Tromsø Domkirke er kanskje byens beste konsertsted. Den solide og tette trekirka er nesten som en fiolin laget av Stradivarius - du får som oftest en tett, nær og krystallklar lydopplevelse der artistene som opptrer virkelig kommer frem.

Marthe Valle er en artist som passer et slikt lokale. Med sin vakre og varierte stemme som beveger seg lekent og lett mellom lys og sylskarp alt og slepen og tilbakelent mezzosopran fyller hun domkirka med vellyd og sterke melodier.

Valle deltar i den internasjonale kirkefestivalen med sitt kunstneriske prosjekt "Ro - Uro" - som opprinnelig var et bestillingsverk fra Festspillene i Nord-Norge, og som tar for seg hvordan vi kan akseptere, bearbeide og forholde seg til inre og ytre uro i dagens verden.

Sangene i prosjektet har hentet mye inspirasjon fra Valles egen hverdag som sykepleier innenfor rus- og psykiatriomsorgen, men også fra henne selv og hennes opplevelser som menneske.

Valle er en artist jeg har fulgt de siste 14-15 årene - helt siden hun debuterte på plate helt tilbake i 2005 til i dag, og jeg synes hun er en av de mest spennende og egenrådige sangerinnene og låtskriverne vi har. Hun tør å gå sine egne veier, og hun skygger ikke for de alvorlige og mørke temaene når hun lager musikk.

De siste årene er hun blitt en sterkt og klar stemme for medmenneskelighet, solidaritet og humanisme - og som hun fortalte under konserten i domkirka så engasjerer hun seg sterkt i forskjellige saker som ikke alltid er på dagsordenen til folk flest. Blant annet reiser hun hvert år til Hellas for å jobbe som sykepleier i flyktingeleirene der nede.

Når man lager musikk om noe man brenner for er det lett å bli "hjemmeblind" og havne i fellen for det banale og klisjepregede. Valle klarer galant å holde seg unna slike fallgruber, og lager voksen folkemusikkinspirert kraftpop og rock med sterke og universelle tekster.

Hun serverer også sterke ballader og stille betraktninger - enten stående alene ved mikrofonen, eller sittende bak domkirkas Steinway-flygel (som hun håndterer utmerket).

Med seg på scena har hun et sitt faste fire-mannsband - piano, bass, gitar og trommer - som i anledning kirkefestivalen er forsterket med felespiller Chris Stout og harpist Catriona McKay fra Skotland. De to siste gir en ekstra dimensjon til Valles musikk som løfter låtene i intensitet og tyngde.

Siste ekstranummer vil jeg huske lenge. Valle står alene fremst på scenekanten og noen skritt bak sitter McKay bak sin skotske harpe. Sammen leverer de en så sterk musikalsk enhet at det knapt er til å tro at de nettopp har begynt sitt artistiske samarbeid.

Alt som alt en svært minneverdig konsert som de cirka 200 oppmøtte publikummerne kan prise seg lykkelige over å ha fått med seg. Jeg er i hvert fall svært fornøyd.

Sterk femmer!