Minneord

Fred Cole (1948-2017)

Jeg kan ikke få sagt hardt nok hvor ufattelig trist jeg synes det er at Fred Cole er død.
 
        
            (Foto: Stig Brøndbo)

  Foto: Stig Brøndbo

Vet ikke om dette blir et vanlig minneord eller hva, men det er iallfall noen umiddelbare tanker for å klarne hodet og deale med en oppriktig sorg jeg kjenner på i dag. Aner ikke hvor langt det blir, men håper jeg klarer å formidle hva Fred og hans ettermæle betyr for meg og mange andre.

I over 20 år drev jeg med booking av konserter. Å tjene penger på det var noe jeg kjapt skjønte at ikke burde være den viktigste motivasjonen, men heller søke etter å spa opp potensielle opplevelser, med band og artister man trodde kunne gi noe igjen for inngangspengene.

Man lyktes slettes ikke bestandig, men noen ganger klaffet det, da alle sylindre ble tent samtidig, der øyeblikkfølelsen av intens lykke var så uangripelig sterk, og der man tenkte at det som skjer akkurat nå er det viktigste i hele verden. Ingen klarte å innfri alt dette bedre, eller med større kirurgisk presisjon, enn amerikanske Dead Moon.

Dead Moon hadde aldri noen hits, de spilte sågar en variant av rock som var selve marerittet for alle som mener at tekniske skills og timer foran notestativet er de vesentligste faktorene når man skal vurdere musikk. Dead Moon handlet aldri om dette, men heller om ujålete autensitet og en vaskeekte kjærlighet for rock’n’roll.

I klubbidrett snakker man om å blø for og spille med hjertet utenpå drakta. For meg er Dead Mooon selve symbolet på dette innen rock. Å balansere det å være tilbedte kultfigurer med å være hamrende jordnære, beundringsverdig folkelige og uangripelig coole var en kunst Dead Moon utførte med professoral timing.

Fred Cole, den sjarmerende, joviale og steintøffe cowboyen som hadde spilt med Janis Joplin, The Seeds og The Doors. Som både skrev harde rocklåter, og samtidig de mest tåredryppende vakre ballader med den største selvfølge, og som fremførte dem med en innlevelse som om det hver eneste gang var hans aller siste mulighet til å gjøre det. Som bygde egne gitarer, og som ga helt fullstendig faen i hi-fi og dyre produksjoner. En stabeis som insisterte på å spille inn låtene i mono og gi dem ut ubesudlet av pretensiøse tullebukker i eksterne plateselskap.

Kona Toody, som svingte bassen, styrte butikken og forhandlet kontrakter på en måte Gene Simmons og Mick Jagger ville fått komplekser av, men samtidig med en mors kjærlighet og barmhjertighet for amatørarrangører og rockere med mer nese for tøffe riff og akkorder enn proff regnskapsføring og innsikt i Excel-ark.

Og Andrew Loomis; elskelige, spinnville og totalt ukontrollerbare Andrew, gutten Fred & Toody formelig plukket opp fra rennesteinen og plasserte bak trommesettet. «Det er ikke den ting Keith Richards har gjort som ikke Andrew har gjort dobbelt så mye som ham. Forskjellen er bare at Andrew aldri har hatt noen penger», sier Fred i den skammelig ukjente dokumentaren «Unknown Passage - The Dead Moon Story» fra 2006. Andrew døde dessverre også fra oss i 2016. R.I.P., din nydelige villbasse.

Dead Moon var som en liten familie, der vi som var fans følte oss som nære slektninger med tette, sosiale bånd jeg aldri har sett noe lignende av i musikken. Alle som møtte dem følte at de ble nære venner med dem. Folk som fra før ikke engang eide ei eneste skive med skranglete rock tatoverte gladelig, og med den største selvfølgelighet, den karakteristiske logoen deres på kroppen for å hedre dem.

Første gang jeg klarte å booke Dead Moon gråt jeg av glede. Det er ikke en overdrivelse her man sitter og er sentimental over tastaturet. For jeg gråt oppriktig – verdens lykkeligste gledestårer. Det var 6. september i 1999. Jeg trenger ikke slå det opp. For jeg (Egon, 27 år) var så forbanna stolt. Jeg forgudet bandet. De var inkarnasjonen av alt i hele verden som var ekte og tøft, de tok hele DIY-konseptet til nye høyder, og de leverte bestandig.

Jeg hadde sett dem to, tre ganger i Oslo og var så fan at det grenset til det usunne. Jeg startet til og med et lite plateselskap under navnet Dead Moose, der den døde månen i originallogoen var byttet ut med en elg som røkte sigg, alt for å hylle Dead Moon. Fred & Toody har alltid fått et eksemplar av de singlene som etter hvert kom ut på den lille etiketten. Husker hes skoggerlatter i en sky av Camel-sigaretter da jeg ga dem de første singlene med logoen påtrykket.

6. september var en mandag, og et fullstappet Blårock testet byggets bærekonstruksjon til det ytterste. Etter konserten husker jeg vi satt og drakk Jack Daniel’s med bandet, og humret over at Blårock nå kunne godkjennes som bomberom under en eventuell atomkrig. Men det aller fineste med hele seansen, var å oppdage for noen vanvittig kule, jordnære, snille og varme heidersmennesker dette var.

Trommisen, den streetsmarte og egenrådige Andrew Loomis, var alene en mann det burde vært skrevet bindsterke verk om. Og det eksentriske ekteparet Fred og Toody Cole setter jeg helt der oppe sammen med June Carter & Johnny Cash, og The Cramps’ Poison Ivy & Lux Interior. De var faen meg verdens beste folk.

