10 typer du garantert treffer på Nordlysfestivalen

HAR DU MØTT NOEN AV DISSE? Vi har samlet 10 typer du garantert møter eller møtt i løpet av festivalen. 

HAR DU MØTT NOEN AV DISSE? Vi har samlet 10 typer du garantert møter eller møtt i løpet av festivalen. 

Vi nærmer oss slutten av årets Nordlysfestival. Der har du garantert møtte på noen, om ikke alle, av disse typene.

Nordlysfestivalen, som hovedsakelig består av konserter, har i over en uke preget hele Tromsø sentrum, fra Vervet i nord til Hålogaland Teater i sør. Dersom du har vært innom festivalen på et eller annet tidspunkt, har du trolig møtt en av disse typene:

Bryte seg fram-Britt

Britt møter du ofte, mange ganger. Hun har gjerne på seg sin påkostede dunkåpe, som hun nekter å legge i garderoben, fordi den også brukes som veske, til både sminke og annet stash, men først og fremst til å skjule ei høyt elsket lommelerke hun kjøpte på Bali, i sin eksperimentelle Indonesia-periode på begynnelsen nittitallet. Hun beveger seg aldri utendørs før lerka er fylt til randen med ram, hjemmelaget absint med ekstra malurt.

I tillegg kjører hun en stram, kort bobsveis. Britt føler seg berettiget til å slippe køer, avbryte samtaler mellom fremmede og skriker gjerne høyt «Hvor er inngang B?» og stikker hånda i været, når hun ikke finner veien.

Britt skyr ingen midler for å se sitt favorittorkester «Blåklokka Big Band» spille storbandmusikk fra den tiden da Britt ikke trengte å bryte seg fram for å komme fremst. Med noen skarpe absint innabords får alltid de andre publikummerne i hennes fysiske nærhet kjørt seg litt ekstra.

LES OGSÅ: 10 typer du garantert treffer på TIFF

Hviske-Vemund

Vemund er mannen til Britt og han elsker å hviske. Han jobber på institutt for filosofi og har en fast uniform bestående av kordfløyelsbukse og røkejakke. Han foretrekker dessuten å se konsertene med den lyserøde UiT-sykkelhjelmen på, og han liker å gjøre notater underveis. Med blyant og papir. Som han sirlig arkiverer hjemme i skrivestua si. Vemund hater mobiltelefoner.

Under hver eneste konsert tror han sin egen stemme er mer interessant enn alle andres, enn si det som formidles fra scenen, eventuelt innbiller han seg at ingen hører hva han hvisker. Men tror meg, det gjør man. Dette gjør også Britts aggressive absintinntak lettere å skjønne i kontekst.

Da hvisker han til sidemannen- eller kvinnen, uansett hvem det måtte være, at «jeg kjenner svært godt til dette bandet, og så dem for første gang på gamle Prelaten på 80-tallet. Da var de mye bedre». Eller «Visste du at den gitaren der er den samme som Tobben eller Ero spilte på under en artig konsert på Bellevue» og andre umorsomme «fun facts».

Han mener for øvrig at hele musikkbransjen gikk åt skogen da Ragnar «Judas» Olsen gikk elektrisk, under et Boknakaran-nachspiel som havnet litt ut av kontroll i 1992. Både de gamle og unge festivaltraverne vet å holde seg unna hviske-Vemund. Og det ryktes at Britt planlegger å ta ut separasjon under årets festival. Hun må bare hamre nedpå og mote seg opp med noen frekke absint først.

LES OGSÅ: 10 personer du garantert vil møte på Bukta

Høykultur-Harriet

Med sine flagrende gevanter i grønt og oransje, enorme papegøyeøredobber og batikkskjerf større enn seilduken på Christian Radich, kommer Harriet stormende inn på teaterforestillinger på Hålogaland Teater, åpninger på Nordnorsk kunstmuseum, NOSO-konserter, TIFF-filmer, cinemateketvisninger og naturligvis også Nordlysfestivalen.

Harriet går aldri på «vanlig» kino, bortsett fra når Meryl Streep har hovedrollen, og synes TV bare er tøys og tull. Ja, bortsett fra nyhetene på NRK, noen interessante dokumentarer og et dybdeprogram om en marokkansk loppetromme hun ved en tilfeldighet kom over på NRK 2. Hun er avstandsforelsket i Ole Torp, men sliter med skarring, og og savner Brikt Jensens litteraturprogram «Bokstavelig talt», så det er ikke lett å være Harriet.

