Heavy-dypdykk i den stille uken - del I

12 på dusinet: Den mest undervurderte heavyen fra 70- og 80-tallet

Lister er jævla irriterende. Andre folks lister, i hvert fall.
«The Final Countdown» går kanskje inn i historien som tidenes mest irriterende låt, med et synthriff som kunne fått Dalai Lama til å dele ut springskaller, men søta och langhårade bror var mye mere enn et one-hit wonder-band». Jørgen Nordeng slår et slag for å gi Europe den status de fortjener.  

«The Final Countdown» går kanskje inn i historien som tidenes mest irriterende låt, med et synthriff som kunne fått Dalai Lama til å dele ut springskaller, men søta och langhårade bror var mye mere enn et one-hit wonder-band». Jørgen Nordeng slår et slag for å gi Europe den status de fortjener.  

Det er en herlig forløsende glede over å lage sine egne, dog. Som å se på videoer der folk klemmer bobleplast, det gir en indre ro. Se her, jeg lagde litt orden i det kaosherja universet!

Hva gjør man når pandemien senker seg over landet, når man tvinges i hi som en prominent nazist på midten av 40-tallet? Folk i min jobb gjør egentlig stort sett det samme som vi gjør ellers, sitter hjemme og skriver eller lager musikk, samt fyller på med inspirasjon i form av bøker, plater og serier.

Den eneste forskjellen er at vi ikke kan møte likesinnede over en til tjuefire enheter på ei av byens konsertbuler et par ganger i uka, langt mindre spille på de samme selv.

Man skulle tro at jeg brukte tiden min fornuftig, skreiv et konseptuelt comebackalbum om endetider og svartedauden, eller kanskje på å sortere rap-biografiene mine etter alfabet, farge og årstall.

Men, nei, jeg oppdaga at jeg hadde Martin Popoffs «The Top 500 Heavy Metal Albums Of All Time» på kindlen min, og bestemte meg for å ikke bare lese den, men høre hvert eneste album før jeg gikk videre til neste. Sånn går nu dagan.

Lister er jævla irriterende. Denne boka var stemt frem tidlig på 2000-tallet, og hver plate omtales ekstremt subjektivt fra Martin Popoffs side. Klart det begynte å knyte seg i magen og jeg tok meg selv i å brøle til mobilen min, allerede før vi hadde kommet til 10. plass.

Så jeg bestemte meg for å lage et par egne lister om heavy, for å irritere andre.

Kriteriet er enkelt: Om det ble klassifisert som heavy i gamle dager, gjelder det. Dermed funker det meste av thrash, mens ekstremmetall generelt ikke tas med. Dette tankesettet gir også rom for litt annet enn rein heavy metal, da både Kiss, AC/DC og Aerosmith ble sett på som heavy på Ørnes.

Vi snakker undervurdert, ikke nødvendigvis best. Og vi holder det subjektivt som ville helvete.

Vi holder oss også til 70- og 80-tallet, etter det ble heavy til grunge, svartmetall og det som verre er. Og det som kjennetegner god heavy, det er at du blir glad av den! Perfekt karantenemusikk med andre ord.

12. KING´S X «From Gretchen to Nebraska» (1989)

 

Slutten av 80-tallet var ei merkelig tid for heavy. Den altutslettende grunge-orkanen var på vei ned fra Seattle, thrash var i ferd med å gå på tomgang, hårrocken hadde utspilt sin rolle, og de fleste skjønte at noe måtte skje.

Dermed skulle ingen hybrid være uprøvd, men ingen hadde sett for seg King´s X, som etter alle indisier kommer fra en annen planet. Disse Texas-baserte midwest-guttenes bakgrunn var på mange måter fra en annen galakse, nemlig som komp for diverse kristne artister som Morgan Cryar (!).

Kristendommen skinner også igjennom i musikken, som henter inspirasjon fra både soul, funk, Beatles og gospel, i tillegg til Rush og annen progressiv metal. Litt av ei heksegryte, jeg vet, men det funker som ville helvete.

