Jahn Teigen (1949-2020)

Den ubestridte kongen på haugen

Han var aldri kjent for å være kjent, men en nasjonalskatt folk elsket for det han gjorde.
  (Foto: Tegning av Odd Klaudiussen)

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

1 / 1

Det må ha vært i jula 1979, under gaveåpningen på julaften. Jeg satt med gaven fra mormor i fanget og gjorde paniske forsøk på pokerfjes, late som jeg var skikkelig glad for gaven jeg hadde fått fra henne. Hun var ikke til stede selv, men datteren hennes satt nå der og så spent på meg.

Det var ikke de sedvanlige strikkelestene, med noen pengesedler stukket nedi, jeg satt med i hendene, men en kassett. Et illevarslende tegn i seg selv. Den dypt kristne mormoren min var et elskelig menneske på svært mange måter, men det var ikke først og fremst hennes musikalske preferanser som skapte de sterke båndene mellom oss, og nå hadde jeg altså fått en kassett fra henne. Det var en liten krise i seg selv.

På denne tiden var det én sak som gjaldt, og det var KISS, og med gavepapiret avrevet, kunne jeg kjapt fastslå at det ikke var en kassett av dem, men heller en kassett med salmer. «Salmer og sanger vi gjerne hører», leste jeg av de gammelmodige bokstavene på coveret, et bilde der blant annet en prest holder en bibel.

Skuffelsen var enorm. Tittelen var identisk med det superdølle NRK-programmet hvor kristne sanger ble spilt, og her satt jeg altså med soundtracket i hendene. Det kunne ikke vært mindre rock’n’roll. Det kunne ikke vært mindre kult. Aldri hadde jeg fått noe som var så langt unna alt som var ført opp på den nokså kreative ønskelista.

Jeg er litt usikker på om det var et feilkjøp, eller om mormor var blitt fortalt hva dette var, at det muligens vil passe en åtteårig rakkerunge. Foreldrene mine ba meg uansett om å studere coveret litt nøyere. Det var lurt, for de prestene så jo egentlig ikke særlig prestete ut, og de var dessuten på vei inn på en tvilsom bar. De skulle jeg senere lære meg å kjenne som Tom Mathisen og Herodes Falsk.

Og utpå venstreflanken, i katolsk prestekjole og med hyrdestokk, lett tafsende på ei lettkledd dame, Selveste Jahn Teigen, den kuleste av alle tre. Dessuten het skiva «Salmer og sanger vi gjerne hiver». Det siste tror jeg ikke mormor var klar over.

Det var tredjeskiva til humorbandet Prima Vera, og starten på et intenst fan-forhold mellom meg og bandet. Jeg spilte salmekassetten i filler og holdt på å le meg i hjel av den, til tappert overbærende smil fra foreldrene mine og til oppgitt hoderysting fra storebroren min. Helt perfekt, med andre ord. Man trengte jo noe eget. Det tok meg noen år å skjønne at det meste var coverlåter de hadde satt egne tulletekster til, men det var uansett ikke nøye. Jeg elsket Prima Vera.

Jahn Teigen hadde allerede blitt en superpopulær artist, da han året før representerte Norge under Grand Prix (som vi bare kalte det da). I Norge iallfall. Låten «Mil etter mil» ble den første i den internasjonale finalen som fikk null poeng, som bare gjorde Teigen enda mer populær i Norge. Vi skal pinadø gi dere null poeng resten av Europa, liksom. For folk her på berget digget ham. Han var ablegøyegarantist, showman, gummimann, rock’n’roll, morsom, folkelig og skikkelig musiker på én og samme gang.

Det var noe så ufattelig lite norsk over Teigen på i denne trauste og snusfornuftige tiden. Og med Prima Vera tok de den helt ut slik ingen tidligere hadde våget. Det var mer prompehumor enn det KLM turte, og de kødda med kongehuset og – Gud forby! – prester og salmer. Jeg slukte alt rått og kunne samtlige sanger utenat.