Hennes foretrukne rus er den hun får av økologisk naturvin fra Languedoc-Roussillon-området, da gjerne drukket med en stor bit Tomme des Pyrénées ved siden av, som hun snerpete uttaler med skikkelig fransk aksent.

Harriet synes egentlig ALT på Nordlysfestivalen er bra, nettopp fordi det er på Nordlysfestivalen, selv om CD-ene hun kjøpte i dundrende rødvinsrus på Hurtigruten-konserten med Dance With A Stranger i 2007 er pakket ned og lagt den kulturelle skammekroken, ved siden av de åtte stappfulle bokeskene med den komplette «Sagaen om isfolket».

Konsen-Kalle

Kalle går på musikkkonservatoriet og er en av festivalens yngste publikummere. Med sitt halvlange, fete hår, en puslete bart og hullete strikkegenser finner du gjerne Kalle i salen på de litt mer eksperimentelle konsertene under festivalen. Der sitter han gjerne på gulvet i meditasjonstilling og lytter til det som for det utrente øret kan høres ut som «pling plong». Men, som Kalle bruker å si: «Det er mye mellom pling og plong vi ikke skjønner, men burde utforske og lete etter å skjønne».

Jo mer uangripelig det er, jo større sjanse er det for at Kalle elsker det. Kontemporær, eksperimentell klassisk musikk er for han det vakreste på jord og han får gåsehud nedover ryggen, og andre og unevnelige steder, bare han tenker på lyden av en atonal harpe. Drømmen er en 20-dagers utendørskonsert der Motorpsycho spiller gjennom Arne Nordheims samlede verker – på dieseldrevet theremin.

Etter konsertene liker Kalle å labbe rundt i korridorene på Konservatoriet i sokkelestene og diskutere måten andre musikere gjorde det ene eller andre dårlig, samtidig som han gruer seg i hjel til å opptre selv under «Music In The Arctic Night». Når han er full og alene, pleier han å høre på ABBA og Sondre Justad, med hodetelefoner, og innlogget på Spotify med egen, anonymisert bruker.

LES OGSÅ: 10 personer du garantert vil møte på Rakettnatt

Marinsky-Masha

Russiske Masha vil egentlig kun se og høre kulturelle innslag utført og/eller skapt av russere. Ingenting annet er bra nok, og de eneste nordmennene hun anerkjenner er Frithjof Nansen, Einar Bjørndalen, Hans Wilhelm Steinfeldt, Moskva-Marit og Arne Treholt.

Masha var i utgangspunktet skeptisk til Nordlysfestivalen, men da de inviterte Marinsky og etter hvert Bolsjoj til Tromsø ble hun frelst. Nå kan ingen festivaler, arrangementer eller mennesker konkurrere med Nordlysfestivalen i Mashas hjerte. De har derfor fått sin mest hissige tilhenger, som til enhver tid maser på enda mer russisk innhold.

I år oppførte hun seg som en våryr groupie under operakonserten med Sergey Kaydalov, da hun kastet brystholderen sin og en kaviartube opp på scenen mens hun shottet importert Moskovskaya med begge hender.

Ramfjord-Ronny

Ronny skulle ønske han levde på 60- og 70-tallet, for da lagde de «skikkelig musikk». Siden flesteparten av bandene fra den tiden ikke holder på lenger, er coverbandene det nærmeste man kommer.

De siste årene har Nordlysfestivalen hatt et par slike, i tillegg til noen irske greier Ronny setter pris på. Derfor tar han med seg bobilen fra Ramfjord til Tromsø for denne Nordlysfestivalen. Ronny parkerer og slår alltid leir på Mandelasletta. «For her har Robert Plant vært, og da er det hellig grunn», bruker han å si når håndbrekket er dratt opp og første slurken med beroligende Lauksletta-rognebærlikør er styrtet ned.

Han er derfor kun på festivalen for å høre Bøtte-Beatles, Lada-Led Zeppelin, Ramfjord-Rolling Stones eller Bajas-Black Sabbath. I år er det ingen coverband på programmet, men det vet ikke Ronny. Heldigvis har han plenty med kruttsterk Lauksletta-rognebærlikør i bobilen.

Han har tatt på seg lisseslipset og forstår ingenting når Kingwings ikke er tributebandet til Wings, Rune og Erika ikke har noe med Rune Endresen å gjøre og Sound of Light ikke har noe å gjøre med Simon and Garfunkel-låten «Sound of Silence». Han kunne i alle fall trøste seg med litt riverdance under celtic nights.

