Vi er tilbake. Som nevnt i torsdagens sak om de tolv mest undervurderte heavy-platene, har jeg benyttet karantenen min til å lytte meg gjennom albumene i boka «The Top 500 Heavy Metal Albums Of All Time», og bestemt meg for å lage mine egne lister.

For hva er vel viktigere enn heavy?

Her presenterer jeg et dusin album i andre enden av spekteret, altså overvurderte sådan. Reint objektivt så klart. Reglene er igjen at platene må ha kommet før 1990, og at sjangeren «heavy» er som den ble brukt på Ørnes på 80-tallet.

Dermed er Kiss, Aerosmith og AC/DC med i konkurransen, men ikke Bathory og Mayhem, som går under ekstremmetall.

Jeg vil altså bare si at Pearl Jam og Metallica skal være jævla glad for at jeg avslutter dette her på 80-tallet.

Og en ting til: dette var fuckings dritvanskelig. Ikke på den måten den forrige saken var, da satt jeg med rundt 60 album og prøvde å tviholde på alle. Men det var rett og slett vanskelig å finne velrenommerte plater som ikke holdt mål. Det er dog ikke derfor jeg har tre KISS-album.

1: KISS «Alive!»  (1975)2: KISS «Destroyer» (1976)3: KISS «Love Gun» (1977)

Da jeg vokste opp på Ørnes, ble jeg dratt mellom hiphop, metal og punk. Det gikk i perioder.

På 90-tallet dedikerte jeg livet mitt til hiphop, og som 18-19-åring var alt annet helt utenkelig.

Heldigvis kom jeg på bedre tanker og begynte å gjenoppdage ting fra barndommen. Da gjorde jeg en hel serie med interessante oppdagelser. Alt hadde nemlig ikke holdt seg like godt, og uglene var ikke helt det de så ut som, for å parafrasere en annen Ørnes-væring, David Lynch.

Av ting som ikke tålte dagens lys var det spesielt ett band som tronet høyere enn noen andre. Og ikke først og fremst fordi de er så sinnssykt elendige, men fordi de sto så inni helvete høyt i kurs. Jeg har skrevet om det før, men det er viktig.

Jeg satte på «Alive», den første plata jeg kjøpte for egne penger. Og jeg gikk i lås. For noe forbanna dritt!

KISS var det tøffeste som fantes i hele verden da jeg var liten gutt. Vi lekte KISS, tegna KISS, elska KISS, samla på KISS. Brukte alle lommepengene på KISS. De var ikke et band, de var en industri, de lagde alt fra sengetøysett til matbokser. Og KISS -kort, som fulgte med Stjerneposen, uunngåelig lørdagsgodter.

En pengemaskin uten grenser. Vi var Kids In Satans Service, bokstavelig talt.

At den ofte omtalt som beste plata deres er et livealbum, som faen ikke er spilt inn særlig live engang, bør vel egentlig si sitt. Tidenes mest oppskrytte rockband måtte omtrent gi ut sine tre første plater på nytt med pyro og sceneshow på for å få noe oppmerksomhet.

Keiserens nye klær får en helt ny betydning.

Hvis du er lidenskapelig opptatt av KISS, er sjansen stor for at du i dag er på min alder (42) og opp, og at du som liten gutt (eller, hahahaha, jente) fikk inn KISS med farsmelka (huff, red.anm). Grunnen til at du ennå gnåler om KISS som rockens svar på «De fantastiske fire» er rein og skjær nostalgi.

Jeg skal være med på at låter som «Detroit Rock City» er anstendig vorspielrock.

Jeg vil forresten også gjøre et lite unntak for Ace Frehley. Han er kul. Og lagde noen ganske fine soloalbum. Men i KISS er det mest gitarboogie hele veien.

Grisk Griskesen med den lange tunga gjør også et unntak for Ace. Og Peter Criss. De er fryst ut. Kansellert. For å være rocka. Gene Simmons er den aller største grunnen til ikke å være straight edge.