Dette var i glansdagene til band som Living Colour, så man skulle trodd King´s X ble større enn de var, men de var nok litt tidlig ute. Vokalist Doug Pinnick, som var vokst opp i en strengt baptistisk familie, noe som nok har påvirket musikken en del, sto fram som homofil på slutten av 90-tallet, og måtte tåle mye på grunn av det. Alle de gamle platene deres er sterke som faen, men begynn her.

11. MONTROSE «Montrose» (1973)

 

Den første generasjonen heavy-band skjemte oss ikke bort med komplette album. Zeppelin, Sabbath og Purple leverte alle ujevne langspillere som lente seg tungt på bluescovers (Zeppelin), psykedelia (Sabbath) eller var litt all over the place (Purple).

California-baserte Montrose kom et par år for seint til åpningen av motorveien til helvete, men gjorde opp for det med et par sertifiserte heavyrockere som kunne fått et hengebogsvin som var lam fra nakken og ned til å hoppe opp på bordet og spille luftgitar. Prøv «Bad Motor Scooter», «Rock Candy» eller «Rock The Nation» og se selv!

Ronnie Montrose var en vaskekte gitarhelt, og du kan trygt høre hans avtrykk hos folk som Eddie Van Halen.

Eddie stjal også Montrose-produsent Ted Templeman til Van Halen, og et lite desennium senere fulgte vokalist Sammy Hagar også etter. Hagar gjør en fantastisk debut på «Montrose», ei plate som oser av sex, eksos, sprit og ferdigsigaretter!

10. METAL CHURCH «Metal Church» (1984)

 

På mange måter er dette det perfekte heavy-albumet. Gitarsoloer. Grandiose konsepter. Tvillinggitarer tuftet på Lizzy og Priest. En pompøs vokalist i Halford-skolen som kunne glefse som Udo Dirkschneider gjør når han har glemt Grindr-passordet sitt.

Udo og Accept er også en god pekepinn, eller Mercyful Fate, som på mange måter er nærmeste knagg å henge skinnvesten på. Metal Church var en del av en bølge av amerikansk metal som bevegde seg på siden av thrashen, sammen med band som Armored Saint og Fates Warning.

Det er lite punka aggresjon å spore her, desto mere breidbent amerikansk hardrock blanda med NWOBHM, og en liten dose av den særs kortlevde sjangeren Speed Metal.

Rett og slett helt sykt tight og velprodusert er det og. Beklagelig nok åpna metallkirken ikke seg for meg før i godt voksen alder, jeg hadde rett og slett ikke hørt debuten før jeg så andre afficionados skryte uhemmet av den.

Før i tida (Abe Simpson-stemme) hørte man bare platene man selv hadde råd til, eller som man hadde tatt opp på kassett hos en kompis.

Og så sier de at man ikke kan like ny musikk etter fylte 30? Jeg vokste opp med oppfølgerne «The Dark» og «Blessing in Disguise». Ikke minst på sistnevnte er de et helt annet band, men det er også en klassiker.

9. TROUBLE «The Skull» (1985)

 

Alle bra metallband av det mørke slaget er enten en variant av Celtic Frost eller Black Sabbath, men å kalle Trouble Sabbath-kopister, eller å avfeie dem som en slags simpel forgjenger til doom-sjangeren, er å skyte seg selv i foten med skarpladd Mauser. Ikke å anbefale, selv ikke i karantene.

Trouble går utenpå subsjanger, selv om det at de ble solgt inn som «White Metal» er et visst poeng, no Hitler. Dagens andre kristne band, nå står vel ikke verden til påske, eller vent litt. Debuten regnes som en klassiker, men det er her de virkelig finner formen. Vokalist Eric Wagner er en klassisk frontfigur, og langt fra noen Ozzy-kopist.

Han egner seg like bra til klassisk heavyrock, som til doom og sågar sørstatsboogie, noe han viste seinere i karrieren, da de ble plukket opp av Rick Rubin som strippet dem ned og relanserte dem som et rotbløyta amerikansk tradisjonsband, i kjølvannet av The Black Crowes.