LES OGSÅ: 10 personer fra videregående du garantert møter på byen andre juledag

Kapital-Klaus

Det er to ting Klaus er mer opptatt av enn noe annet. Kapital, som i penger, og kulturell kapital. Under festivalen får han bygd opp en god del av sistnevnte. Han har allerede holdt et tosifret antall foredrag under Arctic Frontiers, med tittelen «Arktisk kulturnæring, næring i kulturen og kultur i næring, med arktisk fokus». Han bruker de samme notatene hver gang, men honoraret fra Arctic Frontiers går opp med 10.000 kr for hver gang.

Han elsker å menge seg med kulturutøvere og soler seg gjerne i deres glans. Det er tross alt det minste de kan gjøre, tenker Klaus, siden han opplever at det er hans skattepenger som betaler deres eksistens.

For ikke å tenke mer på dette drikker han heller vin sammen med dem. Dyr naturvin. I de sene nattetimer gjør han ofte et forsøk på å få kunstnerne til å spandere på han, for å betale han litt tilbake – som seg hør og bør. Da sender han alltid en Messenger-melding til den skjulte skrytetråden «GUTTA!» han og vennene hans har. «Det er godt å DRIKKE kultur, dere!», skriver han til gutta.

Kapital-Klaus ser også på sine Nordlysfestival-besøk som en form for veldedighet, siden han betaler for billettene, og lite vet hans kulturvenner at han hater å dele av skattepengene, ønsker å installere bompenger på bibliotekene, og stemmer Frp ved hvert eneste valg.

LES ANMELDELSEN AV KANTONA HER!

Turist-Tao

Kinesiske Tao er stuck i Tromsø på grunn av et visst virus med navnet på et lyst mais-øl, og da hun hører at det fins en helt egen festival viet kun til nordlyset går hun helt av hengslene. ENDELIG skal hun få se nordlyset, og det 11 dager i ett strekk. For en garanti. Hun river med seg ektemannen og tenker at de skal elske med hverandre slik at deres fremtidige barn velsignes.

Når hun da kommer til festivalen, og innser at nordlyset er på video, og innholdet består av musikk og dans, forstår hun ingenting. Spesielt ikke når hun forviller seg inn på en Fotefar-konsert med kjente, norske folkeviser. Stakkars Tao. Tenn et nordlys for Tao.

Vokalist-Vilde

Vilde er den klassisk utdanna sangeren som står fremst foran både storband, kvintetter, orkester og jazzduoer. Under en rekke konserter på Nordlysfestivalen er hun vårt lokale alibi. Hun må derfor tvinge på seg en billig polyesterkjole i en spenstig farge, som hun ikke har brukt siden juleballet på 90-tallet.

Dette er så langt utenfor Vildes komfortsone som det går an å komme, og hun blir så stresset at hun kombinerer kjolen med et par nuppete ullstrømpebukser og vinterstøvletter mens hun traller i banksalen. Det er, tross alt, vinter ute.

Vilde elsker å synge, men hater å stå på scenen, og vet derfor ofte ikke helt hvor hun skal gjøre seg av eller hendene sine. Derfor lukker hun iblant øynene. Publikum tror hun lever seg inn i musikken, men egentlig ser hun for seg alle nakne – i ren og skjær frykt.

LES ANMELDELSEN AV TROMSØ STORBAND OG LANDGREN HER

Kulturjournalist-Karianne

Karianne liker egentlig bare Kari Bremnes, Nordnorsk Visegruppe, Joni Mitchell og Cornelis Vreeswijk, men hun elsker å være kulturjournalist, som i praksis betyr at hun må løpe tulling mellom masse konserter med musikk hun ikke skjønner en puck av, som hun attpåtil må mene masse om.

Dette pleier hun å løse ved å blande inn i tekstene setninger fra artistenes engelske hjemmesider, kjørt gjennom Google Translate, noe som kan gi noen aparte formuleringer. Hun får, tross alt, elendig betalt for jobben uansett. Og da får de heller bare ta til takke med det hun til enhver tid leverer.

Hun lever fortsatt på den personlige triumfen da NOSO brukte et sitat fra hennes anmeldelse av dem på hjemmesidene sine (som hun hadde kopiert fra hjemmesidene deres). Karianne er i sin livs høst, sliter med kols og nye formater som Spotify og CD, men hun gir seg faen ikke. Derfor gir hun terningkast fem og seks til alt, til festivalens og artistenes store glede. Under festivalen drikker hun utelukkende drinker påspandert av festivalens artister og festivalledelsen.