Gene Simmons gjør at jeg får lyst til å reise rundt i lokale barnehager og fortelle dem om viktigheten av å kakke opp kokainen skikkelig så man er sikker på å få alt i seg.

«Liv Ullmann, this is Dr. Love calling!» Foto: Marco Ugarte/Scanpix

Makan til usympatisk karakter skal man lete lenge etter. Faktisk skal man til et visst hvitt hus på østkysten av USA, der finner vi en mann som har mange likhetstrekk med Simmons.

Prøv «Love Gun», da. Så kan du se for deg denne fascistoide drittsekken, som allerede på 70-tallet var for veteranbil å regne, lage 23 hele album om å stjele kjærlighet fra 16 år gamle jenter.

Det fins ingen gangsterrapper eller plate-pimp som er i nærheten av å være så ekkel. Too $horts samlede verker er supersympatiske i forhold.

Problemet med Paul Stanley og Gene Simmons, selve antonymet til Paul McCartney og John Lennon, er at de ikke kan synge. Noen av dem. Ikke på en sånn kul måte som Ozzy Osbourne, som i all sin disharmoni trumfer alt på rein og skjær personlighet. De har nemlig ingen personligheter som skinner igjennom.

Gene synger som om han har en corporate cock langt nedi halsen. Platt og flatt. Og så ligger det ei sånn evinnelig Phil Spector-koring i bakgrunnen på alt, men selv det klarer ikke å redde stemmene deres. Hvis du vil høre for et sinnssykt rævva band Kiss er, er det bare å høre på coveren av nettopp Spectors klassiske «And Then She Kissed Me».

Det høres ut som du har åpna døra ved siden av treningsrommet på ungdomskolen og kommet over et kvisete skoleband som øvde i midttimen. Her kunne vi virkelig trengt Spector og gunneren hans, han har dratt den frem for langt mindre forseelser enn dette.

Det skal godt gjøres å være mindre rock'n'roll enn denne gjengen. Jo, faktisk. Valgerd Svarstad Haugland som synger «La det Swinge» på «Den store klassefesten» på NRK.

Kiss er et levende bevis på at man ikke nødvendigvis trenger talent. Man må bare jobbe hardere enn de andre og ikke ha noe skamvett. Skal jeg først gå skikkelig i barndommen, hører jeg heller på Pelle Parafins Bøljeband. De er faen meg kulere enn Kiss!

OBS: Nå tok jeg bare for meg 70-tallet, det blir verre på 80-tallet, men det må vi nesten la ligge.

4: JUDAS PRIEST «British Steel» (1980)

I konkurransen om tittelen tidenes metal-band er det kun Iron Maiden som kan måle muskler med Judas Priest, men min knapp er på Halford og gjengen. Ikke bare har de overlevd lengre, de har også spilt på et større spekter.

Så da er det jo faen så irriterende at den ene plata deres, som alltid kommer på alle kåringer, er deres dårligste.

Neida, «Johnny B. Goode»-coveren på «Ram it Down» var nok bunnoteringen, og «Point of Entry» var tam, men etter å ha gitt ut en av metallens tyngste gullrekker (fra «Sad Wings of Destiny» til «Killing Machine»), selve det strekket som definerte heavy fuckings metal, så ser de seg av en eller annen grunn nødt til å svare den nye bølgen med britisk heavy -med Saxon, Maiden og deres like i spissen, med å bli et annenrangs glamband?

Nei da, men sånn føles det når kjempene plutselig kneler. Vi holder Priest til verdens høyeste standard. Halford sier at de var inspirert av AC/DC, som de hadde turnert med. Det forklarer kanskje hvorfor de ville lage litt enkel råkkenråll, men det er jo nettopp overdådighetene, krimskramset og snirklene som har gjort Priest til konger.