8. EUROPE «Europe» (1983)

 

Jeg var kjempefan av Europe, det er bare å innrømme det. «The Final Countdown» går kanskje inn i historien som tidenes mest irriterende låt, med et synthriff som kunne fått Dalai Lama til å dele ut springskaller, men søta och langhårade bror var mye mere enn et one-hit wonder-band.

For oss som tilbrakte hver jævla ferie stua inn i baksetet på en gusjegrønn Mazda med laksetrapp, med svenska tidningen Okej i fanget, var Europe nesten for gamle kjentfolk å regne.

På det originale coveret til debuten, som undertegnede hadde på kassett, ser de i tillegg ut som om de akkurat kom ut fra Ørnes Hotell, etter å ha fortært et mikrobølgeovnvarmet horn med ost og skinke, med rullingsen i baklomma.

Mest glad i sløyd og trial, si, havna på «mask. og mekk», jada. Europe kom slentrende litt etter at den store New Wave of British Heavy Metal-bølgen hadde skyllet inn over fastlandet, med et album som hadde alt. Utenom et grandiost cover, vel å merke.

Joey Tempest skreiv nesten hele albumet helt alene, og besitter en melodisk teft og ikke minst et stemmespenn som de aller fleste kan misunne han. Dessuten hadde de i John Norum den obligatoriske gitarhelten.

Men først og fremst hadde de minneverdige låter. «Europe» balanserer hårfint (!) mellom proto-power metal, klassisk rock og til dels litt hårete tendenser. En arbeidskuk av et album, lettbeint, stødig og perfekt for å surfe ned imaginære skiløyper og bestige innbilte tinder til!

Singelen «Seven-Door Hotel» ble forresten skrevet etter at Joey Tempest hadde sett den italienske skrekklassikeren «The Beyond» av Giallo-mesteren Lucio Fulci. Det liker vi.

7. CELTIC FROST «Into the Pandemonium» (1987)

 

Celtic Frost var bandet som skilte puddelrockerne fra thrash-patruljen én gang for alle. Mens Metallica, Anthrax og Overkill alle hadde elementer av god, gammeldags heavy, gitarsoloer, nøtteskrikevokal (som det av en eller annen grunn ble hetende i norsk presse), Judas Priest-inspirerte leadgitarer og så videre, var Celtic Frosts første to album skjært totalt inn til beinet.

Dette var ikke musikk for «posers». Det var ikke musikk jentene i klassen kunne nikke i takt til mens de strøyk deg gjennom permanenten. Det var mørkere enn søkehistorikken til Woody Allen og enklere enn å hisse på seg en stjerneelev fra Livets Harde Skole på Facebook.

Men Tom G. Warrior var alt annet enn en enkel mann, og jeg mistenker at det ofte var ferdighetene som holdt han tilbake.

Celtic Frost representerte et annet mørke, de hadde definitivt hørt på både industriell musikk og gotiske saker som Dead Can Dance, og på «Into the Pandemonium», som ble møtt med total forvirring da den kom, blomstrer disse influensene.

Eller, blomstre blir vel feil ord for å beskrive noe de sveitsiske dommedagsrytterne produserer. Avant Garde Metal har det blitt kalt, hvorfor ikke?

6. SCORPIONS «In Trance» (1975)

 

70-tallet er fullt av band som trår grensa mellom hard rock, boogie, heavy og glam, mange av dem med røtter som strekker seg tilbake til før heavy metal var en sjanger.

Tyskerne i Scorpions er ett sådan, og starta som krautrock, før de gradvis jobba seg opp til å bli uberglatt hårpop mot slutten av 80-tallet. Scorpions var på 80-tallet synonymt med power ballads, Ford Granadaer med terninger og sånn parfyme som sto på dashbordet.

Det var ikke akkurat den tenkende manns metal, skulle man tolke fansen deres. Derfor har jeg hatt en aversjon mot bandet, som bare har blitt forsterket for hver gang den jævlige plystreintroen på «Wind of Changes» lyder gjennom radioen, i taxien eller på frisørsalongen.

Det var faen meg rett før hele glasnost blei avlyst, bare fordi Gorbatsjov nekta å høre den jævla låten flere ganger.