Om Jompa på Cuba som spilte tuba med rumpa, som til slutt sprakk for at sjefen på Cuba forbød Jompa å spille med tuba med rumpa. Om medisinsk selvhjelp i «Fjerne brukne ribbein». Rod Stewart-parodien «Trur’u je er deilig» (som de også spilte i ungdomsprogrammet «Halvsju»). Innertieren «Det er en fin dag», og så videre. Forgjengeren «Brakara» ble også anskaffet, og de neste skivene ble innkjøpt fortløpende. Særlig «Den 5te» (1981) og «Ha ha he he ho! (De gærne har’e godt)» (1982) ble flittig spilt, studert og nipugget.

Stakkars, arme familie som måtte forholde seg til dette spetakkelet på diverse bilturer, når det i demokratiets navn var min tur å velge låt. Eller når jeg bare spontanopptrådte med påtatt skjeløyd blikk, underbitt og «Ivar Medaas øyne», «Bette Davis Eyes»-harselasen, som i 2020 garantert hadde blitt gjenstand for nasjonal debatt om ondsinnet lytehumor og dårlige eksempler for ungdom.

Jeg fulgte Prima Vera helt til og med filmen «Prima Veras saga om Olav den hellige» (1983), som jeg nok var i en ganske begrenset fankrets av. Men da hadde det begynt å falme. Jahn Teigen hadde møtt Anita Skorgan og var mer på forsiden av Se og Hør enn noen annen i kongeriket.

Men i disse årene, før det ble for klissete og for folkelig, var Jahn Teigen en mann man selv heiet på i Grand Prix, konkurransen som i Norge er uadskillelig med Teigens navn. I en tid med kun én TV-kanal så jo selv de fleste surpompene på slikt. Utvalget av bra musikkprogram var nesten like ille som nå, også på denne tiden.

Jahn Teigen deltok i hele 14 finaler, hvorav fire ga ham seier og deltagelse i den internasjonale finalen. Husker selv at jeg ble regelrett rasende da han ikke vant med «Ja», en låt det er helt ufattelig at ikke ble stanset for «She Loves You»-plagiat. Men det var jo Jahn Teigen. Han gjorde som han ville, han.

Jeg brukte også å skryte til venner om at mamma hadde sett Jahn Teigen da han spilte i Popol Vuh, det gamle progbandet hans. Ikke på en luguber klubb, men på en skolekonsert på Fauske Sentralskole på begynnelsen av syttitallet. Ikke spør hvorfor.

I de kommende årene orienterte jeg meg gradvis bort fra Teigens musikalske univers, og han fra mitt, slik jeg tror det var for mange på min alder. I tiden før Åges massive gjennombrudd, før a-ha og før oppfinnelsen realitykjendiser hadde begynt å berike våre liv, var Jahn Teigen den ubestridte kongen på haugen. Og han var det på grunn av det han leverte. Han var aldri kjent for å være kjent, men en nasjonalskatt folk elsket for det han gjorde.

Den litt ustyrlige bølla ble likevel aldri borte. I timene etter hans dødsfall har jeg også blitt fortalt og minnet på mange rare og morsomme anekdoter fra det høyst innholdsrike og ekstraordinære livet han levde. Om turné i sirkustelt i Nord-Norge, om da han sponset det daværende toppfotballaget Eik (det sto bare «Jahn Teigen» på draktene deres), om diverse opp- og nedturer.

Jeg kjente ham ikke og møtte ham aldri, og jeg har ikke spilt plater av ham siden tidlig i tenårene. Likevel har jeg alltid båret i meg en respekt for mannen, ikke minst for alt han har betydd for så mange, men også fordi han i en formende og viktig tid av livet mitt var en sentral skikkelse som mer enn de fleste fikk meg til å le hjerterått og synge av full hals. Er jo ikke mye som er finere enn dét.

Hvil i fred, Jahn. Og takk for sangen og latterkulene.