Dette er ikke meg som endelig får sagt fra for et drittband Judas Priest er. Tvert om, det er meg som lenker meg fast i jukeboxen og skriker av full hals «Spill «The Ripper», for faen!».

Band som Judas Priest er som gamle kjenninger, man kan nesten ikke huske en tid før de kom inn i livet ditt. Og de har hatt sine perioder, for å si det sånn. For ingens diskografi er feilfri, definitivt ikke når du har nesten 50 år på plate, hvordan skulle det være mulig?

Robber´n synger som alltid som en metallgud. Åpningssporet «Rapid Fire» er ganske så rått. Ellers lider denne plata av en veldig vanlig sykdom: «British Steel» er så forbundet med monsterhitsene «Breaking the Law» og «Living after Midnight» at man automatisk tenker på plata som en klassiker. Det er den da sgu´ik!

Judas Priest er for lengst tilgitt, men de kritikerne som til ei hver tid skal trekke frem denne middelmådigheten som ei av tidenes metallplater kan ta seg en bolle. Med rosiner. Og nugattifyll.

5: ACCEPT «Balls to the Wall» (1983)

Igjen et av de viktigste bandene i metal, og et av de som betydd mest for meg. «Restless & Wild» er en av de beste og mest gjennomført vanvittige platene som er lagd.

Ikke bare finner de omtrent egenhendig opp speed metal med «Fast as a Shark», «Princess of the Dawn» er kanskje tidenes metallballade og «Shake Your Heads» er en av de der adrenalinsprøytene som blir kjørt rett inn i låret ditt og får deg til å glise som han dopa danseren til Happy Mondays.

Accept hadde alt. Men så måtte de lage dette annenrangs oppgulpet, muligens i håp om å nå ut til bredere masser? Dessverre fikk de det som de ville, det er dette faenskapet de huskes for.

Riktignok er tittelsporet og «London Leatherboys» herlig å rape (ikke ræppe, rape) med på nede på puben etter at Arsenal, eller hvilket jævla drittlag du heier på, har fått grisebank, men etter der stopper det opp. Edgen er borte. Har du noen gang hørt forbi de to låtene? Ikke? Ok, boomer.

Autopilot på motorveien til helvete er fortsatt autopilot, og det eneste venstrehåndsarbeidet som er akseptabelt i metal er fist banging.

6: HELLOWEEN «Keeper of the Seven Keys part 2» (1988)

Da Helloween entret manesjen med sin selvtitulerte EP og albumet «Walls of Jericho», var det tydelig at tyskerten kunne mer enn det klassiske «teutoniske» thrash-soundet til lo-fi bøllefrø som Kreator, Destrution og Sodom (elsk❤).

De fulgte på mange måter etter Accept. Helloweens avart av speed metal paret med Iron Maiden appellerte til såvel thrash og tradheavy-gjengene, og var gjort med en spilleglede, og en sjelden gnist.

Humøret deres smittet rett og slett over, og da første avsnitt av «Keeper of the Seven Keys» kom ut var det i praksis det komplette power metal-albumet. Med andre ord akkurat litt i overkant for oss vanlige dødelige, men de beviste at de hadde det i seg å lage et konseptalbum det sto respekt av, en manndomsprøve for et hvert metallband.

Kai Hansen ga fra seg mikrofonen til nykommeren Michael Kiske (som hadde langt større spenn), og skreiv stort sett hele plata. På oppfølgeren var Hansen i skyggen og den andre gitaristen, Michael Weikath, tok over låtskriveroppgaven.

Det var et jævla dårlig trekk, og var nok med på å dytte Helloween over i parodien. «Ompa til du dør», er det et norsk album fra 2000-tallet som heter. Jeg kan ikke unngå å tenke på det her.

Helloweens tyske aner utfolder seg i all sin pomp og prakt, og vi er ofte over i bierstube-verdig allsangmusikk som sender tankene til läderhosen, budeier og trekkspill.