Men før min tid, i årene 1975 til 1980, ga skorpionene ut noen av de aller beste hardrockplatene, som i seinere tid prates lite om. Og det hele startet med «In Trance».

Uli John Roth er sologitarist, og deler låtskriveroppgaven med Rudolf Schenker, bandets musikalske sjef (og storebroren til Michael), og deres doble gitarattakk er ofte oversett når vi snakker den slags.

Alle platene til og med «Blackout» er knall, men for mer småpsykedelisk hardrockmagi, sjekk ut «Taken by Force», som var den siste Uli var med på før han stakk, grunnet at han syntes Scorpions var i ferd med å bli et for kommersielt og lettbeint orkester. Snakker om visjonær type!

5. CANDLEMASS «Nightfall» (1988)

 

Ikke et vondt ord om klassikeren «Epicus Doomicus Metallicus», selve mesterverket som ga doom metal-sjangeren sitt navn, den får heldigvis ofte oppmerksomhet for akkurat det. Leif Edling, bandets Tony Iommi, lanserte et sound som manglet sidestykke.

Oppfølgeren «Nightfall» kommer alltid i skyggen, noe det er ingen grunn til. Det er fortsatt Edling som skriver alle låtene, og bandet lyder stadig som et moderne Sabbath med tung NWOBHM/Maiden-inspirasjon, alt spilt på det vi i hiphop kaller «screwed» vis.

Vokalist Johan Wahlquist, som egentlig ikke ble ordentlig medlem før nå de siste årene, var bytta ut med Messiah Marcolin, som i likhet med Wahlquist hadde en operainspirert baryton som kunne flytte fjell.

Der debuten fikk dem droppa fra labelen, slo de nå igjennom, ikke minst med Jonas Åkerlund-regissert video «Bewitched», som var flittig spilt på Headbanger´s Ball.

Når jeg tenker på Candlemass, tenker jeg på det goofy oppsynet til krølltoppen Messiah smurt ut over sidene i Okej.

Stemmen hans tar tak i grunnvollene dine og ryster de kraftig, mens vibratoen hans får det til å kjennes som et jordskjelv. Å plassere han i topp 10 metallvokalister noensinne-kategorien vil ikke være overdrevent.

4. VOIVOD «Dimension Hatross» (1988)

 

Minste felles unikum: Denne mildt sagt eksentriske grupperingen fra den franskspråklige delen av Canada har alltid tråkka ny mark, og gitt jamt faen i trender og forventninger.

At de er mest kjent for en (riktignok dødsbra) Pink Floyd-cover sier mer om hvor dumme folk er, enn hvor lite kule Piggy, Snake, Away og Blacky er.

Å kalle dem thrash er som å kalle Neil Young for grunge, men de er definitivt en del av generasjonen som tok det beste fra punken og det beste fra hardrocken, heiv det i en blender og skrudde opp til ti.

Hvert album fra Voivod har alltid tatt en ny vending, men basisen har vært hardcore punk, lo-fi metal og progrock, og det er jævla mye kulere enn det ser ut som på papiret.

Topp det med paranoide tekster tuftet på politikk og sci-fi. Et slags thrash-generasjonens Led Zeppelin, da alle fire har sin helt unike spillestil og det er nettopp det som har gitt Voivod sitt unike sound.

Voivod leverer den dag i dag album som overgår det meste, og etter en periode med Jason Newsted i bandet på 00-tallet er de i dag nærmere en slags indie enn noensinne. Like interessant hver gang.

3. BLACK SABBATH «Born Again» (1983)

 

Denne plata har virkelig fått oppreising i det siste, og det er fint. «Born Again» var ei av mine første plater, mest av alt kjøpt fordi den var på billigsalg. Bodø var så langt unna en metallby man kunne komme på 80-tallet, her var det R.E.M. og svartkledte indie-hipstere som styrte.

Hvem faen brydde seg vel om Sabbath, dette var lenge før rockehistorien ble omskrevet av yngre revisjonister.

Black Sabbath var ikke det spor kult. Det var også noe med coveret, kanskje tidenes jævligste, som trakk meg til det. Noe så gjennomført jævlig altså, det måtte jo være tøft!

