Minneord til John Prine (1946-2020)

Postmannen synger ikke flere sanger

Tirsdag døde John Prine, en av de mest bejublede og genierklærte låtskriverne vi hadde. Morten Ståle Nilsen har skrevet minneordene.
John Prine, 20. juni 2017. 
        
            (Foto: Scanpix/ Mark Humphrey)

John Prine, 20. juni 2017.  Foto: Scanpix/ Mark Humphrey

Mitt favoritt førstevers i en sang er det i John Prines «Angel From Montgomery». Det går slik:

I am an old woman, named after my mother
My old man is another child that’s grown old

If dreams were lightning, and thunder were desire
This old house would have burnt down a long time ago

Resten av teksten er også helt amazing:

The years just flow by like a broken-down dam

How the hell can a person go to work in the morning / And come home in the evening and have nothing to say?

Men for meg inneholder de første fire linjene all informasjon jeg trenger for å kunne forestille meg ikke bare ett, men to hele, lange liv. Den gamle kvinnens, først og fremst. Men også det til mannen hennes. En taus type, vil jeg tippe, som aldri lærte seg å elske sin kone slik hun ønsket å bli elsket.

Teksten forteller at livet i stor grad handler om lengsel, og at denne lengelsen aldri kan stilles. Du blir ikke «en voksen» i forhold til kraften i lengselen. Den sørger for at vi alle, innerst inne, fra tid til annen, føler oss som barn.

John Prine var tidlig i 20-årene da han skrev «Angel From Montgomery», og sang den fra perspektivet til den gamle kvinnen (den ble senere en signatursang for en kvinnelig artist: Bonnie Raitt).

Jeg tenker på hvor tjukk i hue jeg var selv i den alderen. Fullstendig ute av stand til å forstå at mine egne foreldre var sine egne mennesker med sine egne liv og drømmer. For eksempel.

Og jeg tenker at noen bare har denne evnen. Til å observere og leve seg inn i andre menneskers tanker og liv. De blir vel som regel forfattere, antar jeg. John Prine valgte en annen vei.

Prine fortalte mange ganger at han så smått begynte å komponere sanger i hodet da han var postmann i fødebyen Chicago (familierøttene var i Kentucky). «Hello In There», om et gammelt, ensomt ektepar som aldri så noen andre mennesker enn hverandre, og kanskje postmann Prine, kom til ham der.

Dette var i en tid – helt i begynnelsen av 1970-tallet – da rocksanger helst skulle handle om revolusjon, dop og knulling i gatene. Prine, som var flasket opp på tidlig rock’n’roll, ble en «folkie» – en visesanger.

«Det er vanskelig å skrive historier i rock’n’roll-sanger, hvis du ikke heter Chuck Berry», uttalte han i et intervju med Marc Maron i 2014.

Det var da også evnene hans som historieforteller som gjorde at han ble lagt merke til. Den Pulitzerpris-vinnende filmkritikeren Roger Ebert skrev i sin tid, i 1970, den første avisartikkelen om visesangeren, bare noen måneder etter at Prine hadde begynt å opptre på klubbene i Chicago.

Ebert skrev normalt aldri om musikk, men visste ett og annet om historier, og var ofte på bar. «Selv fyllikene begynner etter en stund å lytte til tekstene hans», skrev han.

Det var den umake trioen Kris Kristofferson, Steve Goodman og Paul Anka (!) som – raskt – sikret den unge mannen platekontrakt og dyttet ham inn i et studio.

«John Prine» (1971) er et av de beste, mest fullendte debutalbumene som er blitt laget, med sanger om alt fra hasjrøykingens gleder («Illegal Smile») til hvordan industrien ødelegger naturen («Paradise»).

Fremfor alt er albumet en serie uforglemmelige karakterportretter. «Sam Stone» – om mannen som henfaller til heroin for å døyve smertene og de posttraumatiske lidelsene etter at han er kommet hjem fra Vietnam-krigen («there’s a hole in daddy’s arm where all the money goes / Jesus Christ died for nothin’, I suppose»).

Og «Donald And Lydia». Igjen: Lengsel. Om soldaten som onanerer i ensomhet på latrinen i brakka, og den tjukke jenta som «føler seg som en søndag på en lørdag kveld». De har aldri møtt hverandre, men Prine innbiller seg at de elsker med hverandre «from ten miles away».