De ville bare spille rock, møte fans, utveksle adresser, bli venner og knytte kontakter. Ikke sånn jævla døv nettverksbygging eller kalkulert mingling. Dead Moon var bare et troverdig vanntett, genuint familiebyggende community, som handlet om alt det rock skal handle om. Om å elske noe sammen, der man totalt driter i hva utenforstående eventuelt måtte mene om det. Sammen med Dead Moon ble dette så utrolig mye enklere. Dead Moon ble kompasset man alltid måtte navigere seg etter når man kjente det rykket og gjorde vondt i ens prinsipper

Det er alltid vanskelig å rangere hva som er Det Største Øyeblikket, det mest skjellsettende man har opplevd osv. Dead Moon en høstdag for cirka 20 år siden var uansett ett av disse øyeblikkene for undertegnede. Et øyeblikk der man følte at alt stresset, alt maset etter å spa opp og dele noe bra med andre, all jobbinga, alle mislykkede nesten-dealer som gikk i vasken, budsjetter som sprakk foran glisne lokaler og kanselleringer som fucka opp det meste, at alt dette plutselig var verdt det.

For konsertene med Dead Moon var noe helt for seg selv. Den sitrende følelsen minuttet før gigen skulle starte. Ritualet. Andrew som fyrte på et hvitt stearinlys som han smeltet fast i bunnen på ei oppned Jack Daniel's-flaske, montert på det nedstrippa trommesettet sitt, som alltid var dratt helt frem til scenekanten, før alle tre stilte seg med ryggen mot publikum og holdt rundt hverandre, sånn som fotballspillere gjør rett før dommeren blåser i fløyta foran viktige kamper.

Så satte Andrew seg ned bak trommene, helte masse øl over skarptromma og slo an takten så det spruta alle veier, og det lange og ville håret hans veivet dråpene videre og ut på et brølende publikum. Man sto aldri langt nok frem på en Dead Moon-konsert, og det ble aldri høyt nok. Faen, som jeg kommer til å savne å være midt inni en slik deilig klisjé av rock'n'roll.

Jeg vil alltid verdsette og tenke varmt på den udefinerbare og kollektive følelsen det da frembragte å heve glasset mot taket, mens man holdt rundt sidemannen eller -dama og utbrøt et høylytt og sånn passe rent og samstemt «It´s O.K!» til tonene av Dead Moon-låten med samme navn.

Det var i slike enkeltøyeblikk man følte man eide verden, om den var aldri så liten. Dead Moon spilte tre ganger på Blårock, og Fred & Toody kom tilbake ytterligere to ganger med sitt nye band Pierced Arrows. Jeg gledet meg alltid i månedsvis til møtene med dem; både at man skulle få se det mest genuine rock’n’roll-bandet i hele verden, og til å treffe disse naturstridig coole og flotte premiemenneskene.

I løpet av mine mange år med booking, hadde jeg som en slags selvpålagt policy aldri å spørre etter autografer eller å be band om å stille opp på noe bilde sammen med meg. Som arrangør følte jeg at dette kødda til noe av den underliggende businessen. Derfor jeg har mang en gang avstått fra dette, til tross for at det mange ganger, og spesielt utpå natta under fuktige og livsbejaende nachspiel, har vært vanskelig. Men jeg mente helt ærlig at dette var noe en arrangør skulle holde seg for god til.

Muligens litt selvhøytidelig og pretensiøst, men likevel. Jeg mente det oppriktig. Det hele var sikkert ganske dust, de hadde neppe blitt sure eller tatt anstøt av det. Med Dead Moon kicket likevel unntaket inn. Jeg ba dem duknakket om å signere alle singlene og skivene, og jeg fikk en gang den dyktige fotografen Stig Brøndbo til å fotografere meg sammen med Fred & Toody. Jeg tror det var i 2007.

De var selvsagt bare cool as fuck. Husker det var masse høylytt latter, kødding og god stemning. At Toody kjærlig og ertende tynte Fred for at han begynte å få så dårlig hørsel, at hun vurderte å endre bandnavn til Deaf Moon. Jeg tror bildet er tatt rett etter denne spøken ble ytret. Håper Stig tilgir meg at jeg nå poster det.

Å se på dette bildet nå, etter at Freds kropp ikke klarte mer, fyller meg med vemod og sorg. Jeg har bestandig vært så forbanna glad i disse folkene, og nå skal jeg aldri treffe dem mer. Nå er det bare Toody igjen, verdens beste Toody, og jeg sender henne derfor verdens største klem over Atlanteren. Ikke bare fra meg, men fra alle her i Tromsø, Norge og Europa som var så heldige at veiene deres ble krysset med dette – på svært mange måter – helt unike bandet.

«There's a new kid on the block/ and he's taken my place/ walking on my grave», sang Fred i låten «Walking on My Grave», åpningssporet på B-sida av det skranglete mesterverket «Defiance». Vel, Fred overlevde det redselsfulle boybandet flere ganger. Og de forbanna puddingene kan bare prøve å danse på grava hans. Eller, det tør de faen ikke. Ingen tør det.

På kvelden etter den triste nyheten om Freds dødsfall nådde Tromsø, satte Blårock et hvitt stearinlys på toppen av ei tom Jack Daniel’s-flaske, foran et bilde av Fred. Og det stod der og brant og lyste opp i mørketida. Så kunne de som ville kan drikke whisky, spille Dead Moon og minnes et av de aller største band som har satt sine ben der inne.
 

R.I.P. Fred og Andrew.

Dere glemmes aldri.

PS: Teksten ble skrevet som en Facebook-post dagen etter Fred Cole døde, og gjengis nå her med bilde, med velvillig tillatelse fra fotograf Stig Brøndbo.