoel de kvinnelige publikummerne passe på lårhalsen om de danset på bordet. Foto: Martin Lægland  Foto: Martin Lægland

Det blir etterhvert tydelig at for å tilhøre kjernemålgruppen av konserten – og ta alle referansene – må man ha vokst opp på Prelaten eller Mirage og fungert som nok en navle som Jørn Hoel kan shotte Sangria fra.

Rent musikalsk er konserten preget av at Jørn Hoel har en del etablerte hits og at Steinar Albrigtsen ikke har et like bredt, eget repertoar. Flere ganger i løpet av kvelden presenterer Hoel en låt med å spille introen, møtt av jubel og allsang av tekstene, mens Albrigtsen må forklare at «denne kjenner dere, fordi refrenget går «la la la la la la la la-la-ti-da» Van Morrisons «Brown Eyed Girl». Albrigtsen har hatt stor suksess med sin tolkning av låta, men kveldens fremføring var uinspirert og kjedelig.

Albrigtsen bringer likevel mye til konserten, og kveldens høyeste jubel kommer når Albrigtsen spiller låter, som «She belongs to the rain» og «Till morning comes». Med god grunn, låtene fremføres med varme og entusiasme, og er rett og slett veldig bra.

Konserten kunne styrket seg med noen flere av Hoels klassikere fra de legendariske skivene «Varme ut av is» og «Det ingen andre får». Ambisiøse, storslagne låter som «Aske og vind», «Blod som brenn» eller hjerteskjærende «Ho som har øyan mine».

Istedenfor velger de å fremføre flere halvhjerta coverlåter som «Sweet dreams are made of this» eller svensk oppgulp som sikkert slo an blant kåte 18-åringer på 80-tallet. Vi vil ikke høre Eurythmics. Det var flaut da Marilyn Manson gjorde låta på 90-tallet, og det er enda flauere når Albrigtsen og Hoel gjør det.

Dette hadde åpenbart vært en sterkere konsert om Hoel og Albrigtsen i større grad hadde fokusert på sine særegne styrker i låtutvalget. Istedenfor lager de et slags «best of» fra en årelang karriere, og det faller tidvis gjennom.

Det sies at man ser sitt liv i revy før man dør, men Jørn og Steinar tilbyr nå den samme opplevelsen et par øyeblikk i forveien.