«Empati». «Ydmykhet». «Musikkens Mark Twain». Dette er klisjeene som nesten alltid – og med all rett – børstes av når man skal skrive om John Prines sanger. Noen ganger er jeg redd for at han skal miste tennene, liksom, og bli fremstilt som en slags Amerikas Halvdan Sivertsen. En fyr som utelukkende er koz, klemz og kjærlighet.

Det han var ute etter, mener jeg, var mest mulig komplette og presise emosjonelle sannheter. Og han tok gjerne i bruk sin skarpe tunge for å oppnå målet.

Lydia, den overvektige jenta i sangen jeg nevnte over, blir beskrevet slik: «Lydia hid her thoughts like a cat / Behind her small eyes, sunk deep in her fat». Det er jo på grensen til sjokkerende ærlig. Og Donald: «There were spaces between Donald and whatever he said». Han var trolig ikke noe geni, denne Donald.

Og hva med «All The Best», skilsmissesangen til eks-kona på comebackalbumet «The Missing Years» (1991)? Prine leter med lys og lykte etter storsinn i en mørbanket sjel: «The kids don’t know, they can only guess / How hard it is to wish you happiness».

Prine var likevel primært en varm og ekstremt liketil observatør av menneskelig dårskap – og vår dertil hørende tendens til ikke å gi opp, samme hvor håpløst alt er. Livet er hardt, skikkelig hardt, men det er alt vi har.

Jeg må benytte denne anledningen til å takke mine venner Knut Eivind og Nina, som for noen år siden nærmerst forlangte at jeg måtte bli med dem for å se John Prine på scenen i London, nærmere bestemt på The Palladium i Soho; åstedet for et varietéshow på britisk TV på 1950- og 60-tallet.

Jeg har hørt mye og jevnlig på John Prine siden jeg oppdaget ham en gang på 1980-tallet. Men han var ikke en slik artist jeg ville tenkt at jeg på død og liv måtte se «live». De to, som hadde sett ham før, insisterte på at jo – det måtte jeg.

Det var en av de fem beste konsertene jeg har sett i mitt liv. Jeg mer eller mindre leviterte i setet. Prine, akkompagnert av et band bestående av kule, gamle menn som spilte som helvete, var en helt vidunderlig scenepersonlighet. Og ikke minst: Han hadde vokst inn i sine egne gamle sanger.

De der frapperende modne og innsiktsfulle sangene han skrev som 20- og 30-åring: Han kunne bare ane hva de handlet om da, og hvordan erfaringene i dem føles i kroppen. Nå visste han det. Alt tydet på at han fremdeles elsket å synge dem, kanskje mer nå enn før. Det var ikke et fnugg av matleihet i det han gjorde.

Senere det samme året sørget jeg for å legge en jobbreise til Dublin den samme helgen som Prine spilte der. (Man bør ikke holde seg for god for sleipe manøvre når det gjelder virkelig viktige ting). Artisten opptrådte alene, av og til hjulpet av oppvarmingsartist Sturgill Simpson. Det var fantastisk på en annen måte.

Til sist så jeg ham i Oslo Konserthus for et par år siden (jeg misset den siste opptredenen hans der, så sent som i februar, den nest siste konserten han ga overhodet). Hva kan jeg si? Den kunne ikke vært bedre. Det var pur lykke.

John Prine, som overlevde to omganger med kreft før coronaen tok ham, var glad for å være her. Glad for å være på scenen, glad for å være i live.

Han hadde vel aldri en høyere profil enn den han nøt i de fem-ti siste årene i karrieren og livet; forgudet som han var av en generasjon yngre låtskrivere som så ham for det han var: En usedvanlig klok mann, et geni som ikke i et sekund ble pretensiøs i omgang med sine egne gaver.

Prine lever videre i disse artistene, og kanskje mest av alt i Kacey Musgraves, som har så mange av de samme kvalitetene som kjennetegnet Prine: En bitterøt aksept av livet slik det faktisk er og oppleves, en evig undring i møte med det, selv når det viser seg fra sin verste side, og en forståelse av at ingenting er mer seriøst enn en velplassert vittighet.

Livet er, som de fleste vil vite, en vakker og ofte smertefull vits. Det fortjener en god punchline. John Prine hadde ermene fulle.