Det er bare ni måneder siden Joddskis forrige album, Bodø-hyllesten «Glasshuset morgengry», så dagens lys. Nå er både fortsettelsen og avslutningen her. Jørgen Nordeng har nemlig bestemt seg for å begrave sitt artistiske alter ego, men han forlater oss ikke uten en siste salme før reisens slutt, treffende nok spilt inn i kirka på Karlsøya.
Det må sies at Joddskis svanesang i grunnen ble noe helt annet hva jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg. Etter en noe overraskende alvorlig, poetisk og innadvendt start på skiva, trekker nemlig Joddski seg til side, og lar gjesteartistene styre showet under albumets andre akt, da det hele etter hvert dras ut i en musikalsk gravferd – bokstavelig talt – i form av minnetaler, gravøl og nekrologer, som tatt ut av et deprimerende, finsk radioteater.
Blant disse gjestene finner man blant andre Joddskis faste våpendrager Jan Steigen, Onkel P og Harstad-rapperen RSP, hvor sistnevnte serverer setningen som i all sin enkelhet egentlig kan oppsummere hele skiva ganske greit – 24 pils og en gravferd.
Litt mer uventede gjester dukker også opp til begravelsesfesten, som visesanger K.M. Myrland, Magnus Eliassen og Karlsøy Prestegaard-vokalist Stein J. Ellysef Olsen, som alle bidrar med sine respektive egenarter til å gjøre skiva til noe helt spesielt.
Om det er et bevisst dramaturgisk grep eller ei, må fuglene vite, men når albumet nærmer seg siste halvdel, er det som om en helt ny artist gjenfødes i andre enden. Her kommer også mange av de sterkeste låtene fram, som «Død Mann Rider», «Sacristia (PTSD)», og ikke minst bluesrock-bangeren «Hjerterock», fremført i perfekt musikalsk symbiose med tidligere nevnte Karlsøy-vokalist.
Etter at siste spiker omsider er hamret ned i kista, dukker spøkelset imidlertid opp en siste gang fra hinsiden, for å levere den lengste og mest detaljerte takketalen jeg tror jeg har hørt i albumformat. Nå har jeg ikke forsøkt å telle meg gjennom hvor mange personer som faktisk name-droppes, men det kan ikke være mange fra det tiårige Joddski-kapittelet som slipper unna.
Tekstmessig er «Livet E For Kort» åpenbart et høyst personlig og selvutleverende album. Tematisk gjennomgående står Joddskis konfronteringer med egen fortid sentralt, i det som må sies å være et av de mer makabre og dystre konseptalbumene jeg har hørt på en stund. Når regnskapet skal gjøres opp, er det nemlig de vanskelige og vonde øyeblikkene som først og fremst skal føles på. Ærlige oppgjør med rus, diagnoser, eksistensielle kriser og egen dødelighet, kostes nådeløst fram fra lengst under teppet, men uten at det forvitres ned til emosjonell og sutrete klagesang. Det bærer heller preg av et autentisk vemod.
Uansett er dette et særdeles solid stykke vokalarbeid, både på det lyriske nivået, så vel som den tekniske utførelsen. Dette er rett og slett et album som bare blir bedre og bedre for hver gjennomlytting.
Som ved forrige runde, sitter også denne gang Salvador Sanchez i produsentstolen, og har levert et pragmatisk, nøkternt og smakfullt lydspor til bisettelsen, som utfyller den allerede beksvarte stemningen perfekt. Her er det som vanlig ingen overflødige toner eller unødvendige ideer å oppspore, og lyrikken og historiefortellingen får uforstyrret spille hovedrollen, gjennomgående fra start til den bitre slutt.
Selv om dette er siste kapittel i Joddski-sagaen, hintes det heldigvis kraftig om at det ikke er siste bok fra samme sagaskriver. Om det neste prosjektet bygger videre på noe av dette, tror jeg vi har gode ting i vente, og det trenger ikke nødvendigvis å bli så veldig lenge til.
Eller som han selv sier i takketalen: «Vi snakkes vel om noen måneder, omtrent. Æ e tross alt han Jørgen Nordeng».