«Born Again» skulle egentlig ut under navnet Gillan-Iommi-Butler-Ward, noe som vil vært mindre misvisende. Eller kanskje Ian Gillan of Deep Purple meets Black Sabbath.

Nettopp det at dette ikke skulle være et Black Sababth-album kan ha bidratt til de lave skuldrene. Dette er lyden av bransjens aller proffeste hoder, som går på puben, bestemmer seg for å jamme, plugger i og skrur opp til 12.

Det var heller ikke bare jeg som sto i stua og headbanga til «Zero the Hero» og «Disturbing the Priest», det viser seg at mye av Norges svarmetall-elite var like fascinert av denne vederstyggeligheten.

2. EXODUS «Bonded By Blood» (1985)

 

«Reign in Blood» meg i ræva! Det er dette som er den ultimate thrashplata, uansett hva de prøver å fortelle deg. Visst er den anerkjent av alle som har mer enn en overfladisk kjennskap til metal, men den er ikke nok. Det blir aldri nok! På langt nær.

«Bonded By Blood» manifesterer selve spiriten til thrash mer enn noe annen førstegenerasjonsplate. Husk at Anthrax´ første var Priest Light og Slayer ennå sprang rundt med sminke.

Exodus tok «posers», slengte dem i veggen og ga dem buksevann, nei vent, bukseøl! Det punka startpunktet, og den antikommersielle attityden, er bad ass, og i Gary Holt har Exodus også den kanskje aller hvasseste riffologen i thrash.

I ei samtid der heavyrock ble gradvis likere en Cyndi Lauper-video, må låter som «A Lesson in Violence» og «And Then There Were None» føltes som en gave fra oven.

Farlig, tøft og garantert kjemisk fritt for sminke, med en helt unik vokalist som dessverre ble et veldig vakkert lik.

1. STORMTROOPERS OF DEATH «Speak English or Die» (1985)

 

Strekker grensene med hva som er heavy her, men S.O.D. er ikke bare den mest innflytelsesrike plata på denne siden av «Black Sabbath», det er også den gøyeste metallplata som er laget, noensinne.

Smelt sammen på tre dager, «S.E.O.D.» er et reinspikka overskuddsprodukt fra fire unge menn som er i ferd med å nærme seg sine respektive peaks. Anthrax hadde akkurat sparka Halford-kloningen Neil Turbin, og skulle bli legendariske sammen med, eh, Journey-inspirerte Joey Belladonna.

Men samtidig hadde alltid subkulturelt observante Scott Ian & co. oppdaget at New York Hardcore på sin side var i ferd med å lage noe av den mest voldelig og brutalt geniale musikken noensinne, med band som Agnostic Front og Cro-Mags i spissen.

Langhåra pingler som Ian og Dan Lilker hadde stor sjanse for å få deng hvis de viste seg på hardcore-matineene på CGBG´s, som var dominert av tatoverte og muskuløse gatebarn som lo av heavyens fantasier om demoner og drager.

Enter Billy Milano: hardcore-bølle av rang, som tok gutta under sin beskyttelse og viste de rundt. Bassist Dan Lilker var på vei ut fra Anthrax og over til Nuclear Assault og seinere Brutal Truth, begge like legendariske.

Sammen låste de seg inne i tre-fire dager og skapte dette brautende, hysteriske, innovative, bisarre og banale jævla voldsverket av et fonogram. Et fonoTONN burde det hete. De ble beskyldt for å være rasister på grunn av tittelsporet (jeg solgte plata mi som 13-årig Natur og Ungdom-medlem), men det faller på sin egen urimelighet.

Verden ble aldri det samme for meg etter dette, og dette er garantert det aller morsomste du kan dedikere litt tid til i karantene med klærne på. Takk meg på forhånd, selv om du så klart kjenner til denne klassikeren men ikke har hørt den på en stund!

Epilog: Det føltes godt, altså. Bare vent til jeg kommer tilbake og forteller om hvilke metalplater som er overvurderte! Det var faktisk en langt verre jobb, og det er rett og slett fordi det fins så utrolig mye deilig metal der ute, og at mange av de største er det av en grunn!