Dette er selve grunnlaget for tegneseriesjangeren power metals grassat forjævlige kurve ut over årene. Det er ikke gøy lenger. Rai bloody rai. Eller som Kai Hansen proklamerte på platas eneste anstendige spor, selvprofetisk nok: «I Want Out».

7: DREAM THEATER «When Dream and Day Unite» (1989)

Musikk som konkurransesport. Gitaronani. Shred or alive! Ah, 80-tallet! Du føler at du blir dratt inn i en showreel som er vedlagt en søknad for å komme inn på GIT, gitarskolen i Hollywood som putta shredding på timeplanen.

Skreiv jeg, og så googla jeg og fant ut at de faktisk møttes på «Berklee College of Music».

- Hah, tenkte de. Vi er de fire raskeste musikerne på skolen, dette må jo bare bli legendarisk.

Tanken er at jo flere akkorder du har per minutt, jo bedre må det nødvendigvis bli. Musikken er redusert til rein matematikk. Og dette ble langt verre etter hvert, debuten er egentlig bare barnematen, men den eneste som kom på 80-tallet.

Det har vært prata så mye drit om Mike Portnoy og hans veldig, veldig flinke musikanter at det føles litt som å sparke nedover, og det gjør jo iTromsø utelukkende i geografisk øyemed. Vi kan bare konkludere med at all kritikk har vært berettiget.

Hadde det enda vært noen låter under all hyperaktiviteten, hvor en groove ikke rekker å sette seg, før de insisterer på å bryte den opp.

Hvis du har lyst på skikkelig progressiv og ellevilt galopperende metal, som hopper fra det ene til det andre kjappere enn Erna sparker statsråder, sjekk ut Watchtower og deres eneste album, «Control and Resistance» (1989).

8: VENOM «Black Metal» (1982)

Kan vi være ærlige for en gangs skyld? Hvis vi setter til side hvor innflytelsesrik den er, er det å kalle noe som helst Venom-album for en klassiker det samme som å kalle Petter Stordalen for sosialklient.

Uten Venom hadde vi så klart ikke hatt hverken Bathory eller Celtic Frost, og dermed gått glipp av ekstremmetall i det hele tatt (og to av beste bandene ever).

Hadde det i tillegg ikke vært for at en gjeng med kvisete skandinaver faktisk misforsto det satanistiske uttrykket til Venom som reelt, når det egentlig bare var god, gammeldags røykehjørnehumor, og samtidig fikk det for seg at metal var synonymt med dårlig lyd, og skapte en haug med klassikere, hva står vi igjen med?

Et par fornøyelige annenrangs Motorhead-tilbedende NWOBHM-album med masse image.

Venom står bak et godt knippe skikkelig klassiske anthems, men dette tullet med å nevne «Black Metal» som noe annet enn interessant fotnote, og navndonør til Norges største musikkeksport, må slutte sporenstreks.

Newcastle-området hadde andre, minst like spennende band, som Raven, og etter hvert Cronos-produserte Warfare. Vi skal heller ikke glemme hvor latterliggjort Venom ble da de kom.

De kunne jo ikke spille, noe som i prinsippet var det som skilte metal fra punk. Ingen hadde noensinne trodd at vi skulle sitte og prate om dem 40 år etterpå.

Men så var det dette her med Satan, da. Han er jo en jævel av en type, og jeg må si jeg er en sucker for Beelsebub selv. Og Venom var de første til å kjøre sånn offensiv satanisme så langt. Men det var jo fordi det ikke var satanisme, det var opprør og splatterfilm.

Og for å være ærlig. «Number of the Beast» av Iron Maiden skremte vannet av meg mye mer enn den pubertale vrælinga til Venom.

Men finn deg ei samleplate, og du har all den Venom du trenger, for vi skal ikke legge skjul på at «In League With Satan», «Live Like an Angel», «Countess Bathory» og «Welcome to Hell» alle er i stand til å få meg rett opp i moshe-modus, brølende med i full allsang som en halvnaken, småfeit nordlending i 40-årene på AC-/DC-konsert. Hei, vent litt.

