Konsertanmeldelse:

Hjemmeseier på bortebane

Skandirockens «grand old men» fortjener fortsatt sin plass på tronen.
ROCKSJOKK: Vokalist Biff Malibu og resten av Gluecifer fikk poengtert hvorfor de fortsatt kan kalles «kongene av rock». 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

ROCKSJOKK: Vokalist Biff Malibu og resten av Gluecifer fikk poengtert hvorfor de fortsatt kan kalles «kongene av rock».  Foto: Håkon Steinmo

Oslo-kvintetten Gluecifer regnes av mange – sammen med The Hellacopters og Turboneger – som et av de viktigste og mest toneangivende bandene fra den såkalte «skandirock-bølgen» som raste over (deler av) verden for snaut 20 år siden.

Gluecifer har flere ganger erklært Tromsø som sin andre hjemby, så bandets comeback og Bukta-opptreden i 2018 var utvilsomt et kjærkomment gjensyn for flere av byens rockentusiaster. Med lørdagens helaften fikk fansen fylt opp kvoten ytterligere, denne gangen også med flere låter fra bandets første fullengder, «Ridin' the Tiger» fra 1997.

Forrige gang de selvproklamerte «kongene av rock» spilte klubbkonsert i Tromsø var faktisk blant bandets siste konserter – og den aller siste på europeisk jord – før bandet ga seg i 2005. Denne konserten fant også sted på Kulturhuset, nærmere bestemt Verkstedet, og da er det vel ikke noe annet enn høyst passende at Gluecifer gjorde sitt etterlengtede og utsolgte Tromsø-comeback på hovedscenen i samme bygg.

Nesten en halvtime etter annonsert konsertstart gikk bandet friskt ut, og startet like gjerne kveldens kommende gullrekke med panserlåta «A Call From the Other Side», etterfulgt av ditto fengende «Car Full of Stash» og «Get the Horn», noe som ikke kunne resultere i noe annet enn ufrivillig og komisk god allsangstemning helt fra start.

I forkant av konserten garanterte også vokalist Biff Malibu (også kjent som Frithjof Jacobsen) et show som ikke ville skuffe Tromsø-fansen, og at bandet ikke ville fremstå som et «museum» eller «en rullator-utgave av det [de] holdt på med for 15 år siden».

Man kan vel trygt si at akkurat det løftet ble holdt. At dette er et band som omtrent ikke har vært aktivt siden Høybråten innførte røykeloven, burde nesten ikke være til å tro. Rockmonarkene har naturligvis blitt noen år eldre siden sist, men det kunne virke som de aldri hadde vært borte fra scenen, i hvert fall når det gjaldt autoriteten, energinivået og samspillet som ble servert på Kulturhuset.

Det burde kanskje nevnes at bandet fikk «øvd» litt i forrige uke, med tre fullsatte konserter på Rockefeller (i sin første hjemby, Oslo), så en gjeng rustne herrer med sceneskrekk var vel heller ikke akkurat det man forventet. Som tidligere nevnt, har Gluecifer ofte omtalt Tromsø som en by bandet har et spesielt godt forhold til, og med et så engasjert publikum som det var på Kulturhuset lørdag, kan man lett forså hvorfor. Dette var rett og slett det som kan kalles en hjemmeseier på bortebane.

KINGS OF ROCK: Gluecifer på Kulturhuset. 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

KINGS OF ROCK: Gluecifer på Kulturhuset.  Foto: Håkon Steinmo

Selv om det låtmessig var få dødpunkter å spore opp, ble de beste øyeblikkene, i form av moderne klassikere som «Automatic Thrill» og «Take It», spart helt til tampen. Personlig ble hovedsettets fantastiske avslutningsnummer «Black Book Lodge» kveldens utvilsomt største høydepunkt, hvor både publikumsfrieriet og psykedeliaen ble dratt opp til et helt nytt nivå. Publikum ble heller ikke snytt for de obligatoriske ekstranumrene, hvor bandet kjørte raust på låter som «Here Come the Pigs» og beintøffe «Bossheaded», samt coverlåtene «He's a Whore» og «Nice Boys Don't Play Rock 'N' Roll» av henholdsvis Cheap Trick og Rose Tattoo.

Skal man likevel trekke ned på noe, må det være selve lytteopplevelsen. Det er greit nok at rock nytes best når volumet har nådd et respektabelt antall desibel, men under deler av konserten ble lydbildet så støyende og kaotisk at det tidvis ble direkte ubehagelig, og man kunne nesten få inntrykk av at man var på konsert inne i en betonghall eller en stålcontainer.

Når det er sagt, skal det også sies at det var fint lite annet å sette fingeren på. 2019-utgaven av Gluecifer låter i høyeste grad like aktuell som før, og de leverer fortsatt stor og beinhard rock som om de ikke har gjort noe annet, og av et format og kaliber få kan matche. La oss bare håpe at de ikke venter 14 år med sin neste klubbkonsert i byen.