9: BON JOVI «Slippery When Wet» (1986)

10: DEF LEPPARD «Hysteria» (1987)

Det var her det gikk galt. I 1986 var bandet Bon Jovi et heller uinteressant, sånn passe greit rockeorkester i grenselandet heavyrock, hårrock og bare hårete.

Frontfiguren som bandet var oppkalt etter var en hårshampoomodell som gjerne ville fremstå som en heavy Bruce Springsteen, arbeiderklassehelt og greier.

Def Leppard var A.O.R.-alibiet til den nye bølgen med britisk heavy metal, en bølge de var mer med i ånd enn i sound. Leppard hadde solgt seks millioner av sitt forrige album, og vært en katalysator for den begredelige pop metal-sjangeren, som snirkla seg rundt hårrocken som slangene i håret til Medusa.

Det er disse to platene som tok det så langt ut at det ble umulig å se seg tilbake.

De var ansvarlige for kaskader av karriereselvmord, band som fulgte på og floppet i forsøk på å nå de høye tinder. De satte i gang de nødvendige motreaksjonene. Muliggjorde grungen, og satte fart på ekstremmetallen. Grunnen til at jeg klipte håret mitt. Vi skal takke dem for det.

Dette er to av de første store algoritmealbumene. Visste du at Def Leppard spilte låtene sine for fokusgrupper? At de droppa Meat Loaf-produsent/låtskriver Jim Steinman fordi han ville lage et for «rått» album. At plata er konstruert kun for å skulle overgå «Thriller»?

Med seg til å hjelpe hadde de folk som henholdsvis Desmond Child og Mutt Lange. De kommer til å få hvert sitt eget V.I.P.-rom backstage i helvete for det de gjorde på 80-tallet.

Desmond Child tok KISS fra å være et helt greit rockeband og ga dem disco, før han iscenesatte den greske tragedien som utgivelsene deres ut over 80-tallet etter hvert arter seg som.

Mutt Lange produserte Def Leppard, Bryan Adams og Michael Bolton. Det var egentlig alt jeg trengte å si.

Vet du hva som er satanisk? Dette er satanisk. Ikke Burzum, Watain eller Mayhem. Desmond Child og Mutt Lange tar sjelene til små barn. Def Leppard og Bon Jovi er lyden av alt det jævligste 80-tallet hadde å by på.

11: UFO «Strangers in the Night» (1979)

Vi har alle musikk som vi bare ikke helt skjønner greia med, fordi vi ikke var der da det smalt. Tidlig 90-tallsrap høres helt koko ut for en kid i dag som ser på Kanye West som old school.

På samme måte som det for en som er vokst opp med deathcore og breakdowns må synes det er hysterisk morsomt at Black Sabbath på et tidspunkt ble sett på som skikkelig farlig og heavy. Er ikke dét han klovnen fra TV?

Personlig er jeg glad i musikk som er langt eldre enn meg selv, og stemmene til Ian Gillan, Ozzy og Robert Plant kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Rainbow og Scorpions sine 70-tallsplater oppdaga jeg i voksen alder, og de føler jeg i ryggmargen. Men med UFO må jeg sette ned foten. Jeg forstår ikke greia.

Jeg har forstått at det er snakk om en jævla bra gitarist i Michael Schenker. Han nekta visst å gjøre overdubs her, så man kan konstatere at gitarsolo, ja, det er han god på. Men jeg hører ikke på plater for gitarsoloene. Med mindre jeg hører på Joe Satriani, hvor alt bare er gitarsolo.

Jeg hører ingen låter her. Jeg hører nesten ingen riff som får meg til å trekke på smilebandet. Alt jeg hører er annenrangs låtmateriale spilt av førsteklasses musikere, med en vokalist i front som har karismaen til han fyren som tar imot betaling på det offentlige toalettet på Byporten.

Det høres ut som Thin Lizzy, minus verdens kuleste frontfigur og de der helvetes herlige tvillinggitarene.

Jeg elsker ikke liveplater akkurat heller, men både fansen og bandet selv insisterer på at dette er det beste UFO-albumet, så da får de ha det så godt. Sett denne opp mot Thin Lizzy sin «Live and Dangerous», sier jeg bare. Eller Blue Oyster Cult sine. Schnakkes al-de-ri.

12: SLAYER «Reign in Blood» (1986)

Jeg kan da ikke alvorlig talt ikke like «Reign in Blood»? Det må da være kul umulig ikke å elske dette album over alle album, selve fallosen som alle metallhuer tilber mer enn noe? Nei da. Pust ut. Rolig nå. Slapp av.

«Reign in Blood» er et flott album, Både «tittelsporet» og «Angel of Death» er blant de tøffeste låtene noen gang festet til både PVC og MP3. Jeg kjenner nakkehårene reise seg hver eneste gang åpningssporet sparker i gang og Tom Araya slipper ut et dødsvræl fra så langt inni sjela at Margit Sandemo kan se den.

Men er plata overvurdert? Visst faen.

Er «Reign in Blood» den beste plata noensinne av noen annen grunn enn at den er så rask?

Det er jo imponerende å være så kompromissløse liksom, «Master of Puppets» hadde peika retning fremover, thrash kunne nå ut til massene!

Slayer, trassige som alltid, nekta plent. Heder for det, altså. For metallfans som var livredde for at noen som ikke hadde naglebelte og battle vest skulle begynne å like deres musikk, var «Reign in Blood» perfekt.

Alle kjenner historien: De kom inn i studio, og var så gira at låtene som skulle vært langt lengre, endte opp på under halvtimen. Pøh, sa Rubin, vi gir så jævlig faen, vi slipper den som den er. Hva skal plateselskapet si? Jeg er fuckings plateselskapet.

Resultatet var heseblesende maraton uten noe formildende omstendigheter, ingen pustepauser, nada. Stilig som faen. Men ikke det mest dynamiske. Ideen om «Reign in Blood» er i så måte større enn opplevelsen av «Reign in Blood».

Det er én annen grunn til at den er holdt så høyt: Lyden. Rick Rubin er kanskje ikke kjent for å være så jævlig hands on når han produserer, men du kan ta deg faen på at platene hans lyder som en million dollar.

Dét gjør «Reign in Blood». Det var her selve Slayer-lyden ble skapt, og Rubin fulgte dem videre på de neste albumene i rekken. Og det er på nettopp dem at Slayer virkelig finner formen, og skriver sine beste låter.

På «South of Heaven», hvor Slayer entra trassalderen og spilte ekstra sakte bare for å være vanskelig, og på «Seasons in the Abyss», hvor de endelig hadde en perfekt balanse.

Knallbra album, altså. Men ikke den beste thrash-plata noensinne laget. Sånn, nå håper jeg iTromsø lever opp til det de lovte meg med hemmelig adresse.

Epilog: Da var det verste gjennomført, og jeg vil bare på forhånd si vær så god, det er en rein fornøyelse å ta en FrP og hjelpe dere der dere er, nemlig hjemme!

Husk å lese den forrige artikkelen min, jeg skriver ikke denne saken fordi jeg ikke liker heavy, det er litt som pappaen din sa når han slo deg da du var liten: jeg gjør det bare fordi jeg elsker deg.

Og husk: metal har heldigvis faktisk ofte har fungert på den måten at de virkelig store (kunstneriske) har blitt blant de virkelig store (kommersielt), bare spør Iron Maiden, Pantera og Slayer. Det betyr ikke at det ikke er det lov å utvide horisonten.

Og ikke korsfest budbringeren!